Jø Nesbø - Hodejegerne Part 87
«At han kunne ha drept deg i løpet av natten,» sa jeg. «Greve hadde ingen planer om å stifte familie med deg, og du var et farlig vitne. Jeg visste at jeg satte deg i livsfare da jeg spurte om du ville være lokkedue den natten.»
«Jeg visste at jeg var i fare hele tiden, elskede,» hvisket hun. «Det var derfor jeg ga ham velkomstdrinken med én gang han kom innenfor døren. Og ikke vekket ham før du ringte på telefonen hans. Jeg visste at han ville få det travelt etter å ha hørt gjenferdets stemme. Og dessuten hadde jeg jo skiftet ut de tre første kulene i pistolen, ikke sant?»
«Sant,» sa jeg. Diana er som sagt en kvinne med et uanstrengt forhold til primtall og logikk.
Hun strøk hånden over magen min. «Dessuten setter jeg pris på at du med viten og vilje satte meg i livsfare …»
«Å?»
Hun førte hånden videre nedover, over kjønnsorganet. La dem rundt ballene mine. Veide dem, klemte forsiktig på de to sædsekkene. «Balanse er helt essensielt,» sa hun. «Det gjelder i alle gode, harmoniske forhold. Balanse i skyld, balanse i skam og i dårlig samvittighet.»
Jeg tygde på det, prøvde å fordøye, å la hjernen assimilere dette nokså drøye tankegodset.
«Du mener …,» begynte jeg, ga opp og begynte på nytt. «Du mener det at du satte deg i livsfare for min skyld … at det ...»
«… var en riktig pris å betale for det jeg hadde gjort mot deg, ja. Slik Galleri E har vært en riktig pris for deg å betale for aborten.»
«Og dette har du tenkt lenge?»
«Selvfølgelig. Det har du også.»
«Akkurat,» sa jeg. «Bot …»
«Bot, ja. Det er et sterkt undervurdert middel for sinnsro.» Hun klemte testiklene mine litt hardere, og jeg prøvde å slappe av, å nyte smerten. Jeg trakk inn duften av henne. Den var deilig, men kom jeg noen gang til å lukte noe som kunne overdøve stanken av menneskeekskrementer? Kom jeg noensinne til å høre noe som kunne overdøve lyden av Greves punkterte lunger? Etterpå hadde det sett ut som han stirret på meg med brustne, forurettede øyne mens jeg trykket Oves kalde fingrer mot skjeftet og avtrekkeren både på Uzi-en og den lille, svarte Rohrbaugh-pistolen jeg hadde skutt Lotte med. Kom jeg noensinne til å spise noe som kunne døyve smaken av Oves døde kjøtt? Jeg hadde bøyd meg over ham der i senga og latt hjørnetennene mine synke inn i hans nakke. Presset kjevene sammen til huden ble punktert og liksmaken fylte munnhulen. Det hadde nesten ikke kommet blod, og da jeg hadde kvalt brekningene og tørket bort spyttet mitt, hadde jeg betraktet resultatet. Det ville antagelig kunne passere som et hundebitt for en etterforsker som så etter akkurat det. Så hadde jeg krabbet ut av det åpne vinduet bak hodegjerdet på Oves seng for ikke å komme med på filmen. Gått fort innover i skogen, funnet stier, veier. Hilst vennlig på turgåere. Luften som ble kaldere jo høyere jeg kom, hadde holdt meg kjølig helt til jeg kom til Grefsentoppen. Og der hadde jeg satt meg ned og sett på høstfargene som vinteren alt hadde begynt å suge ut av skogen under meg, på byen, fjorden og lyset. Lyset som alltid varsler mørket som skal komme.
Jeg kjente blodet strømme ut i pikken, banke i skaftet.
«Kom,» hvisket hun tett inntil øret mitt.
Jeg tok henne. Systematisk og grundig, som en mann som har en jobb å gjøre. Som liker jobben sin, men like fullt ser det som en jobb. Og han jobber til sirenen går. Sirenen går, og hun legger hendene sine varsomt og beskyttende rundt ørene hans, og han får fri og spruter henne full av varm, livgivende sæd selv om plassen alt er opptatt. Og etterpå sover hun, og han ligger og lytter til pusten hennes og kjenner tilfredsheten ved en jobb vel utført. Og vet at det aldri kan bli det samme som det en gang var. Men at det kan ligne. At det kan bli et liv. At han kan ta vare på henne. Ta vare på dem. At han kan elske noen. Og som om ikke det i seg selv var overveldende nok, finner han til og med en mening ved å elske, et fordi, et ekko av en begrunnelse fra en fotballkamp i londonsk tåke: «Fordi de trenger meg.»