(49) KARIMS HISTORIE (Kapittel 11)
Jeg kom til Norge for nesten tre år siden. Da jeg kom hit, var det midt på vinteren, og det var mørkt og kaldt. Jeg var flyktning, og jeg kjente ingen her. I begynnelsen bodde jeg på et asylmottak langt ute på landet. Jeg var veldig glad for å være i et trygt land, men jeg følte meg ensom. Jeg hadde for mye tid til å tenke. Jeg lengtet etter familien min, og jeg savnet kona mi og barna våre. På asylmottaket lærte jeg litt norsk. Men det var vanskelig å konsentrere seg om det nye språket når jeg var så bekymret for familien. Jeg ble deprimert av å vente og være redd. Det var vanskelig å sove om natta.
Men så en dag fikk jeg gode nyheter, og i fjor kom familien min hit. Jeg dro til Gardermoen og ventet i fem timer på flyplassen. Endelig kom de. Da jeg fikk øye på dem, trillet tårene. Vi gråt og lo og klemte hverandre. Det var en stor dag, og jeg var lykkelig. Den dagen kommer jeg alltid til å huske.
Nå har vi fått en liten leilighet, og både Samira og jeg går på norskkurs. Barna trives her. Sønnen vår, Omar, går i tredje klasse, og Dima, dattera vår, går i barnehagen. Omar liker seg på den nye skolen, og han har fått noen nye venner. Nå har han begynt å spille fotball med dem. Dima synger norske sanger og har det veldig fint i barnehagen.
For meg har det vært litt vanskelig å bli kjent med folk her. Men for noen uker siden var det dugnad i blokka vår. Da jobbet alle familiene i blokka sammen for å gjøre det pent. Noen stelte plantene, noen malte, og noen kokte kaffe og stekte vafler. Jeg hjalp til med å bygge et lekehus til barna. Det var hyggelig, og nå kjenner vi noen av de nye naboene.
