Jø Nesbø - Hodejegerne Part 64
Nylonstoffet ga etter med en sprakende, befridd lyd, gled tilbake og blottet en struttende mage stappet inn i politiets lyseblå skjortestoff. Jeg klippet raskt opp skjorta og flesk dekket av hårete, blåhvit hud presset seg frem. Nå var jeg kommet til det jeg grudde meg til. Men tanken på den mulige belønningen – å få leve, å få puste – fortrengte alle andre, og jeg svingte saksen med full kraft og rente den inn i magen hans rett over navlen. Trakk den ut igjen. Det skjedde ingenting.
Merkelig. Det var et tydelig hull i magen, men det kom ingenting ut av det, ingenting som jeg hadde håpet skulle lette trykket på meg. Ballongen var like tett.
Jeg stakk igjen. Et nytt hull. En ny, tørr brønn.
Jeg svingte saksen som rasende. Svupp, svupp. Ingenting. Hva faen var disse tvillingene egentlig laget av? Var det fett tvers igjennom? Skulle fedmebølgen ta livet av meg også?
En ny bil kjørte forbi oppe på veien.
Jeg prøvde å skrike, men hadde ikke luft.
Med mine siste krefter kjørte jeg saksen inn i vommen, men denne gangen trakk jeg den ikke ut igjen, jeg orket simpelthen ikke. Etter en stund begynte jeg å bevege den. Spredte tommel og pekefinger og førte dem sammen igjen. Klippet meg innover. Det gikk overraskende lett. Og der skjedde det noe. En strime av blod løp ut av hullet, nedover magen, forsvant under klærne, dukket opp igjen på den skjeggete halsen, løp over haken, over leppene og forsvant inn i det ene neseboret. Jeg fortsatte å klippe. Frenetisk nå. Og oppdaget at mennesket i sannhet er et skrøpelig vesen, for det åpnet seg, gled opp slik jeg hadde sett det gjøre når de parterte hval på TV. Og det bare med en liten saks! Jeg stoppet ikke før magen hadde en revne som gikk fra livet til ribbeina. Men mengdene med blod og innvoller som jeg hadde forventet skulle velte ut, uteble. Og armen min dovnet brått bort, jeg mistet saksen og en gammel kjenning, tunnelsynet, var tilbake. Gjennom åpningen så jeg innertaket. Det hadde et sjakkmønster i gråtoner. De ødelagte brikkene lå strødd rundt meg. Jeg ga opp. Lukket øynene. Det var deilig å ha gitt opp. Jeg kjente tyngdekraften dra meg nedover mot jordas indre, hodet først, som et barn på vei ut av sin mors kuvøse, jeg skulle klemmes ut, døden var en ny fødsel. Jeg kjente til og med riene nå, skjelvende rier som masserte meg. Så den hvite dronningen. Hørte lyden og fostervannet som plasket mot gulvet.
Og lukta.
Herregud, lukta!
Jeg ble født, og mitt nye liv startet med et fall, et slag mot hodet og så fullstendig mørke.
Fullstendig mørke.
Mørke.
Oksygen?
Lysning.
Jeg åpnet øynene. Jeg lå på ryggen og over meg så jeg baksetet hvor jeg og tvillingene akkurat hadde sittet fastklemt. Jeg lå altså på innsiden av biltaket, på sjakkbrettet. Og jeg pustet. Det stinket av død, av menneskers innsider. Jeg så meg rundt. Det så ut som et slakteri, et pølsemakeri. Men det merkelige var at i stedet for å gjøre det som ligger til min natur; å fortrenge, å fornekte, å flykte, var det som om hjernen min utvidet seg for å ta inn selve omfanget av sanseinntrykkene. Jeg bestemte meg for å være her. Jeg trakk inn lukta. Jeg så. Jeg lyttet. Plukket opp brikkene fra gulvet. Satte dem på plass på brettet; én etter én. Til slutt løftet jeg den ødelagte, hvite dronningen. Studerte henne. Så satte jeg henne rett overfor den svarte kongen.
