Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (17)

— Er det kjærlighet?

— Ja, det er kjærlighet. Det er den som gjør små-krypene til falk og falken til menneske og mennesket igjen til ørken. Det er den som skaper bly om til gull; og gullet vil atter skjule seg i jorden.

- Jeg skjønner ikke et ord av det du sier, sa ørkenen.

— Men én ting kan du vel forstå, og det er at et eller annet sted i deg venter en kvinne på meg. Derfor må jeg forvandle meg til vind.

Ørkenen var taus en stund.

- Javel, sa den til slutt. — Jeg skal gi deg sanden min slik at vinden kan blåse den opp. Men alene kan jeg ikke gjøre noe. Be vinden om hjelp.

***

En svak bris begynte å blåse. Et godt stykke unna satt offiserene og så på.

Alkymisten smilte.

***

Vinden kom til gutten og strøk ham over ansiktet. Vinden, som vet alt, hadde hørt hva gutten og ørkenen hadde snakket om.

Den farer over verden uten et sted å fødes, uten et sted å dø.

- Hjelp meg, sa gutten til vinden. — En gang hørte jeg deg si navnet til min elskede.

- Hvem har lært deg ørkenens og vindens språk?

— Hjertet mitt, svarte gutten.

Vinden har mange navn. Her ble den kalt siroco, fordi araberne trodde at den kom fra et sted langt borte som var dekket av vann og der det bodde svarte mennesker. I landet gutten kom fra, ble den kalt levanten, fordi folk trodde at den brakte med seg ørkenens sand og maurernes krigsrop. Et annet sted, langt fra sauenes beitemarker, trodde kanskje folk at vinden ble født i Andalusia. Men vinden kom ikke noe sted fra, og ikke dro den noe sted hen. Derfor var den sterkere enn ørkenen. En dag ville menneskene plante trær i ørkenen, til og med holde sauer, men vinden ville de aldri herske over.

— Du kan ikke bli vind, sa vinden. — Vår natur er forskjellig.

— Det er ikke sant, svarte gutten. — Jeg lærte alkymiens hemmelighet mens jeg dro gjennom verden sammen med deg. I meg har jeg vindene, ørkenene, havene, stjernene og alt som er skapt i universet. Vi er skapt av den samme hånden og vi har den samme sjelen. Jeg vil være som deg, jeg vil fare av sted fra verdensdel til verdensdel, suse over havene, piske opp sanden som skjuler skatten min og bære min elskedes stemme med meg.

— Jeg hørte nok hva du snakket med alkymisten om her forleden, sa vinden. — Han sa at alle ting har sin egen historie å oppfylle. Mennesket er ikke vind.

- Så lær meg å bli vind da, bare for et øyeblikk. Så kan vi snakke om menneskets og vindens uendelige muligheter.

Vinden ble nysgjerrig, og det var noe den aldri hadde følt før. Den skulle så gjerne ha snakket mer med gutten, men den visste ikke hvordan den skulle forvandle menneske til vind. Og den som allerede kunne så mye! Den skapte ørkener, senket skip, rev opp hele skoger og feide gjennom byer fulle av musikk og alle slags underlige lyder. Den trodde at den var uten grenser, og allikevel stod en guttunge der og påstod at vinden kunne enda mer.

- Det er dette som kalles kjærlighet, fortsatte gutten da han merket at vinden begynte å bli medgjørlig. — Når du elsker og blir elsket, trenger du ikke forstå det som skjer, fordi alt skjer inni oss, og da kan selv mennesker forvandle seg til vind. Hvis vinden vil hjelpe til, selvfølgelig.

Vinden var stolt og ble irritert over det gutten sa. Den begynte å blåse med større kraft og pisket ørkensanden opp. Men til slutt måtte den erkjenne at selv om den hadde reist verden rundt, visste den ikke hvordan den skulle forvandle mennesker til vind.

Og kjærligheten kjente den heller ikke.

— Da må du hjelpe meg, sa gutten. — Fyll luften med sand og støv så jeg kan se på solen uten å bli blind.

Vinden blåste med enda større kraft, og sand- kornene virvlet så tett rundt gutten at solen til slutt bare var en blekgyllen skive.

***

I leiren begynte det å bli vanskelig å se. Ørkenens menn kjente denne vinden godt. De kalte den simum, og den var verre enn en storm på havet, det havet de ikke kjente. Hestene vrinsket og våpnene ble gradvis dekket av sand.

Oppe på klippen snudde en av offiserene seg til generalen og sa:

— Kanskje vi burde slutte mens leken er god?

Det var så vidt de kunne skimte gutten nå. De dekket ansiktene med de blå tørklene sine, og bare øynene deres røpet hvor redde de var.

— Ja, la oss sette en stopper for dette, sa en annen offiser.

— Jeg vil se Allahs storhet, sa generalen med ærefrykt i stemmen. — Jeg vil se et menneske forvandle seg til vind.

Men bak øret skrev han seg navnene på de som viste frykt. Når vinden sluttet å blåse, ville han ta fra dem kommandoen. Ekte ørkenfolk kjenner ingen frykt.

***

— Vinden har fortalt meg at du kjenner kjærligheten, sa gutten til solen. — Hvis du kjenner kjærligheten, kjenner du også verdens sjel som er skapt av kjærlighet.

- Jeg kan se verdens sjel herfra, sa solen. - Den snakker med sjelen min, og sammen får vi plantene til å vokse og sauene til å finne skygge. Her hvor jeg er — og det er langt fra jorden — har jeg lært å elske. Jeg vet at hvis jeg nærmer meg jorden, bare ørlite grann, vil alt som er på den dø, og verdens sjel vil ikke lenger være til. Vi ser på hverandre og vi trenger hverandre. Jeg gir den liv og varme, og den gir meg en grunn til å leve.

— Da kjenner du kjærligheten, sa gutten.

— Jeg kjenner verdens sjel, og vi snakker mye sammen på vår endeløse reise gjennom universet. Den sier at bare plantene og mineralene har forstått at alt er én og samme ting, at jern bør være jern og ikke kobber, og kobberet ikke gull. Hver og en oppfyller sin funksjon i alt dette som er ett, og alt ville være fred og harmoni hvis hånden som skrev alt dette, hadde stanset på skapelsens femte dag. Men så kom altså en sjette, sa solen.

— Du er klok fordi du ser alt på avstand, svarte gutten. - Men du kjenner nok ikke kjærligheten allikevel. Hvis det ikke hadde blitt en sjette dag, ville ikke mennesket ha vært til, og kobberet ville for alltid være kobber og bly allud bly. Hver og en har sin historie, det er sant, men en dag vil denne historien være ført til ende, og da må du forvandle deg til noe bedre og få en ny historie å leve, helt til verdens sjel virkelig er én.

Solen tenkte seg om og bestemte seg for å skinne litt sterkere. Vinden, som likte det han hørte, blåste sterkere for at solen ikke skulle blende gutten.

— Det er derfor alkymien er til, sa gutten. — For at hver og en skal søke sin skatt — og finne den, og dermed vekke ønsket om å bli bedre enn det vi var før. Blyet vil spille sin rolle til verden ikke trenger bly lenger; da må det forvandle seg til gull. Det er hva alkymistene gjør. De viser oss at når vi forsøker å bli bedre, blir også alt rundt oss bedre.

— Hvordan kan du si at jeg ikke kjenner kjærligheten? spurte solen.

- Kjærligheten er ikke å ligge urørlig som ørkenen, fare over verden som vinden eller se alt på avstand, som du gjør. Kjærligheten er den kraften som forvandler og forbedrer verdens sjel. Da jeg trengte ned i den første gang, trodde jeg at den var perfekt. Senere skjønte jeg at den er en refleks av alt som lever og er til, og at også den har sine kriger og sine lidenskaper. Det er vi som gir næring til verdens sjel, og verden vi lever i vil bli bedre eller verre ettersom vi blir bedre eller verre. Det er her kjærlighetens kraft kommer inn, for når vi elsker, vil vi alltid ønske å bli bedre enn vi er.

— Hva vil du meg egentlig? spurte solen.

- Jeg vil at du skal hjelpe meg til å forvandle meg til vind, svarte gutten.

— Naturen kjenner meg som den klokeste av alle skapninger, sa solen, - men jeg vet ikke hvordan jeg skal forvandle deg til vind.

- Hvem skal jeg snakke med da?

Solen var taus et øyeblikk. Vinden lyttet. Den kunne nesten ikke vente med å spre nyheten om at solens klokskap hadde en grense, men samtidig hadde den ikke hjerte til å la denne guttungen i stikken, han som snakket verdens språk.

- Snakk med hånden som har skrevet alt, sa solen til slutt.

***

Vinden hylte av glede og blåste med enda større kraft enn før. I leiren ble teltene revet opp av sanden og dyrene slet seg løs. Oppe på klippen klamret mennene seg til hverandre for ikke å blåse overende.

***

Gutten vendte seg så til hånden som har skrevet alt, og i det samme følte han at universet ble stille. Også han ble taus.

En bølge av kjærlighet vellet fram fra hjertet hans og han begynte å be. Det var en bønn han aldri hadde bedt før, en bønn uten ord eller ønsker. Han takket ikke for at sauene hadde funnet en grønn eng. Han ba ikke om å få solgt flere glass. Han ba ikke engang om at kvinnen han hadde truffet, ville vente til han kom tilbake. Der han stod, omsluttet av stillheten, følte gutten at også ørkenen, vinden og solen søkte etter tegnene som denne hånden hadde skrevet, at de forsøkte å følge sin egen vei og prøvde å forstå det som stod skrevet på en ganske alminnelig smaragd.

Han så at tegnene, som tilsynelatende ikke hadde noen årsak eller mening, var spredt over hele verden, hele universet, og at verken ørknene, vindene, solene eller menneskene visste hvorfor de var til. Men denne hånden hadde en mening med alt dette, og den alene var i stand til å utføre mirakler — å forvandle havet til ørken og mennesket til vind. Bare den forstod at det fantes en større plan, den som hadde ført universet til et punkt der skapelsens seks dager forvandlet seg til Storverket.

Og gutten dukket ned i verdens sjel og så at verdens sjel var en del av Guds sjel, og han så at Guds sjel var hans egen sjel - og at han kunne utføre mirakler.

***

Den dagen blåste simum-vinden som den aldri hadde blåst før. I mange generasjoner deretter ville araberne fortelle hverandre legenden om gutten som forvandlet seg til vind, blåste en militærleir overende og satte den sterkeste generalen i ørkenen på plass.

Da vinden omsider la seg, stirret alle på det stedet der gutten hadde vært. Men han var der ikke lenger; han stod på den andre siden av leiren, ved siden av en vakt som nesten var begravd i sanden.

Alle var lamslått av skrekk. Bare to skikkelser smilte: Alkymisten fordi han hadde funnet sin perfekte læregutt, og generalen fordi gutten hadde fattet Guds storhet.

Dagen etter tok generalen farvel med gutten og alkymisten, og med seg fikk de en eskorte som skulle følge dem dit de ønsket.

***

De red hele dagen. Da kvelden falt på, kom de til et koptisk kloster. Alkymisten lot vaktene vende om og steg av hesten.

— Herfra drar du alene, sa han. — Pyramidene ligger bare en tre timers vei unna.

— Takk, sa gutten. — Du har lært meg verdens språk.

— Jeg bare minnet deg på det du allerede visste.

Alkymisten banket på klosterporten, og ut kom en munk som var kledd i svart fra topp til tå. De utvekslet noen ord på koptisk før alkymisten ba gutten om å bli med inn.

- Jeg spurte om vi kunne få låne kjøkkenet en liten stund, forklarte han.

— Er det kjærlighet?

— Ja, det er kjærlighet. — Yes, it is love. Det er den som gjør små-krypene til falk og falken til menneske og mennesket igjen til ørken. ||||||creatures||||||||||| It is he who turns the small reptiles into falcons and the falcons into man and man again into desert. Det er den som skaper bly om til gull; og gullet vil atter skjule seg i jorden. ||||turns|lead||||||||hide|||

- Jeg skjønner ikke et ord av det du sier, sa ørkenen. - I don't understand a word of what you say, said the desert.

— Men én ting kan du vel forstå, og det er at et eller annet sted i deg venter en kvinne på meg. — But you can understand one thing, and that is that somewhere inside you, a woman is waiting for me. Derfor må jeg forvandle meg til vind. |||transform||| Therefore I must transform myself into wind.

Ørkenen var taus en stund. The desert was silent for a while.

- Javel, sa den til slutt. - Yes, it said at last. — Jeg skal gi deg sanden min slik at vinden kan blåse den opp. — I will give you my sand so that the wind can blow it up. Men alene kan jeg ikke gjøre noe. But alone I can do nothing. Be vinden om hjelp. Ask the wind for help.

\*\*\*

En svak bris begynte å blåse. A light breeze began to blow. Et godt stykke unna satt offiserene og så på. A good distance away the officers sat and watched.

Alkymisten smilte. The alchemist smiled.

\*\*\*

Vinden kom til gutten og strøk ham over ansiktet. Vinden, som vet alt, hadde hørt hva gutten og ørkenen hadde snakket om. The wind, who knows everything, had heard what the boy and the desert had been talking about.

Den farer over verden uten et sted å fødes, uten et sted å dø. ||||||||be born||||| It travels across the world without a place to be born, without a place to die.

- Hjelp meg, sa gutten til vinden. — En gang hørte jeg deg si navnet til min elskede. — Once I heard you say the name of my beloved.

- Hvem har lært deg ørkenens og vindens språk? - Who taught you the language of the desert and the wind?

— Hjertet mitt, svarte gutten.

Vinden har mange navn. Her ble den kalt siroco, fordi araberne trodde at den kom fra et sted langt borte som var dekket av vann og der det bodde svarte mennesker. ||||sirocco|||||||||||||||||||||| Here it was called siroco, because the Arabs believed that it came from a place far away that was covered with water and where black people lived. I landet gutten kom fra, ble den kalt levanten, fordi folk trodde at den brakte med seg ørkenens sand og maurernes krigsrop. ||||||||||||||||||||the ants'|war cry Et annet sted, langt fra sauenes beitemarker, trodde kanskje folk at vinden ble født i Andalusia. |||||the sheep's|grazing pastures||||||||| Men vinden kom ikke noe sted fra, og ikke dro den noe sted hen. But the wind did not come from anywhere, and it did not go anywhere. Derfor var den sterkere enn ørkenen. Therefore it was stronger than the desert. En dag ville menneskene plante trær i ørkenen, til og med holde sauer, men vinden ville de aldri herske over. ||||||||||||||||||rule| One day the people would plant trees in the desert, even keep sheep, but they would never master the wind.

— Du kan ikke bli vind, sa vinden. "You cannot become the wind," said the wind. — Vår natur er forskjellig. - Our nature is different.

— Det er ikke sant, svarte gutten. — Jeg lærte alkymiens hemmelighet mens jeg dro gjennom verden sammen med deg. — I learned the secret of alchemy while traveling the world with you. I meg har jeg vindene, ørkenene, havene, stjernene og alt som er skapt i universet. ||||the winds|the deserts|the oceans|||||||| Vi er skapt av den samme hånden og vi har den samme sjelen. Jeg vil være som deg, jeg vil fare av sted fra verdensdel til verdensdel, suse over havene, piske opp sanden som skjuler skatten min og bære min elskedes stemme med meg. |||||||||||continent||||||whip||||hides||||||beloved's||with| I want to be like you, I want to go from continent to continent, speed across the seas, whip up the sand that hides my treasure and carry my beloved's voice with me.

— Jeg hørte nok hva du snakket med alkymisten om her forleden, sa vinden. ||||||||||the other day|| "I probably heard what you talked to the alchemist about the other day," said the wind. — Han sa at alle ting har sin egen historie å oppfylle. Mennesket er ikke vind.

- Så lær meg å bli vind da, bare for et øyeblikk. - Then teach me to become the wind, just for a moment. Så kan vi snakke om menneskets og vindens uendelige muligheter. |||||||wind's|infinite|possibilities Then we can talk about the infinite possibilities of man and the wind.

Vinden ble nysgjerrig, og det var noe den aldri hadde følt før. ||curious||||||||| Den skulle så gjerne ha snakket mer med gutten, men den visste ikke hvordan den skulle forvandle menneske til vind. ||||||||||||||||transform|the human|| It would have liked to have talked more with the boy, but it did not know how to turn man into wind. Og den som allerede kunne så mye! And the one who already knew so much! Den skapte ørkener, senket skip, rev opp hele skoger og feide gjennom byer fulle av musikk og alle slags underlige lyder. |||||tore down|||forests|||||||||||| Den trodde at den var uten grenser, og allikevel stod en guttunge der og påstod at vinden kunne enda mer. ||||||limits||yet|||little boy|||claimed||||blow even| It thought it had no limits, and yet a boy stood there and claimed that the wind could do even more.

- Det er dette som kalles kjærlighet, fortsatte gutten da han merket at vinden begynte å bli medgjørlig. ||||is called||||||||||||compliant - This is what is called love, continued the boy when he noticed that the wind was starting to become compliant. — Når du elsker og blir elsket, trenger du ikke forstå det som skjer, fordi alt skjer inni oss, og da kan selv mennesker forvandle seg til vind. Hvis vinden vil hjelpe til, selvfølgelig. If the wind will help, of course.

Vinden var stolt og ble irritert over det gutten sa. The wind was proud and was annoyed by what the boy said. Den begynte å blåse med større kraft og pisket ørkensanden opp. It began to blow with greater force, whipping up the desert sand. Men til slutt måtte den erkjenne at selv om den hadde reist verden rundt, visste den ikke hvordan den skulle forvandle mennesker til vind. |||||acknowledge|||||||||did not know||||||transform||| But in the end it had to admit that even though it had traveled the world, it didn't know how to turn people into wind.

Og kjærligheten kjente den heller ikke. |love||||

— På reisene mine gjennom verden har jeg lagt merke til at mange mennesker kikker opp på himmelen når de snakker om kjærlighet, sa vinden, rasende over å måtte innse sine begrensninger. |||||||||||||look|||||||||||||||acknowledge||limitations — In my travels through the world, I have noticed that many people look up at the sky when they talk about love, said the wind, furious at having to realize its limitations. - Kanskje det er bedre å spørre himmelen. - Perhaps it is better to ask the sky.

— Da må du hjelpe meg, sa gutten. — Fyll luften med sand og støv så jeg kan se på solen uten å bli blind. |||||||||||||||blind — Fill the air with sand and dust so that I can look at the sun without going blind.

Vinden blåste med enda større kraft, og sand- kornene virvlet så tett rundt gutten at solen til slutt bare var en blekgyllen skive. ||||||||the sand grains|swirled||||||||||||pale yellow|disk The wind blew with even greater force, and the grains of sand swirled so closely around the boy that in the end the sun was just a pale golden disk.

\*\*\*

I leiren begynte det å bli vanskelig å se. In the camp it became difficult to see. Ørkenens menn kjente denne vinden godt. The men of the desert knew this wind well. De kalte den simum, og den var verre enn en storm på havet, det havet de ikke kjente. |||simum||||worse|||||||||| They called it simum, and it was worse than a storm on the sea, the sea they did not know. Hestene vrinsket og våpnene ble gradvis dekket av sand. |neighed||the weapons||gradually|covered||

Oppe på klippen snudde en av offiserene seg til generalen og sa: ||the cliff|turned|||the officers|||the general||

— Kanskje vi burde slutte mens leken er god? |||stop||game|| - Maybe we should stop while the game is good?

Det var så vidt de kunne skimte gutten nå. |||bare|||make out|| They could barely make out the boy now. De dekket ansiktene med de blå tørklene sine, og bare øynene deres røpet hvor redde de var. |covered|faces||||scarves||||||reve||afraid|| They covered their faces with their blue scarves and only their eyes revealed how scared they were.

— Ja, la oss sette en stopper for dette, sa en annen offiser. |||put||||||||officer — Yes, let's put an end to this, said another officer.

— Jeg vil se Allahs storhet, sa generalen med ærefrykt i stemmen. ||||greatness of Allah||||awe|| "I want to see the greatness of Allah," said the general with awe in his voice. — Jeg vil se et menneske forvandle seg til vind. ||||human|transform|||

Men bak øret skrev han seg navnene på de som viste frykt. |behind||||||||||fear But behind his ear he wrote down the names of those who showed fear. Når vinden sluttet å blåse, ville han ta fra dem kommandoen. ||||||||||command When the wind stopped blowing, he would take the command from them. Ekte ørkenfolk kjenner ingen frykt. Real|desert people|||fear True desert people know no fear.

\*\*\*

— Vinden har fortalt meg at du kjenner kjærligheten, sa gutten til solen. "The wind has told me that you know love," said the boy to the sun. — Hvis du kjenner kjærligheten, kjenner du også verdens sjel som er skapt av kjærlighet.

- Jeg kan se verdens sjel herfra, sa solen. - Den snakker med sjelen min, og sammen får vi plantene til å vokse og sauene til å finne skygge. ||||||||||||||||||shade - It speaks to my soul, and together we make the plants grow and the sheep find shade. Her hvor jeg er — og det er langt fra jorden — har jeg lært å elske. Here where I am - and it is far from the earth - I have learned to love. Jeg vet at hvis jeg nærmer meg jorden, bare ørlite grann, vil alt som er på den dø, og verdens sjel vil ikke lenger være til. |||||||||a tiny|bit||||||||||||||| I know that if I approach the earth, even a tiny bit, everything on it will die, and the soul of the world will no longer exist. Vi ser på hverandre og vi trenger hverandre. Jeg gir den liv og varme, og den gir meg en grunn til å leve.

— Da kjenner du kjærligheten, sa gutten. |||love|| — Then you know love, said the boy.

— Jeg kjenner verdens sjel, og vi snakker mye sammen på vår endeløse reise gjennom universet. |||||||||||endless||| — I know the soul of the world, and we talk a lot together on our endless journey through the universe. Den sier at bare plantene og mineralene har forstått at alt er én og samme ting, at jern bør være jern og ikke kobber, og kobberet ikke gull. ||||||the minerals||understood|||||||||iron|should||iron|||copper||copper|| It says that only the plants and minerals have understood that everything is one and the same thing, that iron should be iron and not copper, and that copper is not gold. Hver og en oppfyller sin funksjon i alt dette som er ett, og alt ville være fred og harmoni hvis hånden som skrev alt dette, hadde stanset på skapelsens femte dag. |||fulfills|||||||||||||||||||||||||creation's|| Each fulfills its function in all that is one, and all would be peace and harmony if the hand that wrote all this had stopped on the fifth day of creation. Men så kom altså en sjette, sa solen. |||||sixth|| But then a sixth came, said the sun.

— Du er klok fordi du ser alt på avstand, svarte gutten. ||||||||distance|| "You are wise because you see everything from a distance," replied the boy. - Men du kjenner nok ikke kjærligheten allikevel. - But you probably don't know love anyway. Hvis det ikke hadde blitt en sjette dag, ville ikke mennesket ha vært til, og kobberet ville for alltid være kobber og bly allud bly. ||||||||||humankind|||||||||||||alloy with| If there had not been a sixth day, man would not have existed, and the copper would forever be copper and lead allud lead. Hver og en har sin historie, det er sant, men en dag vil denne historien være ført til ende, og da må du forvandle deg til noe bedre og få en ny historie å leve, helt til verdens sjel virkelig er én. Everyone has their story, it is true, but one day this story will be brought to an end, and then you must transform into something better and have a new story to live, until the soul of the world is truly one.

Solen tenkte seg om og bestemte seg for å skinne litt sterkere. |||||||||shine||brighter The sun changed its mind and decided to shine a little brighter. Vinden, som likte det han hørte, blåste sterkere for at solen ikke skulle blende gutten. ||liked||||blew|||||||blind| The wind, liking what he heard, blew stronger so that the sun would not blind the boy.

— Det er derfor alkymien er til, sa gutten. "That's why alchemy exists," said the boy. — For at hver og en skal søke sin skatt — og finne den, og dermed vekke ønsket om å bli bedre enn det vi var før. - So that everyone will seek their treasure - and find it, and thus awaken the desire to become better than what we were before. Blyet vil spille sin rolle til verden ikke trenger bly lenger; da må det forvandle seg til gull. The lead||||role||||||||||transform||| The lead will play its part until the world needs no more lead; then it must turn into gold. Det er hva alkymistene gjør. That's what the alchemists do. De viser oss at når vi forsøker å bli bedre, blir også alt rundt oss bedre. ||||||try||||||||| They show us that when we try to improve, everything around us also improves.

— Hvordan kan du si at jeg ikke kjenner kjærligheten? spurte solen. — How can you say I don't know love? asked the sun.

- Kjærligheten er ikke å ligge urørlig som ørkenen, fare over verden som vinden eller se alt på avstand, som du gjør. ||||lie|motionless|||move|||||||||||| - Love is not lying motionless like the desert, flying across the world like the wind or seeing everything from a distance, as you do. Kjærligheten er den kraften som forvandler og forbedrer verdens sjel. |||||||improves|| Da jeg trengte ned i den første gang, trodde jeg at den var perfekt. When I got into it for the first time, I thought it was perfect. Senere skjønte jeg at den er en refleks av alt som lever og er til, og at også den har sine kriger og sine lidenskaper. |||||||reflection|||||||||||||||||passions Later I realized that it is a reflection of everything that lives and exists, and that it too has its wars and its passions. Det er vi som gir næring til verdens sjel, og verden vi lever i vil bli bedre eller verre ettersom vi blir bedre eller verre. ||||||||||||||||||worse|||||| It is we who nourish the soul of the world, and the world we live in will get better or worse as we get better or worse. Det er her kjærlighetens kraft kommer inn, for når vi elsker, vil vi alltid ønske å bli bedre enn vi er. This is where the power of love comes in, because when we love, we will always want to be better than we are.

— Hva vil du meg egentlig? spurte solen. "What do you really want from me?" asked the sun.

- Jeg vil at du skal hjelpe meg til å forvandle meg til vind, svarte gutten. |||||||||transform||||| - I want you to help me turn myself into wind, answered the boy.

— Naturen kjenner meg som den klokeste av alle skapninger, sa solen, - men jeg vet ikke hvordan jeg skal forvandle deg til vind. |||||wisest|||creatures|||||||||||||

- Hvem skal jeg snakke med da? - Who should I talk to then?

Solen var taus et øyeblikk. ||silent|| The sun was silent for a moment. Vinden lyttet. The wind listened. Den kunne nesten ikke vente med å spre nyheten om at solens klokskap hadde en grense, men samtidig hadde den ikke hjerte til å la denne guttungen i stikken, han som snakket verdens språk. |||||||spread||||the sun's|wisdom of the sun|||limit|||||||||||the boy||the boy||||| It could hardly wait to spread the news that the sun's wisdom had a limit, but at the same time it did not have the heart to leave this boy in the lurch, the one who spoke the language of the world.

- Snakk med hånden som har skrevet alt, sa solen til slutt. - Talk to the hand that wrote everything, said the sun at last.

\*\*\*

Vinden hylte av glede og blåste med enda større kraft enn før. |howled||joy||blew||even|||| The wind howled with joy and blew with even greater force than before. I leiren ble teltene revet opp av sanden og dyrene slet seg løs. In the camp, the tents were torn up from the sand and the animals struggled free. Oppe på klippen klamret mennene seg til hverandre for ikke å blåse overende. Up on the cliff, the men clung to each other so as not to blow over.

\*\*\*

Gutten vendte seg så til hånden som har skrevet alt, og i det samme følte han at universet ble stille. The boy then turned to the hand that has written everything, and at the same time he felt the universe fall silent. Også han ble taus. |||silent

En bølge av kjærlighet vellet fram fra hjertet hans og han begynte å be. ||||well||||||||| A wave of love welled up from his heart and he began to pray. Det var en bønn han aldri hadde bedt før, en bønn uten ord eller ønsker. |||prayer|||||||prayer|||| Han takket ikke for at sauene hadde funnet en grønn eng. ||not||||||||meadow Han ba ikke om å få solgt flere glass. He did not ask to be sold more glasses. Han ba ikke engang om at kvinnen han hadde truffet, ville vente til han kom tilbake. He didn't even ask that the woman he had met would wait until he returned. Der han stod, omsluttet av stillheten, følte gutten at også ørkenen, vinden og solen søkte etter tegnene som denne hånden hadde skrevet, at de forsøkte å følge sin egen vei og prøvde å forstå det som stod skrevet på en ganske alminnelig smaragd. |||enveloped||||||||||||||||||||||||||||||||||||||ordinary| Where he stood, surrounded by the silence, the boy felt that even the desert, the wind and the sun were searching for the signs that this hand had written, that they were trying to follow their own path and trying to understand what was written on a rather ordinary emerald.

Han så at tegnene, som tilsynelatende ikke hadde noen årsak eller mening, var spredt over hele verden, hele universet, og at verken ørknene, vindene, solene eller menneskene visste hvorfor de var til. |||||seemingly||||cause||||||||||||neither|the deserts||suns||||||| He saw that the signs, which apparently had no cause or meaning, were spread over the whole world, the whole universe, and that neither the deserts, the winds, the suns, nor the people knew why they existed. Men denne hånden hadde en mening med alt dette, og den alene var i stand til å utføre mirakler — å forvandle havet til ørken og mennesket til vind. ||||||||||||||capable of|||perform miracles|||transform|the sea||||humankind|| Bare den forstod at det fantes en større plan, den som hadde ført universet til et punkt der skapelsens seks dager forvandlet seg til Storverket. ||understood||||||||||||||point||creation||||||The Great Work

Og gutten dukket ned i verdens sjel og så at verdens sjel var en del av Guds sjel, og han så at Guds sjel var hans egen sjel - og at han kunne utføre mirakler. ||dived||||soul||||||||||||||||||||||||||perform miracles|

\*\*\*

Den dagen blåste simum-vinden som den aldri hadde blåst før. |||simum wind||||||blew| That day the simum wind blew as it had never blown before. I mange generasjoner deretter ville araberne fortelle hverandre legenden om gutten som forvandlet seg til vind, blåste en militærleir overende og satte den sterkeste generalen i ørkenen på plass. ||||||||the legend|||||||||||overturn||||||||| For many generations thereafter, the Arabs would tell each other the legend of the boy who turned into wind, blew up a military camp, and installed the strongest general in the desert.

Da vinden omsider la seg, stirret alle på det stedet der gutten hadde vært. ||finally|||stared|||||||| When the wind finally died down, everyone stared at the place where the boy had been. Men han var der ikke lenger; han stod på den andre siden av leiren, ved siden av en vakt som nesten var begravd i sanden. |||||||||||||the camp|||||||||buried|| But he was no longer there; he was standing on the other side of the camp, next to a guard who was almost buried in the sand.

Alle var lamslått av skrekk. ||stunned||terror Everyone was stunned with horror. Bare to skikkelser smilte: Alkymisten fordi han hadde funnet sin perfekte læregutt, og generalen fordi gutten hadde fattet Guds storhet. ||figures||||||found|||apprentice||the general||||understood|| Only two figures smiled: the alchemist because he had found his perfect apprentice, and the general because the boy had understood the greatness of God.

Dagen etter tok generalen farvel med gutten og alkymisten, og med seg fikk de en eskorte som skulle følge dem dit de ønsket. |||||||||||||||escort||||||| The next day, the general said goodbye to the boy and the alchemist, and with them they got an escort to accompany them wherever they wanted.

\*\*\*

De red hele dagen. Da kvelden falt på, kom de til et koptisk kloster. ||||||||Coptic|monastery As evening fell, they came to a Coptic monastery. Alkymisten lot vaktene vende om og steg av hesten. The alchemist let the guards turn around and dismounted.

— Herfra drar du alene, sa han. from here||||| "From here you leave alone," he said. — Pyramidene ligger bare en tre timers vei unna. — The pyramids are only a three-hour drive away.

— Takk, sa gutten. "Thank you," said the boy. — Du har lært meg verdens språk. — You have taught me the world's language.

— Jeg bare minnet deg på det du allerede visste. — I was only reminding you of what you already knew.

Alkymisten banket på klosterporten, og ut kom en munk som var kledd i svart fra topp til tå. |||the monastery gate|||||monk||||||||| De utvekslet noen ord på koptisk før alkymisten ba gutten om å bli med inn. |exchanged||||||the alchemist|asked|||||| They exchanged a few words in Coptic before the alchemist asked the boy to come inside.

- Jeg spurte om vi kunne få låne kjøkkenet en liten stund, forklarte han. |||||||||little|a little while|| - I asked if we could borrow the kitchen for a little while, he explained.