Jø Nesbø - Hodejegerne Part 42
Kapittel 12
Natasja
Diana stirret på meg fra døra til garasjen. Hun hadde tydeligvis kledd på seg i en fart og håret hennes strittet til alle kanter. Stemmen hennes var en knapt hørbar hvisken:
«Kjære, hva har skjedd?»
Jeg stirret på henne med det samme spørsmålet rasende gjennom hjernen. Og kjente mitt allerede knuste hjerte oppløses i enda mindre biter av svarene jeg fikk.
Diana. Min Diana. Det kunne ikke være noen andre. Hun hadde plassert giften under setet. Hun og Greve hadde vært sammen om det.
«Jeg så denne nålen stikke opp fra setet da jeg skulle sette meg inn,» sa jeg og holdt fram gummiballen.
Hun gikk frem mot meg og tok forsiktig imot mordvåpenet. Avslørende forsiktig.
«Du så denne nålen?» sa hun uten å greie å skjule skepsisen i stemmen.
«Jeg har et skarpt blikk,» sa jeg uten at jeg tror hun oppfattet eller ville brydd seg om den bitre dobbeltbunnen.
«Heldig at du ikke satte deg på den da,» sa hun og studerte tingesten. «Hva er det for noe, egentlig?»
Jo visst var hun profesjonell.
«Jeg vet ikke,» sa jeg lett. «Hva skulle du her?»
Hun så på meg, munnen hennes gled opp, og et øyeblikk stirret jeg på et blankt ingenting.
«Jeg …»
«Ja, kjære?»
«Jeg lå i senga og hørte at du gikk ned til garasjen, men ingen bil som startet og kjørte. Jeg lurte naturligvis på om det hadde skjedd noe galt. Og det hadde jeg jo for så vidt rett i.»
«Galt og galt, det er jo bare en liten nål, kjære.»
«Sånne nåler kan være farlige, elskede!»
«Kan de?»
«Vet du ikke det? HIV, rabies, alle mulige slags virus og infeksjoner.»
Hun gikk et skritt mot meg, jeg kjente igjen bevegelsene, måten blikket myknet på, leppene som spisset seg; hun skulle omfavne meg. Men omfavnelsen ble avbrutt, noe hadde stoppet henne, noe i blikket mitt, kanskje.
«Å ja,» sa hun, så ned på gummiballen og la den fra seg på snekkerbenken jeg aldri kom til å bruke. Så gikk hun et raskt skritt mot meg, la armene rundt meg, krummet seg litt for å utligne høydeforskjellen, la haken på siden av halsen min og dro venstrehånda gjennom håret mitt.
«Jeg er litt redd for deg, vet du, skatten min.»
Det var som å bli omfavnet av en fremmed. Alt var annerledes ved henne nå, til og med lukta. Eller var det lukta av ham? Det var motbydelig. Hånda hennes gikk frem og tilbake og gjorde en masserende bevegelse som om hun sjamponerte meg, som om hennes begeistring for håret mitt akkurat i denne stund nådde nye høyder. Jeg hadde lyst til å slå henne, slå henne med flat hånd. Flat, så jeg kunne kjenne kontakten, smellet av hud mot hud, fornemme smerten og sjokket.
I stedet lukket jeg øynene og lot henne gjøre det, lot henne massere meg, mykne meg, behage meg. Jeg er muligens en svært syk mann.
«Jeg må på jobben,» sa jeg da hun ikke syntes å ville slutte. «Jeg må ha innstillingen ferdig til klokka tolv.»
Men hun ville ikke slippe, og til slutt måtte jeg frigjøre meg fra omfavnelsen hennes. Jeg så noe glimte i øyekroken hennes.
«Hva er det?» spurte jeg.
Men hun ville ikke svare, ristet bare på hodet.
«Diana …»
«Ha en fin dag,» hvisket hun med en lett skjelving i stemmen. «Jeg elsker deg.»
Så var hun ute av døra.
Jeg ville til å løpe etter, men ble stående. Å trøste sin egen morderske, hva er meningen i det? Hva var mening i noe som helst? Så jeg satte meg inn i bilen, slapp pusten ut i et langt hves og så på meg selv i sladrespeilet.
«Overlev, Roger,» hvisket jeg. «Ta deg sammen og overlev.»
Så skjøv jeg Rubens tilbake under innertaket, lukket, startet bilen, hørte garasjeporten heve seg bak meg, rygget ut og kjørte langsomt nedover svingene mot byen.
Oves bil sto parkert ved fortauet fire hundre meter lenger ned. Godt, den kunne stå der i ukevis uten at noen ville reagere, helt til snøen og brøytebilen kom. Det bekymret meg litt mer at jeg hadde et lik i bilen som jeg måtte kvitte meg med. Jeg tenkte igjennom problemstillingen. Paradoksalt nok var det nå min forsiktighet i omgangen med Ove Kjikerud kunne få sin fulle belønning. Så snart jeg hadde dumpet liket et sted, ville ingen kunne sette meg og ham i forbindelse med hverandre. Men hvor?
