Jø Nesbø - Hodejegerne Part 51
Jeg må ha vært borte en stund.
Jeg lå på bakken og stirret rett opp i et åpent hundegap. Selve hundekroppen svevet tilsynelatende i løse lufta og var krummet sammen som i fosterstilling. To ståltinder stakk inn i bikkjeryggen. Jeg kom meg på beina, rommet snurret og jeg måtte ta et par støtteskritt. Jeg la den ene hånda mot nakken og kjente en frisk strøm av blod fra der bikkjetennene hadde punktert nakken. Og skjønte at jeg var i ferd med å bikke over i galskapen, for i stedet for å komme meg i bilen ble jeg stående og stirre fascinert. Det var et kunstverk jeg hadde skapt. Kalydonsk bikkje på spidd. Det var virkelig vakkert. Særlig det at den i døden fortsatt gapte. Kanskje sjokket hadde gitt den kjevelåsning, eller kanskje denne type bikkjer bare døde på den måten. Uansett nøt jeg det på samme tid rasende og måpende uttrykket den hadde, som om den i tillegg til å ha levd et litt for kort bikkjeliv, hadde måttet tåle denne siste fornærmelsen, denne forsmedelige døden. Jeg ville spytte på den, men munnen var for tørr.
I stedet fikk jeg fisket bilnøklene ut av lomma og vaklet bort til Oves Mercedes, låste opp og vred nøkkelen rundt i tenningen. Ingen respons. Jeg prøvde på nytt og ga gass. Stein død. Jeg myste ut av frontruta. Stønnet. Så gikk jeg ut og vippet opp panserlokket. Det var så mørkt nå at jeg bare skimtet de avkuttede ledningene som strittet opp. Jeg ante ikke hva de var til, bare at de sannsynligvis var vitale for det lille mirakelet som gjør at biler ruller og går. Faen ta den halvtyskeren! Forhåpentligvis satt Clas Greve fortsatt i hytta og ventet på at jeg skulle komme tilbake. Men han måtte begynne å lure på hvor det var blitt av dyret sitt. Rolig, Brown. OK, den eneste måten jeg kunne komme meg vekk herfra på nå, var med traktoren til Sindre Aa. Det ville ikke gå fort, Greve ville lett ta meg igjen. Så jeg måtte finne bilen han hadde kommet med – den sølvgrå Lexusen sto vel et sted langs veien – og uskadeliggjøre den på samme måte som han hadde gjort med Mercedesen.
Jeg gikk med raske skritt opp til våningshuset mens jeg halvt ventet at Sindre Aa skulle komme ut på trappa, jeg kunne se utgangsdøra stå på klem. Men han gjorde ikke det. Jeg banket på og dyttet opp døra. I vindfanget så jeg rifla med kikkertsiktet stå lent mot veggen ved siden av et par møkkete gummistøvler.
«Aa?»
Det hørtes ikke ut som et navn, men som jeg ba om å få fortsettelsen på en historie. Hvilket for så vidt var tilfelle. Så jeg fortsatte innover i huset mens jeg insisterende gjentok den idiotiske enkeltstavelsen. Jeg syntes jeg så en bevegelse og snudde meg. Det jeg hadde igjen av blod frøs til is. Et svart, dyrelignende monster på to bein hadde stoppet i samme sekund som meg, og nå stirret den tilbake med vidåpne, hvite øyne som lyste ut av alt det svarte. Jeg løftet høyre hånd. Den løftet venstre. Jeg løftet venstre, den høyre. Det var et speil. Jeg slapp et lettelsens sukk. Dritten hadde størknet og dekket meg alt; skoene, kroppen, ansiktet, håret. Jeg fortsatte innover. Dyttet opp døra til stua.
Han satt i en gyngestol og gliste. Den feite katten lå i fanget hans og myste på meg med de horete mandeløynene til Diana. Den reiste seg og hoppet ned. Potene traff mykt gulvet, og den svinset mot meg med vuggende hofter før den brått stoppet. Jeg luktet altså ikke roser og lavendel. Men etter en kort nøling tasset den likevel bort til meg med en dyp og inviterende maling. Tilpasningsdyktige dyr, katter, de vet når de trenger en ny matfar. Den forrige var nemlig død.
Sindre Aas glis skyldtes at munnvikene hans hadde fått en blodkantet fortsettelse. En blåsvart tunge stakk ut av revnen i kinnet, og jeg kunne se gummene og tennene i underkjeven. Den gretne bonden minnet meg om en god, gammeldags Pac-Man der han satt, men det var neppe det nye øre-til-øre-smilet som var dødsårsaken. To tilsvarende blodkantede streker tegnet nemlig en x på halsen hans. Kvelning bakfra med en garrotte, tynt nylontau eller ståltråd. Jeg pustet hvesende gjennom nesa mens hjernen min rekonstruerte fort og uten å bli spurt: Clas Greve hadde kjørt forbi gården, sett bilsporene mine som svingte opp på det gjørmete tunet. Han hadde kanskje kjørt videre, parkert et stykke unna, gått tilbake, kikket inn på låven og fått bekreftet at bilen min sto der. Sindre Aa hadde sikkert alt stått på trappa. Mistenksom og innful. Spyttet og svart svevende da Greve spurte etter meg. Hadde Greve tilbudt penger? Hadde de gått inn? I alle fall måtte Aa fremdeles ha vært på vakt, for da Clas Greve hadde lagt garrotten over hodet hans bakfra, hadde Aa rukket å senke haken slik at garrotten ikke hadde lagt seg rundt halsen. De hadde slåss, tråden hadde glidd inn i kjeften og Greve hadde dratt til så kinnene til Aa hadde revnet. Men Greve var sterk, og til slutt hadde han fått de dødbringende trådene rundt halsen på den desperate gamlingen. Et stille vitne, et stille drap. Men hvorfor hadde ikke Greve gjort det enkelt, brukt en pistol? Det var tross alt kilometer til nærmeste nabo. Kanskje for ikke å varsle meg om at han var kommet. Det innlysende slo meg: Han hadde rett og slett ikke hadde hatt noe skytevåpen. Jeg bannet stille. For nå hadde han det, jeg hadde servert ham et nytt mordvåpen ved å legge igjen Glocken på kjøkkenbordet i hytta, hvor stor idiot var det lov å være?