Jø Nesbø - Hodejegerne Part 80
«Og det er der Clas Greve kommer inn?»
«Ja. Han hadde selv en pen samling kunstverk i leiligheten sin i Oscars gate og vanket blant kunstkjennere, særlig i miljøet rundt Galleri E, hvor flere har observert ham. Der har han snakket med mennesker som selv hadde kostbare malerier eller kunne fortelle ham hvem som hadde det. Dette var infor-asjon som Greve i sin tur videreformidlet til Kjikerud.»
«Hva gjorde Kjikerud med bildene etter at han hadde stjålet dem?»
«Vi har på et anonymt tips greid å spore opp en heler i Göteborg, en gammel kjenning av politiet som allerede har tilstått sin kontakt med Kjikerud. I avhør har denne heleren fortalt våre svenske politikolleger at det siste han hørte fra Kjikerud var da Kjikerud ringte og varslet at han var på vei med bildet av Rubens. Heleren hadde vanskelig for å tro at det var sant, sa han. Og verken bildet eller Kjikerud dukket da heller opp i Göteborg …»
«Nei,» buldret G. Dybwad med tragisk tyngde: «For hva skjedde?»
Sperre smilte skjevt før han fortsatte, som om han fant programlederens melodramatikk litt komisk: «Det ser ut til at Kjikerud og Greve bestemte seg for å droppe heleren. Kanskje bestemte de seg for å selge bildet selv. Husk at heleren stikker av med femti prosent av salgssummen, og denne gangen dreide det seg om helt andre beløp enn med de andre bildene. Som leder for en nederlandsk teknologibedrift som handlet med blant annet Russland og flere tidligere østblokkland, hadde Greve en haug med kon-akter, ikke alle nødvendigvis like legitime. Og dette var Greve og Kjikeruds sjanse til å leve økonomisk uavhengige resten av livet.»
«Men Greve virket jo utad som en person som hadde nok penger.»
«Bedriften han var deleier i slet økonomisk, og han hadde nettopp mistet sjefsstillingen der. Han hadde åpenbart en livsstil som krevde inntekter. Vi vet blant annet at han akkurat hadde søkt om jobb i en norsk bedrift i Horten.»
«Kjikerud møtte altså ikke opp til avtalen hos heleren fordi han og Greve ville selge bildet selv. Hva skjedde så?»
«Inntil de fant en kjøper, måtte de gjemme bildet på et sikkert sted. Så de dro til en hytte som Kjikerud hadde leid av Sindre Aa i flere år.»
«Utenfor Elverum.»
«Ja. Naboer sier at hytta ble lite brukt, men at det fra tid til annen var to menn innom der, men at ingen noensinne hadde hilst på dem, at det virket som de nærmest holdt seg i skjul.»
«Og dere tror at det var Greve og Kjikerud?»
«De var uhyre profesjonelle og ekstremt forsik-ige i omgangen med hverandre, de ville ikke etterlate noen spor som knyttet dem sammen. Vi har ingen vitner som noensinne har sett dem sammen, og ingen telefonutskrifter som viser at de har snakket sammen.»
«Men så skjedde noe uforutsett?»
«Ja. Akkurat hva vet vi ikke. De hadde dratt dit sammen for å gjemme bildet. Ikke så unaturlig, når beløpene blir store nok, har mistroen til partnere en før stolte på en tendens til å snike seg inn … Kanskje begynte de å krangle. Og de var antagelig ruset, vi fant spor av narkotika i begges blodprøver.»
«Narkotika?»
«En blanding av Ketalar og Dormicum. Sterke saker og svært uvanlig blant narkomane i Oslo, så vi tipper det er noe Greve har hatt med fra Amsterdam. Kombinasjonen gjorde kanskje at de både ble uforsiktige og til slutt mistet kontrollen fullstendig. Som altså endte med at de tok livet av Sindre Aa. Etterpå …»
«Et øyeblikk,» avbrøt G. Dybwad. «Kan du forklare seerne akkurat hva som skjedde i forbindelse med dette første drapet?»
Sperre hevet et øyebryn, som for å uttrykke en viss misnøye med programlederens åpenlyse blodtørst. Før han ga etter:
«Nei, vi kan bare gjette. Kanskje har Kjikerud og Greve tatt festen ned til Sindre Aa og der har de skrytt av det berømte maleriet de har stjålet. Og Aa har reage-t med å forsøke eller true med å alarmere politiet. Hvorpå Clas Greve har drept ham med en garrotte.»
«Og en garrotte er?»
«En tynn snor av metall eller nylon som strammes rundt offerets hals slik at oksygentilførselen til hjernen stoppes.»
«Og han dør?»
«Eh … ja.»
