×

Używamy ciasteczek, aby ulepszyć LingQ. Odwiedzając stronę wyrażasz zgodę na nasze polityka Cookie.

image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 67

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 67

Jeg var en ny, en fremmed i byen. Uten penger, uten venner, uten fortid eller identitet. Fasadene, gatene og menneskene som gikk i dem, fortonte seg annerledes for meg enn de hadde gjort for Roger Brown. Et tynt lag med skyer hadde glidd foran sola og temperaturen sunket enda noen grader.

Ved sentralbanestasjonen måtte jeg spørre meg for for å få vite hvilken buss som tok meg til Tonsenhagen, og da jeg gikk på bussen, snakket sjåføren av en eller annen grunn engelsk til meg.

Fra busstoppet i Tonsenhagen til Oves hus var det et par drøye oppoverbakker, likevel frøs jeg da jeg endelig passerte Oves hus. Jeg sirklet rundt i området noen minutter for å forsikre meg om at politiet ikke var i nærheten. Så gikk jeg fort opp til døra og låste meg inn.

Det var varmt der inne. Termostat- og tidsstyrte ovner.

Jeg tastet inn «Natasja» for å deaktivere alarmen og gikk inn i den kombinerte stua og soverommet. Det luktet som det hadde gjort sist. Gammel oppvask, uvasket sengetøy, våpenolje og svovel. Ove lå på senga slik jeg hadde forlatt ham dagen før. Det føltes som om det var en uke siden.

Jeg fant fjernkontrollen, la meg i senga ved siden av Ove og slo på TV-en. Bladde igjennom tekst-TV, men det var ingenting om forsvunne politibiler eller døde politifolk. Selvfølgelig ante politiet i Elverum for lengst uråd og hadde satt i gang leting, men de ville vel vente i det lengste med å offentliggjøre at en politibil var savnet i tilfelle det hele skyldtes en banal misforståelse. Men før eller siden kom de til å finne den. Hvor lang tid fra da og til de fant ut at liket i den grønne joggedressen uten fingertupper likevel ikke var arrestanten Ove Kjikerud? Ett døgn, minimum. To døgn, maks.

Dette var ting jeg naturligvis ikke hadde forutsetninger for å vite en døyt om. Og det var ikke det at den nye Roger Brown visste noe mer om politiprosedyrer, men han skjønte i alle fall at situasjonen krevde faste beslutninger basert på usikker informasjon, å handle med risiko i stedet for å nøle til det var for sent, å slippe til nok frykt til at man ble skjerpet, men ikke så mye at man ble lammet.

Derfor lukket jeg øynene og sov.

Da jeg våknet igjen, viste klokka på tekst-TV tjuenulltre. Og under det; en linje om at minst fire personer, hvorav tre politimenn, var omkommet i en trafikkulykke utenfor Elverum. Vraket av politibilen var blitt meldt savnet i formiddag og ble funnet i ettermiddag i et skogholt ved Trekkelva. En femte person, også han politimann, var savnet. Politiet trodde han kunne ha blitt slengt ut av bilen og havnet i elva hvor det var innledet søk. Politiet ba publikum om tips om føreren av et stjålet vogntog merket Sigdal Kjøkken som var blitt funnet parkert på en skogsvei to mil unna ulykkesstedet.

Når de skjønte at det var arrestanten Kjikerud som var borte, ville de før eller siden komme hit. Jeg måtte skaffe meg et annet sted å sove til natta.

Jeg trakk pusten. Så bøyde jeg meg over liket av Ove, plukket opp telefonen på nattbordet og slo det eneste telefonnummeret jeg kunne utenat.

Hun tok telefonen på tredje ring.

I stedet for sitt vanlige sjenerte, men varme «hei», svarte Lotte med et nesten uhørbart «ja?».

Jeg la straks på. Alt jeg ville vite, var at hun var hjemme. Forhåpentligvis kom hun til å være det senere i kveld også.

Jeg slo av TV-en og sto opp.

Etter to minutters leting hadde jeg funnet to pistoler; én i baderomsskapet og én klemt bak TV-en. Jeg valgte den lille, svarte fra bak TV-en og gikk til kjøkkenskuffen, tok ut to esker, en med skarp ammunisjon og en merket blanks, fylte magasinet med skarpe patroner, ladet pistolen og sikret den. Så stakk jeg pistolen i bukselinningen slik jeg hadde sett Clas Greve gjøre. Jeg gikk inn på badet og la den første pistolen tilbake. Etter å ha lukket skapdøra ble jeg stående og studere meg selv i speilet. Ansiktets fine form og markerte linjer, hodets brutale nakenhet, blikkets intense, nesten feberaktige skinn og munnen; avslappet og bestemt, taus og talende.

Uansett hvor jeg våknet opp i morgen tidlig, ville det være med drap på samvittigheten. Overlagt drap.

Learn languages from TV shows, movies, news, articles and more! Try LingQ for FREE

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 67 Jø Nesbø - Headhunters Part 67

Jeg var en ny, en fremmed i byen. Uten penger, uten venner, uten fortid eller identitet. Fasadene, gatene og menneskene som gikk i dem, fortonte seg annerledes for meg enn de hadde gjort for Roger Brown. ||||||||seemed||||||||||| Et tynt lag med skyer hadde glidd foran sola og temperaturen sunket enda noen grader.

Ved sentralbanestasjonen måtte jeg spørre meg for for å få vite hvilken buss som tok meg til Tonsenhagen, og da jeg gikk på bussen, snakket sjåføren av en eller annen grunn engelsk til meg.

Fra busstoppet i Tonsenhagen til Oves hus var det et par drøye oppoverbakker, likevel frøs jeg da jeg endelig passerte Oves hus. ||||||||||||uphill slopes||||||||| Jeg sirklet rundt i området noen minutter for å forsikre meg om at politiet ikke var i nærheten. Så gikk jeg fort opp til døra og låste meg inn.

Det var varmt der inne. Termostat- og tidsstyrte ovner.

Jeg tastet inn «Natasja» for å deaktivere alarmen og gikk inn i den kombinerte stua og soverommet. Det luktet som det hadde gjort sist. Gammel oppvask, uvasket sengetøy, våpenolje og svovel. ||||||sulfur Ove lå på senga slik jeg hadde forlatt ham dagen før. Det føltes som om det var en uke siden.

Jeg fant fjernkontrollen, la meg i senga ved siden av Ove og slo på TV-en. Bladde igjennom tekst-TV, men det var ingenting om forsvunne politibiler eller døde politifolk. |||||||||missing|||| Selvfølgelig ante politiet i Elverum for lengst uråd og hadde satt i gang leting, men de ville vel vente i det lengste med å offentliggjøre at en politibil var savnet i tilfelle det hele skyldtes en banal misforståelse. |||||||mischief|||||||||||||||||||||||||||||| Men før eller siden kom de til å finne den. Hvor lang tid fra da og til de fant ut at liket i den grønne joggedressen uten fingertupper likevel ikke var arrestanten Ove Kjikerud? Ett døgn, minimum. To døgn, maks.

Dette var ting jeg naturligvis ikke hadde forutsetninger for å vite en døyt om. ||||||||||||dime| Og det var ikke det at den nye Roger Brown visste noe mer om politiprosedyrer, men han skjønte i alle fall at situasjonen krevde faste beslutninger basert på usikker informasjon, å handle med risiko i stedet for å nøle til det var for sent, å slippe til nok frykt til at man ble skjerpet, men ikke så mye at man ble lammet. |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||the belt||||||||the lamb

Derfor lukket jeg øynene og sov.

Da jeg våknet igjen, viste klokka på tekst-TV tjuenulltre. Og under det; en linje om at minst fire personer, hvorav tre politimenn, var omkommet i en trafikkulykke utenfor Elverum. Vraket av politibilen var blitt meldt savnet i formiddag og ble funnet i ettermiddag i et skogholt ved Trekkelva. En femte person, også han politimann, var savnet. Politiet trodde han kunne ha blitt slengt ut av bilen og havnet i elva hvor det var innledet søk. |||||||||||||||||initiated| Politiet ba publikum om tips om føreren av et stjålet vogntog merket Sigdal Kjøkken som var blitt funnet parkert på en skogsvei to mil unna ulykkesstedet.

Når de skjønte at det var arrestanten Kjikerud som var borte, ville de før eller siden komme hit. Jeg måtte skaffe meg et annet sted å sove til natta.

Jeg trakk pusten. Så bøyde jeg meg over liket av Ove, plukket opp telefonen på nattbordet og slo det eneste telefonnummeret jeg kunne utenat.

Hun tok telefonen på tredje ring.

I stedet for sitt vanlige sjenerte, men varme «hei», svarte Lotte med et nesten uhørbart «ja?».

Jeg la straks på. Alt jeg ville vite, var at hun var hjemme. Forhåpentligvis kom hun til å være det senere i kveld også.

Jeg slo av TV-en og sto opp.

Etter to minutters leting hadde jeg funnet to pistoler; én i baderomsskapet og én klemt bak TV-en. Jeg valgte den lille, svarte fra bak TV-en og gikk til kjøkkenskuffen, tok ut to esker, en med skarp ammunisjon og en merket __blanks__, fylte magasinet med skarpe patroner, ladet pistolen og sikret den. |||||||||||||||||||||||||||||cartridges||||| Så stakk jeg pistolen i bukselinningen slik jeg hadde sett Clas Greve gjøre. |||||the waistband||||||| Jeg gikk inn på badet og la den første pistolen tilbake. Etter å ha lukket skapdøra ble jeg stående og studere meg selv i speilet. Ansiktets fine form og markerte linjer, hodets brutale nakenhet, blikkets intense, nesten feberaktige skinn og munnen; avslappet og bestemt, taus og talende. ||||||||||||feverish|||||||||

Uansett hvor jeg våknet opp i morgen tidlig, ville det være med drap på samvittigheten. ||||||||||||||the conscience __Overlagt__ drap. premeditated|