Jø Nesbø - Hodejegerne Part 58
Kapittel 16
Bil null én
Sykehuset lå i landlige omgivelser et stykke utenfor Elverum, viste det seg. Jeg var lettet da jeg så de madrasslignende, hvite bygningene forsvinne bak oss. Enda mer fordi jeg ikke kunne se noen sølvgrå Lexus.
Bilen vi satt i var en gammel, men velholdt Volvo med såpass grom motorlyd at jeg mistenkte den for å ha vært rånebil før den ble lakket om til politibil.
«Hvor er vi?» spurte jeg fra baksetet der jeg satt klemt mellom de imponerende korpusene Endride og Eskild Monsen. Klærne mine, det vil si Oves, var sendt til renseri, men en sykepleier hadde kommet med et par tennissko og en grønn joggedress med sykehusets initialer og gitt streng beskjed om at den skulle leveres tilbake nyvasket. Dessuten hadde jeg fått alle nøklene og Oves lommebok.
«Hedmark,» sa Sunded fra det man i afroamerikanske gjengmiljøer visstnok kaller the gunshot seat ; passasjersetet.
«Og hvor skal vi?»
«Det ha'kke du noe med,» freste den unge, kvisete sjåføren og så iskaldt på meg i sladrespeilet. Bad cop. Svart jakke i bevernylon med gule bokstaver på ryggen. «Elverum Ko-daw-ying-klubb». Jeg gikk ut fra at det var en svært mystisk og splitter ny, men likevel eldgammel kampsport. Og at det var hans frenetiske tyggegummitygging som hadde utviklet kjevemuskulaturen som var så overdimensjonert i forhold til resten av kroppen. Kvisegutt var så spinkel og smalskuldret at armene hans dannet en V når han holdt hendene på rattet som nå.
«Hold øynene på veien,» sa Sunded lavt.
Kvisegutt mumlet noe og stirret olmt på den snorrette stripen av asfalt som skar gjennom det paddeflate kulturlandskapet.
«Vi skal til politistasjonen i Elverum, Kjikerud,» sa Sunded. «Jeg har kommet opp fra Oslo og skal avhøre deg i dag og om nødvendig i morgen. Og i overmorgen. Jeg håper du er grei, jeg liker nemlig ikke Hedmark.» Han trommet med fingrene på en liten, beautybag-lignende reisekoffert som Endride hadde måttet sende fram til ham fordi det ganske enkelt ikke var plass med oss tre i baksetet.
«Jeg er grei,» sa jeg og kjente at begge armene mine var i ferd med å sovne. Monsen-tvillingene pustet i takt, hvilket betydde at jeg ble klemt som en majonestube hvert fjerde sekund. Jeg vurderte å be en av dem skifte pustefrekvens, men lot være. Etter å ha stått overfor Greves pistol kjentes dette på sett og vis trygt. Det brakte meg tilbake til da jeg var liten og hadde fått bli med far på jobb fordi mor var syk, og jeg satt mellom to alvorlige, men snille voksne i baksetet på ambassadens limousin. Og alle hadde vært fint kledd, men ingen så fine som far, som hadde sjåførlue og styrte bilen så elegant og rolig. Og etterpå hadde far kjøpt is til meg og sagt at jeg hadde oppført meg som en ekte gentleman.
Det spraket i radioen.
«Hysj,» brøt kvisegutt tausheten i bilen.
«Melding til alle patruljebiler,» knitret en nasal kvinnestemme.
«Begge patruljebiler,» mumlet kvisegutt og skrudde opp volumet.
«Egmon Karlsen har meldt traileren stjålet …»
Resten av meldingen druknet i latter fra kvisegutt og Monsen-tvillingene. Kroppene deres ristet, skalv og ga meg en på alle måter behagelig massasje. Jeg tror medisinene fortsatt virket.
Kvisegutt løftet mikrofonen, og snakket inn i den: «Hørtes Karlsen edru ut? Over.»
«Ikke helt, nei,» svarte kvinnestemmen.
«Da har'n vært ute og kjørt i fylla igjen og glemt det. Ring Bamse Pub, den står helt sikkert parkert utenfor der. Attenhjuler med Sigdal Kjøkken på sia. Over og ut.»
Han hengte opp igjen mikrofonen og jeg syntes stemningen i bilen var blitt merkbart lystigere, så jeg benyttet anledningen:
«Jeg fikk med meg at en eller annen er myrdet, men er det lov å spørre hva det egentlig har med meg å gjøre?»
Spørsmålet ble møtt med taushet, men jeg kunne se på Sunded at han tenkte. Og plutselig snudde han seg mot baksetet og satte blikket i meg. «Greit, vi kan like godt få dette overstått med én gang. Vi vet det er du som har gjort det, herr Kjikerud, og du har ikke en sjanse til å slippe unna. Vi har nemlig et lik og et åsted og beviser som knytter deg til begge deler.»
