Jø Nesbø - Hodejegerne Part 85
Vi ble liggende og tenke hver våre tanker mens vi lyttet til stillheten. Om sommeren kunne vi høre regnet og vinden i løvet i trærne i hagen utenfor, men ikke nå. Nå var alt ribbet. Og stille. Den eneste trøsten var at det kom til å bli vår igjen. Kanskje.
«Og hvor lenge var du forelsket?» spurte jeg.
«Til det gikk opp for meg hva jeg holdt på med. Den natten du ikke kom hjem …»
«Ja?»
«Jeg hadde bare lyst til å dø.»
«Jeg mente ikke i ham,» sa jeg. «Jeg mente i meg.»
Hun lo lavt. «Det kan jeg jo ikke vite før jeg har sluttet å være det.»
Diana løy nesten aldri. Ikke fordi hun ikke kunne, Diana var en vidunderlig løgner, men fordi hun ikke gadd. Vakre mennesker behøver ikke skall, trenger ikke lære alle de forsvarsmekanismer vi andre utvikler for å beskytte oss mot avvisninger og skuffelser. Men når kvinner som Diana først bestemmer seg for å lyve, skjer det kontant og effektivt. Ikke fordi de er mindre moralske enn menn, men fordi de behersker denne delen av forræderiet bedre. Og det var nettopp derfor jeg hadde dratt opp til Diana den siste kvelden. Fordi jeg visste hun var den perfekte kandidaten for jobben.
Etter at jeg hadde låst meg inn, stått i gangen og lyttet til skrittene hennes mot parketten en stund, hadde jeg gått opp trappa til stua. Jeg hadde hørt skrittene hennes stoppe, telefonen som falt ned på salongbordet, det hviskende, gråtkvalte «Roger …», sett tårene velle opp i øynene hennes. Og jeg hadde ikke gjort noe for å stanse henne da hun hadde kastet seg rundt halsen min. «Takk Gud at du lever! Jeg har prøvd å ringe deg i hele går og i hele dag ... Hvor har du vært?»
Og Diana løy ikke. Hun gråt fordi hun trodde at hun hadde mistet meg. Fordi hun hadde sendt meg og min kjærlighet ut av sitt liv som en hund til veterinæren for avliving. Nei, hun løy ikke. Sa magefølelsen min. Men jeg er som sagt ingen stor menneskekjenner, og Diana en vidunderlig løgner. Så da hun hadde gått for å tørke vekk tårene på badet, plukket jeg opp telefonen hennes og sjekket at det faktisk var mitt nummer hun hadde forsøkt å ringe. For sikkerhets skyld.
Da hun kom tilbake, hadde jeg fortalt henne alt. Absolutt alt. Hvor jeg hadde vært, hvem jeg hadde vært, hva som hadde skjedd. Om kunsttyveriene, om telefonen hennes under senga i Clas Greves leilighet, om danske Lotte som hadde fått meg på limpinnen. Om samtalen med Greve på sykehuset. Den som hadde fått meg til å forstå at han kjente Lotte, at det var hun som var hans nærmeste allierte, at den som hadde gnidd gelé med sendere inn i håret mitt ikke var Diana, men den brunøyde, bleke piken med de magiske fingrene, oversetteren som snakket spansk og likte andres historier bedre enn sin egen. At jeg hadde hatt geléen i håret alt fra kvelden før jeg hadde funnet Kjikerud i bilen. Diana hadde stirret storøyet, men taus på meg mens jeg hadde fortalt.
«Greve sa til meg på sykehuset at jeg hadde overtalt deg til å ta abort fordi barnet hadde Downs syndrom.»
«Downs?» Det var det første Diana hadde sagt på flere minutter. «Hvor hadde han den forestillingen fra? Jeg har ikke sagt …»
«Jeg vet det. Det var noe jeg fant på da jeg fortalte Lotte om aborten. Hun fortalte meg at foreldrene hennes hadde tvunget henne til abort da hun var tenåring. Så jeg fant på det om Downs fordi jeg trodde det kanskje ville sette meg selv i et bedre lys.»
«Så hun … hun …»
«Ja,» sa jeg. «Hun er den eneste som kunne ha fortalt det til Clas Greve.»
Jeg hadde ventet. Latt det synke inn.
Så hadde jeg fortalt Diana hva som skulle skje nå.
Hun hadde stirret forskrekket på meg og ropt ut: «Jeg kan ikke gjøre det, Roger!»
«Jo,» hadde jeg sagt. «Du kan og du skal, kjære.» Hadde den nye Roger Brown sagt.
«Men … men …»
«Han løy for deg, Diana. Han kan ikke gi deg noe barn. Han er steril.»
«Steril?»
«Jeg skal gi deg det barnet. Jeg lover. Bare du gjør dette for meg.»
Hun hadde nektet. Grått. Bedt. Og så hadde hun lovet.
