Jø Nesbø - Hodejegerne Part 55
«Og dere hadde altså planlagt at det var jeg som skulle skaffe deg stillingen?»
«Jeg hadde uansett vært en sterk kandidat, tror du ikke?» Clas Greve hadde stilt seg ved fotenden av senga med pistolen i hoftehøyde og ryggen mot døra. «Men vi ville være helt sikre. Vi fant fort ut hvilke rekrutteringsselskaper de hadde kontaktet og undersøkte litt. Det viste seg at du har litt av et renommé, Roger Brown. Hvis du først anbefaler en kandidat, blir det slik, sies det. Du har visst en eller annen rekord. Så vi ville naturligvis gå via deg.»
«Jeg er beæret. Men hvorfor kontaktet du ikke bare Pathfinder direkte og sa du var interessert?»
«Roger, da! Jeg er eksdirektør hos den store, stygge oppkjøpsulven, har du glemt det? Det ville fått alle alarmklokker til å gå av om jeg kom til dem. Jeg måtte 'finnes'. For eksempel av en headhunter. Og så overtales. Det var den eneste måten som kunne virke troverdig, at jeg kom til Pathfinder uten onde hensikter.»
«Jeg skjønner. Men hvorfor bruke Diana, hvorfor ikke bare kontakte meg direkte?»
«Nå spiller du dum, Roger. Du ville fått den samme mistanken om jeg hadde budt meg frem, du ville ikke tatt i meg med en ildtang.»
Han hadde rett i at jeg spilte dum. Og at han var dum. Dum og så stolt av de geniale, griske planene sine at han ikke kunne motstå fristelsen til å stå her og skryte av dem helt til noen kom inn gjennom den fordømte døra. For det måtte noen snart, jeg lå jo liksom her og var syk!
«Du tillegger meg for edle motiver i jobben min, Clas,» sa jeg og tenkte at man henretter da ikke folk man er på fornavn med? «Jeg innstiller kandidater jeg tror vil få jobben, og det er ikke nødvendigvis de jeg tror er til beste for bedriften.»
«Dog,» sa Greve og rynket pannen. «Selv en hodejeger som deg er ikke så amoralsk, er han vel?»
«Du kjenner lite til hodejegere, skjønner jeg. Du burde holdt Diana utenfor.»
Dette syntes å more Greve. «Burde jeg?»
«Hvordan fikk du henne på kroken?»
«Vil du virkelig vite det, Roger?» Han hadde løftet pistolen ørlite. Én meter. Mellom øynene?
«Jeg dør etter å få vite det, Clas.»
«Som du vil.» Han senket pistolen litt igjen. «Jeg var innom galleriet hennes flere ganger. Kjøpte et par ting. Etter hvert på hennes anbefaling. Inviterte henne ut på kaffe. Vi snakket om alt mulig, om dypt personlige ting, slik bare fremmede kan gjøre. Om ekteskapelige problemer ...»
«Dere snakket om vårt ekteskap?» glapp det ut av meg.
«Ja visst. Jeg er jo en skilt mann, så jeg er full av forståelse. Jeg forstår for eksempel at en vakker, fullmoden og fertil kvinne som Diana ikke kan leve med at hennes ektemann ikke vil gi henne et barn. Eller at han overtaler henne til å ta abort fordi ungen har Downs syndrom.» Clas Greve gliste bredt som Aa i gyngestolen. «Særlig siden jeg simpelthen elsker barn selv.»
Blodet og fornuften forlot hodet mitt og etterlot én eneste tanke: å drepe mannen som sto foran meg. «Du … du sa til henne at du ønsket barn.»
«Nei,» sa Greve lavt. «Jeg sa at jeg ønsket hennes barn.»
Jeg måtte konsentrere meg for å snakke med behersket stemme: «Diana ville aldri forlate meg for en sjarlatan som …»
«Jeg tok henne med til leiligheten og viste henne det såkalte Rubens-bildet mitt.»
Jeg var forvirret. «Såkalte ...?»
«Ja, bildet er naturligvis ikke ekte, bare en veldig god og gammel kopi malt på Rubens tid. Tyskerne trodde faktisk lenge at den var ekte. Bestemor viste meg den allerede da jeg var ung og bodde der. Beklager at jeg måtte lyve til dere om ektheten.»
Nyheten burde kanskje gjort noe med meg, men jeg var allerede så følelsesmessig utbombet at jeg bare registrerte den. Samtidig som det gikk opp for meg at Greve ikke hadde oppdaget at bildet var byttet ut.
«Uansett så gjorde kopien nytten,» sa Greve. «Da Diana så det hun fortsatt tror er en ekte Rubens, konkluderte hun nok der og da med at jeg ikke bare ville kunne gi henne et barn, men også forsørge det og henne på en svært adekvat måte. Kort sagt; gi henne det livet hun drømmer om.»
«Og hun …»
«Hun gikk selvfølgelig med på å sørge for at hennes fremtidige ektemann skulle få en direktørstilling som ville medføre den respektabilitet som bør følge med penger.»
