Jø Nesbø - Hodejegerne Part 47
«God dag!» ropte jeg i god tid før jeg var fremme ved trappa.
Ikke noe svar.
«God dag, Aa!» gjentok jeg. Fremdeles ikke noe svar.
Jeg stoppet i regnet ved foten av trappa og ventet. Katten tasset ned trinnene til meg. Og jeg som trodde katter hatet regn. Den hadde mandeløyne, akkurat som Diana, og trykket seg inntil meg som om jeg var en gammel bekjent. Eller kanskje; som om jeg var en totalt fremmed. Bonden senket rifla. Ifølge Ove brukte Aa kikkertsiktet på den gamle rifla for å se hvem som kom på besøk siden han var for gjerrig til å kjøpe seg en ordentlig kikkert. Men av samme grunn hadde han heller aldri tatt seg råd til ammunisjon, så det var visstnok helt ufarlig. Jeg antok at riflerutinen dessuten hadde den tilsiktede dempende virkning på antall besøk. Aa spyttet over rekkverket.
«Hen er det Kjikerud'n er, Brown?» Stemmen hans knirket som en usmurt dør og «Kjikerud» ble spyttet ut som om det var en besvergelse. Hvor han hadde fått tak i navnet mitt ante jeg ikke, men det var i hvert fall ikke fra Ove.
«Han kommer senere,» sa jeg. «Kan jeg parkere bilen min inne på låven?»
Aa spyttet igjen. «Det er itte billig. Og det er itte bilen din, det er Kjikerud'ns. Åssen skal han komme seg hit?»
Jeg pustet dypt inn. «På ski. Hvor mye skal du ha?»
«Fem hundre døgnet.»
«Fem … hundre?»
Han flirte. «Dere kan stå gratis nede på vegen.»
Jeg bladde opp tre av Oves tohundrelapper, gikk opp trappa hvor Aa sto klar med en beinete, utstrakt hånd. Han stappet pengene ned i en bulende lommebok og spyttet igjen.
«Jeg kan få igjen vekslepenger senere,» sa jeg.
Han svarte ikke, slo bare døra hardt igjen bak seg da han gikk inn.
Jeg rygget bilen inn på låven, og i mørket holdt jeg på å spidde bilen på kammen av de skarpe ståltindene på en silosvans. Heldigvis sto svansen, som var festet bak på Sindre Aas blå Massey Ferguson traktor, i hevet stilling. Så i stedet for å gjennombore bakskjermene eller punktere dekkene, subbet undersiden av svansen nedi bagasjelokket og advarte meg tidsnok til at jeg ikke fikk ti stålspyd gjennom bakruta.
Jeg parkerte ved siden av traktoren, tok med mappen og løp oppover mot hytta. Heldigvis sto granskogen så tett at det ikke slapp gjennom mye regn, og da jeg hadde låst meg inn på den enkle tømmerhytta, var håret mitt fortsatt overraskende tørt. Jeg skulle til å fyre opp i peisen, men slo det fra meg. Når jeg først hadde gått til det skritt å gjemme bilen, var det ikke noe vits i å sende opp røyksignaler om at det var folk på hytta.
Først nå kjente jeg hvor sulten jeg var.
Jeg hengte fra meg olajakka til Ove over en stol på kjøkkenet, gikk igjennom skapene og fant til slutt en enslig hermetikkboks med lapskaus fra sist Ove og jeg hadde vært her. Det var verken bestikk eller boksåpner i skuffene, men jeg greide å slå hull på metallokket med løpet på Glock-pistolen. Jeg satte meg og brukte fingrene til å få i meg det fettete, salte innholdet.
Deretter stirret jeg ut på regnet som falt på skogen og det vesle tunet mellom hytta og utedassen. Jeg gikk inn på soverommet, stakk mappen med Rubens under madrassen og la meg i underkøya for å tenke. Jeg rakk ikke å tenke stort. Det må ha vært alt adrenalinet jeg hadde produsert den dagen, for plutselig slo jeg opp øynene og skjønte at jeg hadde sovet. Jeg så på klokka. Fire på ettermiddagen. Jeg plukket fram mobiltelefonen og så at den hadde åtte ubesvarte anrop. Fire fra Diana som antagelig ville spille den bekymrede hustruen, og med Greve lyttende over skulderen ville spørre hvor i himmelens navn jeg befant meg. Tre fra Ferdinand som antagelig ventet på innstillingen eller i alle fall instrukser om hva de skulle foreta seg videre i Pathfinder-saken. Og en som jeg ikke kjente igjen med én gang fordi jeg hadde strøket henne fra adresselista. Men altså ikke fra hukommelsen og hjertet. Og mens jeg så på nummeret, gikk det opp for meg at jeg – en person som i løpet av sine over tretti år på denne planeten hadde samlet sammen nok studiekamerater, eksdamer, kolleger og forretningsforbindelser til et nettverk som fylte to megabytes på Outlook – bare hadde én eneste person jeg kjente jeg kunne stole på. En pike jeg strengt tatt bare hadde kjent i tre uker. Nå ja, knullet i tre uker. En brunøyd dansk pike som kledde seg som en dass, svarte med enstavelsesord og hadde et navn på fem bokstaver. Jeg vet ikke hvem av oss det var mest tragisk for.
Jeg ringte opplysningen og ba om et nummer i utlandet. De fleste sentralbord i Norge er stengt klokka fire, rimeligvis fordi de fleste har gått hjem, statistisk sett til en syk ektefelle, i landet med verdens korteste arbeidstid, romsligste helsebudsjett og største sykefravær. Sentralbordet hos HOTE svarte som om det var den naturligste ting av verden. Jeg hadde ikke noe navn eller avdeling, men tok en sjanse.
«Can you put me through to the new guy, dear?»
«New guy, Sir?»
«You know. Head of technical division.»
«Felsenbrink is hardly new, Sir.»
«To me he is. So, is Felsenbrink in, dear?»
Fire sekunder senere var jeg hos en hollender som ikke bare var på jobb, men hørtes både frisk og høflig ut til tross for at klokka altså var ett minutt over fire.
«I'm Roger Brown from Alfa Recruting.» Sant. «Mister Clas Greve has given us your name as a reference.» Løgn.
«Right,» sa mannen og hørtes ikke det minste forbauset ut. «Clas Greve is the best manager I've ever worked with.»
«So you …,» begynte jeg.
«Yes, Sir, my most sincere recommendations. He is the perfect man for Pathfinder. Or any other company for that matter.»
Jeg nølte. Men ombestemte meg. «Thank you, Mister Fenselbrink.»
«Felsenbrink. Any time.»
Jeg stakk telefonen i bukselomma. Jeg visste ikke hvorfor, men noe sa meg at jeg akkurat hadde gjort en tabbe.
