Jø Nesbø - Hodejegerne Part 32
Men vegger, selv av tykk mur, var derimot sjelden noe problem.
«Vi opplevde at soldater vi hadde festet TRACE på, forsvant fra mottagerne våre når de ble skitne nok,» sa Greve. «Vi mangler teknologien som gjør mikroskopiske sendere sterke nok.»
«Den har vi i Pathfinder,» sa styreformannen. Han var en tynnhåret mann i femtiårsalderen som med ujevne mellomrom vred på nakken som om han var redd den skulle stivne, eller han hadde slukt noe stort han ikke greide å svelge. Det ante meg at det var en ufrivillig spasme som skyldtes en muskelsykdom av den typen som bare har én utgang. «Men dessverre har vi ikke TRACE-teknologien.»
«Teknologisk hadde HOTE og Pathfinder vært det perfekte ektepar,» sa Greve.
«Nettopp,» sa styreformannen spisst. «Med Pathfinder som hjemmeværende husmor og noen usle slanter fra lønningsposen.»
Greve humret. «Helt riktig. Dessuten vil HOTEs teknologi være lettere for Pathfinder å tilegne seg enn vice versa. Derfor mener jeg at det er bare én farbar vei for Pathfinder. Og den er å foreta reisen på egen hånd.»
Jeg så Pathfinders representanter veksle blikk.
«Uansett, det er en imponerende CV, Greve,» sa styreformannen uten å la seg merke ved den ufrivillige rimingen. «Men det vi er opptatt av i Pathfinder er at vår administrerende skal være en stayer, en … hva er det dere kaller det på rekrutteringsspråket?»
«Bonde,» ilte Ferdinand til.
«En bonde, ja. Et godt bilde. Altså en som dyrker det som alt er der, som bygger videre sten på sten. Som er seig og tålmodig. Og du har et rulleblad som er … eh, spektakulært og dramatisk, men det viser ikke om du har den utholdenhet og stahet som kreves av den lederen vi ser etter.»
Clas Greve hadde lyttet til styreformannen med en alvorlig mine og nå nikket han.
«For det første vil jeg si at jeg deler ditt syn på at det er en slik ledertype Pathfinder bør se etter. For det andre ville jeg ikke vist interesse for denne utfordringen hvis jeg ikke trodde at jeg var den typen.»
«Og det er du?» ytret den andre representanten fra Pathfinder forsiktig, en tander type som jeg allerede før han presenterte seg hadde kategorisert som informasjonssjef. Jeg hadde ansatt en del av dem.
Clas Greve smilte. Et hjertelig smil som ikke bare myket opp det flintharde, men forandret ansiktet totalt. Jeg hadde sett det trikset hans noen ganger nå, det som skulle vise den skøyeraktige gutten han også kunne være. Det hadde samme virkning som den fysiske berøringen som Inbaud, Reid og Buckley anbefalte, den intime handlingen, tillitserklæringen, den som sier at nå blottlegger jeg meg.
«La meg fortelle en historie,» smilte Greve. «Den handler om noe jeg synes det er vanskelig å innrømme. Nemlig at jeg er en elendig taper. Jeg er av den typen som blir sur av å tape i mynt- og kronkast.»
Det ble humret i rommet.
«Men forhåpentligvis forteller den også noe om tålmodighet og utholdenhet,» fortsatte han. «I BBE jaktet jeg en gang på en dessverre ganske ubetydelig narkotikaforbryter i Surinam ...»
Jeg så at de to fra Pathfinder ubevisst lente seg en tanke fremover. Ferdinand skjenket mer kaffe i koppene samtidig som han sendte meg et seierssikkert smil.
