Jø Nesbø - Snømannen Part 3 (1)
Hun trakk pusten skjelvende. Nå måtte hun komme seg løs. Klærne var gjennomvåte og hun ville garantert fryse i hjel til natten om ingen fant henne. I det samme kom hun på det. Øksa! Hun hadde glemt øksa. Wiren var tynn. Legge den på en stein, et par velrettede slag og hun ville være fri. Øksa måtte ha havnet i bekken. Hun listet seg ut i, stakk hendene ned i det svarte vannet og søkte langs den steinete bunnen.
Ingenting.
Fortvilet sank hun ned på knærne mens blikket saumfór snøen på begge sider. Og da fikk hun øye på øksebladet som stakk opp av det svarte vannet to meter foran seg. Og visste det allerede før hun kjente rykket av wiren, før hun la seg langflat i bekken så smeltevannet klukket og rant over henne, så kaldt at hun trodde hjertet skulle stoppe, og hun strakte seg som en fortvilet tigger mot øksa: At det var en halv meter for langt. Fingrene hennes krummet seg rundt luft femti centimeter unna skaftet. Gråten kom, men hun tvang den tilbake; hun kunne gråte etterpå.
«Er det denne du vil ha?»
Hun hadde verken sett eller hørt noe. Men foran henne i bekken satt en skikkelse på huk. Det. Sylvia krabbet baklengs, men skikkelsen kom etter med øksa rakt fram mot henne:
«Bare ta den.»
Sylvia kom seg opp i knestående og tok imot øksa.
«Hva vil du gjøre med den?» sa stemmen.
Sylvia kjente raseriet komme, det som alltid følger frykten, og utfallet var voldsomt. Hun styrtet fram med øksa hevet og svingte lavt med strak arm. Men wiren dro henne til seg, øksa kappet bare i mørket og i neste øyeblikk lå hun i vannet igjen.
Stemmen lo lavt.
Sylvia veltet seg over på siden. «Gå vekk,» stønnet hun og spyttet grus.
«Jeg vil at du skal spise snø,» sa stemmen, reiste seg og holdt seg et øyeblikk på siden der jakka var kuttet opp.
«Hva?» datt det ut av Sylvia.
«Jeg vil at du skal spise snø til du pisser på deg.» Skikkelsen hadde stilt seg et stykke utenfor radiusen stålwiren ga Sylvia, lagt hodet på skakke og betraktet henne. «Til magen din er så nedkjølt og full at den ikke greier å smelte snøen lenger. Til det bare er is inni deg. Til du er blitt ditt sanne deg. Noe som ikke føler noe.»
Sylvias hjerne oppfattet ordene, men greide ikke ta inn meningen. «Aldri!» skrek hun.
Det kom en lyd fra skikkelsen som gikk i ett med den klukkende bekken. «Skrik nå, kjære Sylvia. For ingen kommer til å høre deg igjen. Noensinne.»
Sylvia så det holde opp noe. Som tentes. Løkken tegnet omrisset av en rødglødende dråpe mot mørket. Det freste og røk da den kom i berøringen med vannflaten. «Du kommer til å velge å spise snø. Tro meg.»
Det gikk opp for Sylvia med en lammende visshet at hennes siste time var kommet. Bare en eneste mulighet gjensto. Mørket hadde kommet fort de siste minuttene, men hun prøvde å fokusere blikket på skikkelsen mellom trærne mens hun veide øksa i hånden. Blodet prikket i fingrene der det strømmet tilbake som om også det skjønte at dette var siste sjanse. De hadde øvd på dette, tvillingene og hun. På låveveggen. Og hver gang hun hadde kastet og en av dem hadde bendt øksa ut av den malte blinken som forestilte en rev, hadde de ropt triumferende: «Du drepte beistet, mor! Du drepte beistet!» Sylvia satte den ene foten litt foran den andre. Ett skritts løpefart, det var det optimale for å få den riktige kombinasjonen av kraft og presisjon.
«Du er gal,» hvisket hun.
«Om akkurat det …,» sa den andre, og Sylvia syntes hun kunne se et lite smil, «… hersker det liten tvil.»
Øksa virvlet i det tykke, nesten stofflige mørket med en lav, syngende lyd. Sylvia sto i perfekt balanse med høyre arm pekende rett fram og så etter det dødbringende våpenet. Så det suse inn mellom trærne. Hørte det kappe en tynn gren. Så det forsvinne i mørket og hørte den dumpe lyden da øksa gravde seg ned under snøen langt der inne et sted.
Hun presset ryggen mot trestammen mens hun sakte seg mot bakken. Kjente gråten komme og prøvde ikke å stoppe den denne gangen. For nå visste hun det. At det ikke kom til å bli noe etterpå.
«Skal vi begynne?» sa stemmen mykt.
Kapittel 9
Dag 3. Hullet
«Var det stort, eller?»
Olegs begeistrede stemme overdøvet det fresende smultet inne i kebabsjappa som var fylt opp med folk som hadde strømmet inn fra konserten i Oslo Spektrum. Harry nikket til Oleg som sto i hettegenser, fremdeles svett og småhoppende mens han la ut om navngitte personer i Slipknot, navn Harry selv ikke kjente ettersom Slipknot-CD-ene inneholdt sparsommelig med personalia, og streite musikkmagasiner som MOJO og Uncut ikke skrev om slike band. Harry bestilte hamburgere og kikket på klokka. Rakel hadde sagt hun skulle stå rett utenfor her klokka ti. Harry så bort på Oleg igjen. Han snakket og snakket. Når var det det hadde skjedd? Når var det guttungen var blitt tolv år og hadde bestemt seg for å like musikk som handlet om ulike stadier av død, fremmedhet, kulde og generell fortapelse? Kanskje burde det bekymre Harry, men det gjorde ikke det. Det var et sted å begynne, en nysgjerrighet som måtte stilles, et antrekk gutten måtte ta på seg for å se om det passet. Det kom til å komme andre ting. Bedre ting. Og verre ting.
«Du likte det du også, ikke sant, Harry?»
Harry nikket. Han hadde ikke hjerte til å fortelle at konserten hadde vært en liten nedtur for ham. Han kunne ikke sette fingeren på hva det var, kanskje han bare ikke hadde hatt kvelden. Med én gang de hadde kommet inn i menneskemengden på Spektrum, hadde han kjent paranoiaen som regelmessig fulgte fylla, men som det siste året også hadde kommet når han var edru. Og i stedet for å komme inn i stemningen hadde han hatt følelsen av å bli observert og var blitt stående og se seg rundt, søke i veggen av ansikter rundt dem.
«Slipknot ruler,» sa Oleg. «Og maskene var overkule. Særlig den med den lange, tynne nesa. Den ligna på en … en sånn …»
Harry lyttet halvt fraværende mens han håpet at Rakel snart ville komme. Lufta her inne på kebabsjappa kjentes med ett tett og kvelende, som en tynn film av fett som la seg på huden og over munnen. Han prøvde å ikke tenke den neste tanken. Men den var på vei, hadde alt rundet hjørnet. Tanken på en drink.
«Det er en indiansk dødsmaske,» sa en kvinnestemme bak dem. «Og Slayer var bedre enn Slipknot.»
Harry snudde seg forbauset.
«Slipknot blir vel mye posering, gjør det ikke?» fortsatte hun. «Resirkulerte ideer og tomme fakter.»
Hun hadde på seg en glinsende svart, tettsittende og fotsid frakk som var kneppet helt opp til halsen. Alt som syntes under frakken var et par svarte boots. Ansiktet var blekt og øynene sminket.
«Det hadde jeg ikke trodd,» sa Harry. «At du liker sånn musikk.»
Katrine Bratt smilte kort. «Jeg sier vel i grunnen det motsatte.»
Hun ga ham ingen ytterligere forklaring og mimet til mannen bak disken at hun ville ha en Farris.
«Slayer stinker,» mumlet Oleg knapt hørbart.
Katrine snudde seg mot ham: «Du må være Oleg.»
«Ja,» sa Oleg mutt, dro i kamuflasjebuksene og så ut som han både likte og mislikte oppmerksomheten fra den voksne kvinnen. «Hvordan veit du det?»
Katrine smilte. «'Veit'? Du som bor i Holmenkollåsen sier vel egentlig 'vet'? Er det Harry som har lært deg å snakke østkant?»
Blodet skjøt opp i Olegs kinn.
Katrine lo lavt og berørte Olegs skulder lett. «Beklager, jeg er bare nysgjerrig.»
Guttens ansiktsfarge gikk over i en rødhet så dyp at øyenhviten skinte.
«Jeg er også nysgjerrig,» sa Harry og rakte en hamburger til Oleg. «Jeg regner med at du har funnet mønsteret jeg spurte etter, Bratt. Ettersom du har tid til å gå på konsert.»
Harry så på henne at hun oppfattet advarselen: Ikke kødd med gutten.
«Jeg har funnet noe,» sa Katrine og vred plastkorken av Farris-flasken. «Men du er opptatt, så vi kan ta det i morgen.»
«Jeg er ikke så opptatt,» sa Harry og hadde glemt filmen av fett, følelsen av å kveles.
«Det er konfidensielt, og det er mye mennesker her,» sa Katrine. «Men jeg kan hviske deg et par stikkord.»
Hun bøyde seg nærmere, og over smultet kjente han duften av en nesten maskulin parfyme og varm pust mot øret:
«En sølvfarget Volkswagen Passat svingte akkurat inn til fortauskanten utenfor her. Det sitter en kvinne inni som prøver å fange oppmerksomheten din. Jeg tipper det er Olegs mor …»
Harry rettet seg brått opp og så ut av det store vinduet mot bilen. Rakel hadde sveivet ned ruten og så inn på dem.
«Ikke søl,» sa Rakel da Oleg jumpet inn i baksetet med hamburgeren i hånden.
Harry hadde stilt seg ved siden av det åpne vinduet. Hun hadde på seg en enkel lyseblå genser. Han kjente godt til den genseren. Visste hvordan den luktet, hvordan den føltes mot håndflaten og kinnet.
«Fin konsert?» spurte hun.
«Spør Oleg.»
«Hva slags band var det egentlig?» Hun så på Oleg i speilet. «Jeg synes folk på fortauene her er litt underlig kledd.»
«Rolige sanger om kjærlighet og sånn,» sa Oleg og blunket fort til Harry da blikket hennes slapp speilet.
«Takk, Harry,» sa hun.
«Ingenting å takke for. Kjør forsiktig.»
«Hvem var den kvinnen der inne?»
«En kollega. Ny på jobben.»
«Å? Så ut som dere kjenner hverandre godt allerede.»
«Hvordan da?»
«Dere …» Hun holdt brått inne. Så ristet hun sakte på hodet og lo. En dyp, men klar latter som kom fra nede i halsen et sted. Trygg og overgiven på en gang. Latteren som en gang hadde gjort ham forelsket.
«Beklager, Harry. Godnatt.»
Ruta gled opp og den sølvfargede bilen ut fra fortauskanten.
Harry gikk Brugata som var en spissrotgang mellom skjenkesteder hvor det strømmet musikk ut fra åpne dører. Han vurderte en kaffe på Teddys Softbar, men visste at det ville være en dårlig idé. Så han bestemte seg for å gå forbi.
«Kaffe?» gjentok fyren bak disken vantro.
Jukeboksen på Teddys spilte Johnny Cash, og Harry dro en finger over overleppen.
«Har du noe bedre forslag?» Harry hørte stemmen i sin egen stemme, den var kjent og ukjent på én gang.
«Tja,» sa fyren og strøk sitt fettglinsende hår bakover. «Kaffen er ikke akkurat nytrakta, så hva med en nytappa øl?»
Johnny Cash sang om Gud, dåp og nye løfter.
«Vel,» sa Harry.
Mannen bak disken gliste.
I det samme kjente Harry mobiltelefonen vibrere i lomma. Han grep den, fort og begjærlig, som om det var en telefon han hadde ventet på.
Det var Skarre.
«Vi har akkurat mottatt en savnetmelding som passer. Gift kvinne med barn. Hun var borte da mannen og barna kom hjem for noen timer siden. De bor langt ute i skauen på Sollihøgda, ingen av naboene har sett henne og hun kan ikke ha kommet seg derfra med bilen, for den hadde mannen. Og ingen fotspor på veien.»
«Fotspor?»
«Snøen ligger fortsatt der oppe.»
Halvliterglasset ble satt ned med et dunk foran Harry.
«Harry? Er du der?»
«Ja da. Jeg tenker.»
«På hva da?»
«Er det en snømann på stedet?»
«Hæ?»
«Snømann.»
«Hvordan skal jeg vite det?»
«Så la oss dra og finne det ut. Hiv deg i bilen og plukk meg opp utenfor Gunerius i Storgata.»
«Kan vi ikke ta det i morgen, Harry? Jeg har påtatt meg noe puling i kveld, og dette kvinnemennesket er bare savnet, så det haster ikke foreløpig.»
Harry så på stripen av skum som snodde seg som en slange nedover utsiden av ølglasset.
«I grunnen …,» sa Harry, «… haster det noe helt jævlig.»
Barkeeperen så forbauset på den urørte halvliteren, femtilappen på disken og den brede ryggen som forsvant ut av døra idet Johnny Cash utåndet.
«Sylvia ville aldri bare ha gått,» sa Rolf Ottersen.
Rolf Ottersen var tynn. Eller mer presist; han var et beinrangel. Flanellsskjorten var kneppet helt opp og ut av den stakk en lang, mager hals med et hode som fikk Harry til å tenke på en vadefugl. Ut av skjorteermene stakk et par smale hender med lange, tynne fingre som uavlatelig snodde, tvinnet og toet. Neglene på høyre hånd var filt lange og spisse som klør. Øynene virket store bak de tykke brilleglassene som satt i en enkel, rund stålinnfatning av den typen som hadde vært populær blant radikalere på syttitallet. En plakat på den sennepsgule veggen viste indianere som bar en anakonda. Harry kjente igjen bildet fra coveret på et Joni Mitchell-album fra hippiesteinalderen. Ved siden av hang en reproduksjon av et av de kjente selvportrettene til Frida Kahlo. Lidende kvinne, tenkte Harry. Et bilde valgt av en kvinne. Gulvet var ubehandlet furu, og rommet var opplyst av en blanding av gammeldagse parafinlamper og brune leirlamper som så ut som de kunne være hjemmelagd. Lent mot veggen i hjørnet sto en gitar med nylonstrenger som Harry antok var forklaringen på Rolf Ottersens filte negler.
«Hva mener du med at hun aldri ville ha gått?» spurte Harry.
Foran ham på stuebordet hadde Rolf Ottersen lagt et fotografi av kona sammen med tvillingdøtrene deres, Olga og Emma på ti år. Sylvia Ottersen hadde store, søvnige øyne, som en som har brukt briller hele sitt liv og så har begynt med kontaktlinser eller tatt en synskorrigerende laseropererasjon. Tvillingene hadde morens øyne.
«Hun ville ha sagt fra,» sa Rolf Ottersen. «Lagt igjen en beskjed. Noe må ha skjedd.»
Til tross for fortvilelsen var stemmen dempet og mild. Rolf Ottersen dro fram et tørkle av bukselomma og førte det til ansiktet. Nesa virket abnormt stor i det smale, bleke ansiktet. Han snøt seg med et enkelt trompetstøt.
Skarre stakk hodet inn av døra. «Hundepatruljen har kommet. De har med en likhund.»
«Sett i gang,» sa Harry. «Snakket med alle naboene?»
«Jepp. Fortsatt ingenting.»
Skarre lukket døra, og Harry oppdaget at Ottersens øyne var blitt enda større bak brilleglassene.
«Likhund?» hvisket Ottersen.
«Bare et uttrykk,» sa Harry og noterte seg at han måtte gi Skarre et par tips om å formulere seg.
«Så dere bruker den til å lete etter levende mennesker også?» Ektemannen hørtes bønnfallende ut i toneleiet.
«Ja visst,» løy Harry i stedet for å fortelle at likhunder markerer steder hvor det har ligget døde mennesker. At den verken kan brukes til narkotika, tapte gjenstander eller levende. At den brukes til død. Punktum.
«Du så henne altså sist i dag klokka fire,» sa Harry og så ned på notatene. «Før du og døtrene dine kjørte inn til byen. Hva gjorde dere der?»
«Jeg passet butikken, mens jentene hadde fiolintimene sine.»
«Butikken?»
«Vi har en liten butikk på Majorstua som selger håndlagde, afrikanske varer. Kunst, møbler, duker, klær, alt mulig. Det er importert direkte fra de som lager det, og de får ordentlig betalt. Det er mest Sylvia som står der, men på torsdager er det langåpent og da kommer hun hjem med bilen og så drar jeg og jentene inn. Jeg står i butikken mens de spiller fiolin på Barratt Due fra fem til sju. Etterpå hentet jeg dem, og vi dro hjem. Vi var hjemme litt over halv åtte.»
«Mm. Hvem andre jobber i butikken?»
«Ingen.»
«Det må jo bety at dere holder stengt en stund i åpningstida på torsdager. Rundt en time?»
Rolf Ottersen smilte skjevt. «Dette er en svært liten butikk. Vi har ikke mange kunder. Før julesalget nesten ingen, for å være ærlig.»
«Hvordan …»
«NORAD. De støtter butikken og leverandørene våre som del av regjeringens handelsprogram for land i den tredje verden.» Han kremtet mykt. «Signaleffekten her er viktigere enn kroner, ører og nærsynt fortjeneste, ikke sant?»
Harry nikket selv om han ikke tenkte på bistand og rettferdig handel i Afrika, men klokkeslett og kjøretid i Oslo og omegn. Fra kjøkkenet, hvor tvillingene satt og spiste sen kvelds, kom lyden av radio. Han hadde ikke sett noen TV i huset.
«Takk så langt.» Harry reiste seg og gikk utenfor.
Tre biler sto parkert på tunet. Den ene var Bjørn Holms Volvo Amazon, omlakkert til svart og med en rutete rallystripe over taket og bagasjelokket. Harry så opp mot den klare stjernehimmelen som velvet seg over den vesle gården i glennen. Han trakk inn lufta. Den duftet av granskog og vedfyring. Fra skogkanten hørte han en hunds pesing og politimannens oppmuntringer.
For å komme til låven gikk Harry i en bue de hadde avtalt for ikke å ødelegge eventuelle spor de kunne få bruk for. Det kom stemmer fra den åpne døra. Han satte seg på huk og studerte fotavtrykkene i snøen i lyset fra lampen over døra. Så reiste han seg, lente seg mot karmen og fisket fram sigarettpakken.
«Ser ut som et drapsåsted,» sa han. «Blod, lik og veltede møbler.»
Bjørn Holm og Magnus Skarre tidde, snudde seg og fulgte Harrys blikk. Det store åpne rommet var opplyst av en enkel lyspære som hang i en ledning fra en av bjelkene. I den ene enden av rommet sto en dreiebenk foran en tavle hvor det hang verktøy; hammere, sager, tenger, bor. Ingen elektriske duppeditter. I den andre enden var det et nettinggjerde og bak det satt høner vaglet opp på hyller i veggen eller spankulerte i stakkato gange på halmen. Midt i rommet, på grå, ubehandlede og blodtilsmurte gulvbord, lå tre hodeløse kropper. Ved den veltede hoggestabben; tre hoder. Harry stakk en sigarett mellom leppene uten å tenne den, skrittet inn, passet på at han ikke tråkket i blodet og satte seg på huk ved siden av hoggestabben og myste på hønehodene. Lyset fra pennelykta hans blinket matt i svarte øyne. Han holdt først opp en hvit, kuttet fjær som så ut som den var svartbrent i kanten, så studerte han de glatte kuttflatene på hønehalsene. Blodet hadde levret seg og var svart. Han visste at det var en prosess som gikk fort, ikke stort mer enn en halv time.
«Ser du noe interessant?» spurte Bjørn Holm.
«Jeg har en yrkesskada hjerne, Holm. Akkurat nå analyserer den hønelik.»
Skarre lo høyt og tegnet avisoverskrifter i lufta. «'Stygt hønetrippelmord. Voodoo på bygda. Harry Hole satt på saken.'»
«Mer interessant er hva jeg ikke ser,» sa Harry.
Bjørn Holm hevet et øyebryn, så seg rundt og begynte å nikke langsomt.
Skarre så mistenksomt på dem. «Og det er?»
«Drapsvåpenet,» sa Harry.
«Øks,» sa Holm. «Eneste vettuge måten å slakte høner på.»
Skarre snøftet. «Hvis det er dama som har slaktet, så har hun vel lagt øksa på plassen sin et sted. Ryddige folk, disse bønda.»
«Enig i det siste,» sa Harry og lyttet til hønsekaklingen som lot til å komme fra alle kanter. «Derfor er det interessant at hoggestabben ligger veltet og hønelikene strødd. Og øksa ikke er på plassen sin.»
«Plassen sin?» Skarre himlet med øynene til Holm.
«Hvis du gidder å ta en liten kikk rundt deg, Skarre,» sa Harry uten å se opp.
Skarre så fortsatt på Holm, som nikket mot tavla bak dreiebenken.
«Å faen,» sa Skarre.
På den tomme plassen mellom en hammer og en rødrusten sag var det tegnet et omriss av en liten øks.
Fra utsiden hørtes hundeglam, klynking og så politimannens iltre rop som ikke lenger lød oppmuntrende.
Harry gned seg på haken. «Vi har søkt gjennom hele låven, så det ser altså foreløpig ut til at Sylvia Ottersen har forlatt stedet midt under slakting og tatt med seg redskapen. Holm, kan du ta kroppstemperaturen på disse hønene og fastslå et cirka dødstidspunkt?»
«Jepp.»
«Hæ?» sa Skarre.
«Jeg vil vite når hun stakk herfra,» sa Harry. «Fikk du noe ut av skoavtrykkene utenfor, Holm?»
Krimteknikeren ristet på hodet. «Det er for opptråkka, og je treng mer lys. Je fant flere avtrykk etter støvla til Rolf Ottersen. Pluss et par andre som førte til låven, men ingen fra. Kanskje hun er blitt børi ut av låven?»
«Mm. Da ville det ha vært dypere spor etter den som bar. Synd ingen har tråkket i blodet.» Harry myste mot de mørke veggene som lå utenfor lyspæras rekkevidde. Fra tunet lød en hunds ynkelige pip og en politimanns rasende banning.
«Gå ut og sjekk hva det er, Skarre,» sa Harry.
Skarre forsvant, og Harry tente lykta igjen og gikk bort til veggen. Han strøk hånden langs de umalte bordene.
«Å er det …,» begynte Holm, men stoppet da Harrys støvel traff veggen med et tørt dunk.
Stjernehimmelen kom til syne.
«En bakdør,» sa Harry og stirret på svart skog og silhuetten av grantrær mot den skittengule lyskuppelen av by langt der inne. Så rettet han lykta mot snøen. Lyskjeglen fant straks sporene.
«To personer,» sa Harry.
«Det er bikkja,» sa Skarre som hadde kommet tilbake. «Den vil ikke.»
«Vil ikke?» Harry lot lyskjeglen følge sporene. Snøen reflekterte lyset, men sporene forsvant der trærne voktet nattemørket.
«Hundeføreren skjønner ingenting. Han sier det virker som bikkja er livredd. Den nekter i hvert fall å gå inn i skogen.»
«Kanskje den lukter rev,» sa Holm. «Mye rev i skauen her.»
«Rev?» snøftet Skarre. «Den store bikkja der er vel ikke redd for en rev.»
«Kanskje den aldri har sett en rev,» sa Harry. «Men skjønner at det er et rovdyr den lukter. Det er rasjonelt å være redd for det man ikke vet hva er. Den som ikke er det, lever ikke lenge.» Harry kjente at hjertet hadde begynt å slå fortere. Og han visste hvorfor. Skogen. Mørket. Den type redsel som ikke var rasjonell. Den typen som måtte overvinnes.
«Inntil videre er dette å betrakte som et åsted,» sa Harry. «Begynn jobben. Jeg sjekker litt hvor disse sporene fører.»
«OK.»
Harry svelget før han trådte ut av bakdøra. Det var femogtjue år siden. Og likevel strittet kroppen imot.
Det var hos bestefar på Åndalsnes under høstferien. Gården lå i fjellsiden, med de mektige Romsdalsfjellene tårnende over seg. Harry hadde vært ti år og hadde gått et stykke inn i skogen for å se etter kua som bestefar lette etter. Han ville finne den før bestefar, før noen andre. Så han skyndte seg. Løp som besatt over koller med myk blåbærlyng og morsomme, krokete dvergbjørk. Stiene kom og forsvant, mens han løp i rett linje mot bjella som han mente han hadde hørt der inne mellom trærne. Og der var den igjen, litt lenger mot høyre nå. Han hoppet over en bekk, dukket under et tre og støvlene surklet da han løp over en myr idet en regnskur kom mot ham, han kunne se sløret av vann under skyen som dusjet den bratte fjellsiden.
Og det var så fint at han ikke hadde merket mørket som kom, som krøp opp av myrvannet, som listet seg fram mellom trærne, som rant som svartmaling av fjellsidens skygger og samlet seg i bunnen av dalen. I stedet så han opp, på en stor fugl som sirklet høyt der oppe, så svimlende høyt fordi han kunne se fjellveggen bak. Og så satte den ene støvelen seg fast og han falt. Med ansiktet ned og uten å rekke å ta seg for. Og det ble svart, og nese og gane fyltes med smaken av myr, av død og forråtnelse og mørke. Han kunne smake mørket de få sekundene han var under. Og da han kom opp igjen, oppdaget han at alt lyset hadde dratt. Dratt over fjellet som nå hang over ham med taus, tung velde og hvisket at han ikke visste hvor han var, at han ikke hadde visst det på lenge. Uten å ense at han hadde mistet den ene støvelen, reiste han seg og begynte å løpe. Han måtte jo snart se noe han kjente igjen. Men landskapet var blitt fortrollet, steinene var blitt hodene til vesener som vokste opp av jorda, lyngen fingre som krafset oppover leggene hans og dvergbjørkene hekser som sto tvikroket av latter mens de pekte vei; hit eller dit, veien hjem eller veien til fortapelse, veien til bestemors hus eller veien til Hullet. For de voksne hadde fortalt om Hullet. Stedet der myra var bunnløs, der buskap, folk og hele kjerrer forsvant for aldri å dukke opp igjen.
Det var nesten natt da Harry hadde vaklet inn på kjøkkenet og bestemor hadde omfavnet ham og sagt at far, bestefar og de voksne på nabogården alle var ute og lette etter ham. Hvor hadde han vært?
I skogen.
Men hadde han ikke hørt ropene deres? De hadde ropt Harry, Harry, hun hadde hørt det hele tiden.
Han husket det ikke selv, men han var senere blitt fortalt mange ganger hvordan han hadde sittet der, skjelvende av kulde på vedkassen foran ovnen, med et blikk som stirret apatisk ut i luften og svart: «Jeg trodde ikke det var de som ropte.»
«Hvem trodde du det var da?»
«De andre. Visste du at mørket smaker, bestemor?»
Harry hadde bare gått noen meter inn i skogen før en intens, nesten unaturlig stillhet inntrådte. Han holdt lyskjeglen nede på bakken rett foran seg, for hver gang lyset sveipet over skogen, fikk det skyggene til å løpe som skvetne vesener mellom trærne i det stummende mørket. Å være isolert fra mørket inne i en boble av lys, ga ingen trygghet. Tvert om. Vissheten om at han var det mest synlige som beveget seg gjennom skogen, gjorde ham naken, ubeskyttet. Greiner skrapet over ansiktet hans, som en blinds fingre som vil identifisere en fremmed.
Sporene førte til en bekk som klukket og overdøvet hans egen litt for raske pust. Der forsvant ett av sporene, mens det andre fulgte bekken mot lavere terreng.
Han fortsatte. Bekken svingte hit og dit, men han bekymret seg ikke så mye for å miste retningen, det var bare å følge sporet tilbake.
Det lød et advarende u-hu fra en ugle som måtte være like ved. Urskiven på håndleddet hans ulmet grønt og viste at han hadde gått i over et kvarter. På tide å snu og sende inn mannskap med ordentlig fottøy og klær og en hund som ikke var redd for rev.
Harrys hjerte stoppet.
Det hadde strøket rett forbi ansiktet hans. Uten en lyd og så raskt at han ikke hadde sett noe. Men vindtrykket hadde røpet det. Harry hørte fjær bakse i snøen og det ynkelige pipet fra en liten gnager som akkurat var blitt bytte.
Han slapp pusten langsomt ut igjen av lungene. Lot lykten sveipe over skogen foran seg en siste gang og snudde seg for å gå tilbake. Tok et skritt, men stoppet. Ville til å ta ett til, to til, komme seg tilbake. Men han gjorde det han måtte. Svingte lykten tilbake. Og der var det igjen. Et glimt, en lysrefleks som ikke skulle være her midt inne i svarte skogen. Han gikk nærmere. Så seg tilbake og prøvde å merke seg stedet. Det var omtrent femten meter fra bekken. Han satte seg på huk. Det var bare stålet som stakk opp, men han behøvde ikke å børste bort snøen for å se hva det var. En øks. En liten øks. Om det hadde vært blod etter høneslaktingen på bladet, var det nå borte. Det var ingen fotspor rundt øksa. Harry lyste og så en avkappet kvist på snøen noen meter fra. Noen måtte ha slengt øksa hit med stor kraft.
I det samme kjente Harry det igjen. Følelsen fra Spektrum tidligere på kvelden. Følelsen av å bli observert. På instinkt slukket han, og mørket ble kastet på ham som et teppe. Han holdt pusten og lyttet. Ikke, tenkte han. Ikke bli sånn. Ondskap er ikke en ting, det tar ikke bolig. Tvert om, det er et fravær av ting, fravær av godhet. Det eneste å bli redd for her er deg selv.
Men følelsen ville ikke gå bort. Noen stirret på ham. Noe. De andre. Og i en glenne ved bekken sivet månelys inn, og han så noe som kunne være omrisset av en skikkelse.
Harry tente lykten og rettet den mot glennen.
Det var henne. Hun sto høyreist og urørlig mellom trærne og så på ham uten å blunke, med de samme store, søvnige øynene som på bildet. Det første Harry tenkte, var at hun var kledd som en brud, i hvitt, at hun sto til alters her midt ute i skogen. Lyset fikk henne til å glitre. Harry trakk pusten skjelvende og fisket mobiltelefonen opp av jakkelomma. Bjørn Holm svarte på andre ring.
«Sperr av alt,» sa Harry. Halsen kjentes tørr, flisete. «Jeg kaller inn troppene.»
«Å har skjedd?»
«Det står en snømann her.»
«Å så?»
Harry forklarte.
«Je fekk itte med meg det siste,» ropte Holm. «Det er dårlig dekning her …»
«Hodet,» gjentok Harry. «Tilhører Sylvia Ottersen.»
Det ble stille i den andre enden.
Harry ba Holm følge sporet og la på.
Så satte han seg på huk inntil et tre, kneppet frakken helt opp og slukket lykta for å spare batteri mens han ventet. Og tenkte at han hadde nesten glemt hvordan det smakte, mørket.
DEL II
Kapittel 10
Dag 4. Kritt
Klokka var halv fire på morgenen og Harry stuptrøtt da han endelig låste seg inn i leiligheten sin. Han kledde av seg og gikk rett i dusjen. Prøvde å ikke tenke mens han lot strålene med glohett vann lamme huden, massere de stive musklene, tine opp den gjennomfrosne kroppen. De hadde snakket med Rolf Ottersen, men avhørene fikk vente til i morgen. På Sollihøgda hadde de for lengst avsluttet rundspørringen hos naboene, det var ikke så mange å spørre. Men kriminalteknikerne og hundene var fortsatt på jobb og kom til å være det hele natta. De hadde et tidsvindu før sporene kom til å være forurenset, dekket av snø eller rent bort. Han skrudde av dusjen. Lufta ble grå av damp, og da han tørket speilet, la det seg nytt lag med dugg med en gang. Det forvrengte ansiktet og ga den nakne kroppen utflytende konturer.
Harry pusset tennene da mobiltelefonen ringte. «Harry.»
«Stormann. Soppmannen.»
«Du ringer seint,» sa Harry forbauset.
«Regnet med at du var på jobb.»
«Å?»
«Det var på Kveldsnytt. Dama på Sollihøgda. Så deg i bakgrunnen. Jeg har fått svar på testen.»
«Og?»
«Du har muggsopp. En sulten jævel også. Versicolor.»
«Og det vil si?»
«At den kan ha alle mulige farger. Hvis og når den synes. Bortsett fra det, vil det si at jeg må ta ned mer av veggene dine.»
«Mm.» Harry hadde en vag formening om at han burde interessere seg mer, bekymre seg mer eller i alle fall spørre mer. Men han orket ikke. Ikke i natt.
«Sett i gang.»
Harry la på og lukket øynene. Ventet på spøkelsene, på det som var uunngåelig så lenge han ikke tok den eneste medisinen han kjente mot gjenferd. Kanskje skulle det være et nytt bekjentskap i kveld. Han ventet på at hun skulle komme ut av skogen, stabbende mot ham på en veldig, hvit kropp uten bein, en forvokst bowlingkjegle med hode på, svarte øyehuler hvor kråkene hakket etter de siste restene av øyeeplene og tennene lå blottet etter at reven hadde forsynt seg med leppene. Ikke godt å vite, underbevisstheten er uforutsigbar. Så uforutsigbar at da Harry sovnet, drømte han at han lå med hodet under vann i et badekar og hørte den dype rumlingen av bobler og kvinnelatter. På emaljen vokste sjøgress som strakte seg ut etter ham, som grønne fingre på en hvit hånd som søkte hans.
Morgenlyset la rektangler av lys på avisene som lå på politioverbetjent Gunnar Hagens skrivebord. Det lyste opp Sylvia Ottersens smil på forsidene og overskriftene. «Drept og halshugget», «Halshugget i skogen» og – den korteste og antagelig beste: «Halshugget.»
Harrys eget hode hadde verket fra han våknet. Nå holdt han det forsiktig mellom hendene og tenkte at han like godt kunne ha drukket i går, det hadde ikke gjort vondt verre. Han hadde lyst til å lukke øynene, men Hagen så rett på ham. Harry noterte at Hagens munn fortsatt åpnet, vred og lukket seg, kort sagt at han formulerte ord som Harry mottok på en bare omtrentlig innstilt frekvens.
«Konklusjonen …,» sa Hagen, og Harry skjønte det var på tide å spisse ørene. «… er at denne saken fra nå av har topprioritet. Og det betyr at vi selvfølgelig straks utvider etterforskningsgruppen din, og …»
«Uenig,» sa Harry og kjente at bare å uttale det ene ordet påførte kraniet sprengningsfornemmelser. «Vi kan rekvirere det vi trenger av folk fortløpende og etter behov, men foreløpig vil jeg ikke ha flere på møtene. Bare oss fire.»
Gunnar Hagen så himmelfallen ut. På drapssaker, selv de enkle, var etterforskningsgrupper alltid på minst et dusin personer.
«Fri tenkning fungerer best i mindre grupper,» føyde Harry til.
«Tenkning?» utbrøt Hagen. «Hva med vanlig politiarbeid? Oppfølging av tekniske spor, avhør, sjekking av tips? Og hva med koordinering av data? En samlet gruppe …»
Harry holdt en hånd opp for å avverge talestrømmen. «Det er akkurat det. Jeg vil ikke drukne i det der.»
«Drukne?» Hagen stirret vantro på Harry. «Jeg får heller gi saken til noen som er svømmedyktige da.»
Harry gned tinningene lett. Han visste at Hagen visste at akkurat nå var det ingen annen på Voldsavsnittet enn førstebetjent Hole som kunne lede en slik drapssak. Harry visste også at å gi saken til det sentrale etterforskningsorganet KRIPOS ville være et så stort prestisjenederlag for den ferske POB-en at han heller ville ofre sin sterkt behårete høyrearm.
Harry sukket: «Vanlige etterforskningsgrupper kjemper for å holde seg flytende i datastrømmen. Og det er når det er en vanlig sak. Med halshugging på førstesidene …» Harry ristet på hodet. «Folk blir helt ville. Vi fikk over hundre tipstelefoner bare etter innslaget på Kveldsnytt i går. Du veit; snøvlete fylliker og de vanlige gærningene, pluss et par nye. Folk som kan fortelle deg at drapet er beskrevet i Johannes' Åpenbaring og sånn. Hittil i dag har vi fått to hundre tips. Og bare vent til det kommer ut at det kan være flere lik. La oss si at det må settes av tjue mann bare til å ta seg av tipsene. De sjekker og skriver rapporter. La oss si at etterforskningsledelsen må bruke to timer hver dag på å fysisk lese innkomne data, to på å koordinere dem og to på å få samlet alle i gruppa, informere dem, besvare spørsmålene fra alle og en halv time på å sile hvilke data man kan gå videre med til pressekonferansen. Som tar tre kvarter. Det verste er …»
Harry presset pekefingrene mot de verkende kjevefestene og skar en grimase.
«… at i en vanlig drapssak er dette antagelig vel anvendte ressurser. Fordi det alltid vil finnes en del der ute som veit noe, som har hørt eller sett noe. Deler vi møysommelig kan sette sammen eller som ved et trylleslag kan løse hele saken.»
«Nettopp,» sa Hagen. «Derfor …»
«Problemet er,» fortsatte Harry. «At dette ikke er en slik sak. Ikke en slik type drapsmann. Denne personen har ikke betrodd seg til en venn eller vist seg i nærheten av drapsstedet. Ingen der ute veit noe, så tipsene som kommer vil ikke hjelpe oss, bare sinke oss. Og eventuelle tekniske spor som ligger oppe i dagen, er plassert der for å forvirre oss. Dette er kort sagt en annen type spill.»
Hagen hadde lent seg tilbake i stolen, satt fingertuppene mot hverandre, og nå betraktet han Harry, tankefull. Blunket som en soldøsig øgle, før han spurte: «Så du ser det som et spill?»
Harry lurte på hvor Hagen ville mens han nikket langsomt.
«Hva slags spill da? Sjakk?»
«Vel,» sa Harry. «Blindesjakk, kanskje.»
Hagen nikket. «Så du ser for deg en klassisk seriemorder, en kald drapsmann med overlegen intelligens og sans for spill, lek og utfordringer?»
Det ante Harry hvor Hagen ville nå.
«En mann som er hentet rett ut av seriemorderne dere profilerte på det FBI-kurset? En slik du traff på i Australia den gangen? En som rett og slett er …» POB-en smattet som om han smakte på ordene. «… en verdig motstander for en med din bakgrunn.»
Harry sukket. «Jeg tenker ikke sånn på det, sjef.»
