Jø Nesbø - Snømannen Part 10 (1)
Kapittel 30
Dag 20. Syndebukk
Knut Müller-Nilsen hadde personlig møtt fram på kaia under Puddefjordsbroen da Harry ankom med cabincruiseren. Han, to politikonstabler og psykiateren som var tilkalt, ble med under dekk hvor Katrine Bratt lå lenket til senga med håndjern. Hun fikk en sprøyte med et antipsykotisk, beroligende stoff og ble fraktet opp i den ventende bilen.
Müller-Nilsen takket Harry for at han hadde gått med på å gjøre det så diskré.
«La oss prøve å fortsette å holde tett,» sa Harry og så opp på den lekke himmelen. «Oslo vil gjerne ha regien når dette skal offentliggjøres.»
«Klart,» nikket Müller-Nilsen.
«Kjersti Rødsmoen,» sa en stemme som fikk dem til å snu seg. «Psykiateren.»
Kvinnen som så opp på Harry var i førtiårene med lyst, bustete hår og en stor, knallrød boblejakke. Hun holdt en sigarett i hånden og så ikke ut til å bry seg om at regnet fuktet både henne og sigaretten.
«Var det dramatisk?» spurte hun.
«Nei,» sa Harry og kjente Katrines revolver presse mot huden under bukselinningen. «Hun overga seg uten motstand.»
«Hva sa hun?»
«Ingenting.»
«Ingenting?»
«Ikke ett ord. Hva er din diagnose?»
«Åpenbart en psykose,» sa Rødsmoen uten å nøle. «Hvilket overhodet ikke betyr at hun er sinnssyk. Det er bare sinnets måte å håndtere en uhåndterlig situasjon på. Omtrent som når hjernen velger å besvime når smertene blir for store. Jeg tipper hun har vært i en ekstrem stressituasjon over lengre tid, kan det stemme?»
Harry nikket. «Kommer hun til å snakke igjen?»
«Ja,» sa Kjersti Rødsmoen og så misbilligende på den våte, sluknede sigaretten. «Men jeg vet ikke når. Akkurat nå trenger hun hvile.»
«Hvile?» snøftet Müller-Nilsen. «Hun er en seriemorder.»
«Og jeg er psykiater,» sa Rødsmoen, lot sigaretten falle og forlot dem med retning for en liten, rød Honda som selv i det silende regnet så støvete ut.
«Hva gjør du?» spurte Müller-Nilsen.
«Hjem med siste flyet,» sa Harry.
«Ikke tull, du ser ut som et lik. Kammeret har en avtale med Rica Travel. Vi kjører deg dit og sender noen tørre klær. De har en restaurant der også.»
Da Harry hadde sjekket inn og sto foran speilet på badet på det trange enkeltrommet, tenkte han på det Müller-Nilsen hadde sagt. At han så ut som et lik. Og hvor nær det hadde vært at han var blitt et. Eller hadde det det? Etter å ha dusjet og spist i den tomme restauranten gikk han tilbake til rommet og forsøkte å sove. Han greide det ikke og slo på TV. Dritt på alle kanaler bortsett fra NRK 2 som viste Memento. Han hadde sett filmen før. Historien ble fortalt fra synsvinkelen til en mann med en hjerneskade og et korttidsminne som en gullfisk. En kvinne var drept. Hovedpersonen hadde skrevet på et bilde hvem som var den skyldige, siden han visste at han kom til å glemme det. Spørsmålet var om han kunne stole på det han selv hadde skrevet. Harry sparket av seg dyna. Minibaren under TV-en hadde brun dør og ingen lås.
Han burde tatt det flyet hjem.
Han var på vei ut av senga da mobiltelefonen ringte et sted i rommet. Han stakk hånden ned i lomma på de våte buksene som hang over en stol ved ovnen. Det var Rakel. Hun spurte hvor han var. Og sa at de måtte snakke sammen. Og ikke i leiligheten hans, et offentlig sted.
Harry lot seg falle baklengs ned på senga med lukkede øyne.
«For å fortelle meg at vi ikke kan treffes mer?» spurte han.
«For å fortelle deg at vi ikke kan treffes mer,» sa hun. «Jeg klarer det ikke.»
«Det holder at du sier det på telefonen, Rakel.»
«Nei, det gjør ikke det. Da vil det ikke gjøre vondt nok.»
Harry stønnet. Hun hadde rett.
De ble enige om klokka elleve neste formiddagen ved Frammuseet på Bygdøy, en turistattraksjon hvor man kunne forsvinne blant tyskere og japanere. Hun spurte hva han gjorde i Bergen. Han fortalte og ba henne holde tett til hun leste om det i avisene om et par dager.
De la på, og Harry ble liggende og stirre på minibaren mens Memento fortsatte baklengsleken. Han hadde akkurat holdt på å bli drept, hans livs kjærlighet ville ikke se ham mer og han hadde avsluttet den verste saken i sitt liv. Eller hadde han det? Han hadde ikke svart Müller-Nilsen på hvorfor han hadde valgt å lete etter Bratt alene, men han visste det nå. Det var tvilen. Eller håpet. Dette desperate håpet at det ikke skulle være slik det hang sammen likevel. Og som fortsatt var der. Men nå måtte håpet slukkes, druknes. Kom igjen, han hadde tre gode grunner og et kobbel med bikkjer der nede i magen som gjødde som besatt i enighet. Så hvorfor ikke bare få opp det barskapet først som sist?
Harry reiste seg, gikk ut på badet, skrudde på kranen og drakk mens strålen sprutet over ansiktet hans. Han rettet seg opp og så i speilet. Som et lik. Hvorfor vil ikke liket drikke? Han spyttet svaret høyt mot sitt eget ansikt: «Da vil det ikke gjøre vondt nok.»
Gunnar Hagen var trøtt. Inn til sjelen trøtt. Han så seg rundt. Det var nesten midnatt og han befant seg i et lokale på toppen av et av Oslos sentrumsbygg. Alt i rommet var skinnende brunt; skipsgulvet, taket med downlights, veggene med malte portretter av tidligere formenn i klubben som eide lokalet, det ti kvadratmeter store mahognibordet og skriveunderlagene i skinn som lå foran hver av de tolv mennene i rommet. Hagen hadde fått en telefon fra Kriminalsjefen en time tidligere og blitt innkalt til denne adressen. Noen av personene i rommet – som Politimesteren – kjente han, andre hadde han sett bilde av i avisen, men de fleste ante han ikke hvem var. Det var Kriminalsjefen som satte dem inn i saken. At Snømannen var en politikvinne fra Bergen som delvis hadde operert fra sin stilling ved Voldsavsnittet på Grønland. At Oslopolitiet var blitt rundlurt og at nå som hun var tatt, måtte de snart offentliggjøre skandalen.
Da han var ferdig, lå stillheten like tett som sigarrøyken.
Røyken sivet opp fra enden av bordet hvor en hvithåret mann satt bakoverlent i den høye stolen slik at ansiktet lå i skygge. For første gang laget han en lyd. Bare et lett sukk. Og det gikk opp for Gunnar Hagen at alle som hadde sagt noe til nå, hadde gjort det henvendt til denne mannen.
«Fordømt kjedelig, Torleif,» sa den hvithårede med en overraskende lys, nesten feminin stemme. «Ekstremt skadelig. Tilliten til systemet. Vi er på det nivået. Og det betyr …» Det var som hele rommet holdt pusten mens den hvithårede pattet på sigaren, «… at hoder må rulle. Spørsmålet er bare hvilke.»
Politimesteren kremtet. «Har du noen forslag?»
«Ikke ennå,» sa den hvithårede. «Men det tror jeg du og Torleif har. Få høre.»
Politimesteren så på Kriminalsjefen. Kriminalsjefen tok ordet.
«Slik vi ser det er det konkrete tjenestefeil som er gjort ved ansettelsen og oppfølgingen. Menneskelige tabber og ikke systemfeil. Og derfor ikke et direkte ledelsesproblem. Vi foreslår derfor at vi skiller mellom ansvar og skyld. Ledelsen tar ansvar, er ydmyk og …»
«Hopp over det elementære,» sa den hvithårede. «Hvem er syndebukken din?»
Kriminalsjefen rettet på snippen. Gunnar Hagen så at han likte seg svært dårlig.
«Førstebetjent Harry Hole,» sa Kriminalsjefen.
Igjen ble det stille mens den hvithårede fyrte opp sigaren på nytt. Det klikket og klikket i lighteren. Så kom smattelyder fra skyggen og røyken steg opp igjen.
«Ikke dårlig tenkt,» sa den lyse stemmen. «Hadde det vært en annen enn Hole, ville jeg sagt at du måtte finne syndebukken din lenger opp i systemet, at en førstebetjent ikke er fet nok som offerlam. Ja, jeg ville kanskje bedt deg vurdere deg selv, Torleif. Men Hole er jo en profilert politimann, han har vært med i dette snakkeprogrammet på TV. En populær skikkelse med et visst renommé som etterforsker. Jo, det vil kunne oppfattes som godt nok. Men vil han være samarbeidsvillig?»
«Overlat det til oss,» sa Kriminalsjefen. «Eller hva, Gunnar?»
Gunnar Hagen svelget. Han tenkte – av alle ting – på sin kone. På alt hun hadde ofret for at han skulle gjøre karriere. Da de giftet seg, hadde hun avsluttet sine egne studier og flyttet med ham dit tjenesten i Forsvaret og senere i politiet hadde brakt ham. Hun var en intelligent og klok kvinne og var ham likeverdig, ja, overlegen på mange områder. Det var til henne han gikk med både karrieremessige og moralske spørsmål. Og hun ga alltid gode råd. Likevel hadde han kanskje ikke greid å gjøre den lysende karrieren de begge hadde håpet på. Men nå så ting endelig bedre ut. Det lå i kortene at stillingen som sjef for Voldsavsnittet kunne og ville lede videre, høyere. Det var bare et spørsmål om å ikke trå feil. Det behøvde ikke være så vanskelig.
«Eller hva, Gunnar?» gjentok Kriminalsjefen.
Det var bare det at han var så trøtt. Så inn i sjelen trøtt. Dette er for deg, tenkte han. Dette er det du ville gjort, kjære.
Kapittel 31
Dag 21. Sydpolen
Harry og Rakel sto i baugen av treskuta Fram inne på museet og betraktet en gruppe japanere som tok bilder av tauverk og master samtidig som de smilende og nikkende overhørte guiden som forklarte at dette enkle fartøyet både hadde fraktet Fridtjof Nansen under hans mislykkede forsøk på å bli førstemann til Nordpolen i 1893 og Roald Amundsen da han i 1911 slo Scott i racet om å bli førstemann til Sydpolen.
«Jeg glemte igjen klokka på nattbordet ditt,» sa Rakel.
«Det er et gammelt triks,» sa Harry. «Det betyr at du må komme tilbake.»
Hun la en hånd oppå hans på relingen og ristet på hodet. «Jeg fikk den av Mathias på bursdagen min.»
Som jeg glemte, tenkte Harry.
«Vi skal ut i morgen og han kommer til å spørre hvis jeg ikke har den på. Og du vet hvordan det er med meg og lyving. Kunne du …»
«Jeg skal kjøre oppom med den før klokka fire,» sa han.
«Takk. Jeg er på jobb, men bare legg den i fuglekassa på veggen ved døra. Der …»
Hun behøvde ikke si mer. Det var der hun hadde pleid å legge husnøkkelen når han kom til henne etter at hun hadde lagt seg. Harry slo hånden mot relingen: «Ifølge Arve Støp er feilen med Roald Amundsen at han vant. Han mener at alle de beste historiene handler om folk som taper.»
Rakel svarte ikke.
«Det er vel en slags trøst,» sa Harry. «Skal vi gå?»
Utenfor lavet snøen ned.
«Så det er over nå?» sa hun. «Inntil neste gang?»
Han kikket fort bort på henne for å forsikre seg om at det var Snømannen og ikke dem hun snakket om.
«Vi veit ikke hvor likene er,» sa han. «Jeg var i cella hos henne i dag morges før jeg dro til flyplassen, men hun sier ingenting. Stirrer bare ut i lufta som om det ikke er noen der.»
«Sa du fra til noen at du dro til Bergen alene?» spurte hun plutselig.
Harry ristet på hodet.
«Hvorfor ikke?»
«Vel,» sa Harry. «Jeg kunne jo tatt feil. I så tilfelle kunne jeg returnert i all stillhet uten å ha mistet ansikt.»
«Det var ikke derfor,» sa hun.
Harry kikket bort på henne. Hun så mer lei seg ut enn han.
«Ærlig talt så veit jeg ikke,» sa han. «Jeg håpet vel at det på en eller annen måte ikke skulle være henne likevel.»
«Fordi hun er som deg? Fordi du kunne vært henne?»
Harry kunne ikke engang huske at han hadde fortalt henne at de var like.
«Hun så så aleine og redd ut,» sa Harry og kjente snøfnuggene svi i øynene. «Som en som har gått seg vill i skumringa.»
Faen, faen! Han blunket og kjente gråten som en knyttneve som prøvde å trenge opp gjennom luftrøret. Holdt han på å få sammenbrudd selv? Han frøs da han kjente Rakels varme hånd mot nakken.
«Du er ikke henne, Harry. Du er annerledes.»
«Er jeg?» smilte han tynt og fjernet hånden hennes.
«Du tar ikke livet av uskyldige mennesker, Harry.»
Harry takket nei til å sitte på med Rakel og tok bussen. Han stirret mot snøfillene og fjorden utenfor bussvinduet og tenkte på hvordan Rakel bare i siste liten hadde fått hevet inn ordet «uskyldige».
Harry skulle til å låse opp porten i Sofies gate da han kom på at han manglet pulverkaffe, og gikk de femti meterne bort til Niazi.
«Uvanlig å se deg på denne tiden av dagen,» sa Ali og tok imot pengene.
«Avspasering,» sa Harry.
«Litt av et vær, hva? De sier det skal snø en halvmeter neste døgn.»
Harry fingret med kaffeglasset. «Jeg kom til å skremme Salma og Muhammed i bakgården her om dagen.»
«Jeg hørte det.»
«Jeg beklager det. Jeg var litt overspent, det er alt.»
«Det er i orden. Jeg var bare redd du hadde begynt å drikke igjen.»
Harry ristet på hodet og smilte svakt. Han likte pakistanerens direkte væremåte.
«Godt,» sa Ali og tellet opp vekslepengene. «Hvordan går oppussingen, da?»
«Oppussingen?» Harry tok imot vekslepengene. «Mener du soppmannen?»
«Soppmann?»
«Ja, han fyren som sjekket kjelleren for sopp. Stormann eller noe sånn.»
«Sopp i kjelleren?» Ali så forferdet på Harry.
«Visste ikke du det?» sa Harry. «Du er jo formann i sameiet, jeg regnet med at han hadde snakket med deg.»
Ali ristet langsomt på hodet. «Kanskje han har snakket med Bjørn.»
«Hvem er Bjørn?»
«Bjørn Asbjørnsen som har bodd i første i tretten år,» sa Ali og ga Harry et irettesettende blikk. «Og har vært nestformann like lenge.»
«Bjørn, altså,» sa Harry med en mine som om han merket seg navnet.
«Jeg får sjekke det opp,» sa Ali.
Oppe i leiligheten dro Harry av seg støvlene, gikk rett inn på soverommet og la seg. Han hadde knapt sovet på hotellrommet i Bergen. Da han våknet igjen, var munnen tørr og han hadde magesmerter. Han sto opp og gikk for å drikke vann, og stivnet til da han kom ut i gangen.
Han hadde ikke sett det da han kom, men veggene var på plass igjen.
Han gikk fra rom til rom. Trolldom. Det var så perfekt utført at han kunne banne på at de ikke hadde vært rørt. Ikke et eneste gammelt spikerhull syntes, ikke en list var skjev. Han rørte ved stueveggen som for å forsikre seg om at det ikke var en hallusinasjon.
På stuebordet foran ørelappstolen lå et gult ark. Det var en håndskrevet beskjed. Bokstavene var sirlige og merkelig vakre.
De er utryddet. Du kommer ikke til å se mer til meg. Stormann.
PS. Måtte snu et av bordene på veggen siden jeg skar meg og blødde på det. Blod som trekker inn i ubehandlet treverk er umulig å vaske bort. Alternativet var å male veggen rød.
Harry dumpet ned i ørelappstolen og studerte de glatte veggene.
Det var først da han gikk ut på kjøkkenet at han oppdaget at mirakelet ikke var fullkomment. Kalenderen med Rakel og Oleg var borte. Den himmelblå kjolen. Han bannet høyt og lette febrilsk gjennom søppelbøttene og til og med plastcontaineren nede i bakgården før han innså at hans tolv lykkeligste måneder var blitt utryddet sammen med soppen.
Det var definitivt en annerledes arbeidsdag for psykiater Kjersti Rødsmoen. Og ikke bare fordi sola hadde gjort en sjelden entré på Bergens himmel og i dette øyeblikk skinte inn gjennom vinduene hvor Kjersti Rødsmoen hastet gjennom en korridor på Haukeland Sykehus' psykiatriske avdeling i Sandviken. Avdelingen hadde endret navn så mange ganger at de færreste bergensere visste at det offisielle navnet for tiden var Sandviken sykehus. Men Lukket avdeling het inntil videre Lukket avdeling mens man ventet på at noen skulle hevde at det var misvisende eller i alle fall stigmatiserende.
Hun både gruet og gledet seg til det forestående møtet med pasienten som satt innesperret under de strengeste sikkerhetstiltak hun kunne huske at de hadde hatt på avdelingen. Sammen med Espen Lepsvik fra KRIPOS og Knut Müller-Nilsen ved Bergen politikammer var de blitt enige om de etiske grensene og fremgangsmåten. Pasienten var psykotisk og kunne derfor ikke fremstilles for politiavhør. Hun selv var psykiater og kunne samtale med pasienten, men da til pasientens beste og ikke på en måte som hadde samme hensikt som et politiavhør. Og til slutt var det taushetsplikten. Kjersti Rødsmoen måtte selv vurdere om opplysninger som kom fram i samtalen kunne tenkes å være av så stor betydning for politiets etterforskning at hun måtte gå videre med det. Og disse opplysningene ville uansett ikke kunne brukes i en rettssak ettersom det dreide seg om en psykotisk person. De beveget seg kort sagt i et juridisk og etisk minefelt hvor selv det minste feilsteg ville kunne få katastrofale følger ettersom alt hun gjorde kom til å bli etterprøvet av rettsvesenet og media.
En pleier og en uniformert politimann sto utenfor den hvite døra til samtalerommet. Kjersti pekte på ID-kortet som var stiftet til den hvite legefrakken, og politimannen låste opp døra.
Avtalen var at pleieren skulle holde øye med det som foregikk i rommet og slå alarm hvis noe skjedde.
Kjersti Rødsmoen satte seg i stolen og så på pasienten. Det var vanskelig å forestille seg at hun kunne utgjøre noen fare, den spede kvinnen med håret hengende fram i ansiktet, svarte sting der den revnede munnviken var sydd og vidt oppsperrede øyne som syntes å stirre i bunnløs skrekk på noe Kjersti Rødsmoen ikke kunne se. Tvert om, kvinnen virket så handlingslammet at man fikk følelsen av at hun ville bli blåst over ende bare man pustet på henne. Det faktum at denne kvinnen hadde drept mennesker i kaldt blod, var rett og slett ubegripelig. Men det var det jo alltid.
«God dag,» sa psykiateren. «Jeg er Kjersti.»
Ikke noe svar.
«Hva tror du det er som er problemet ditt?» spurte hun.
Spørsmålet var hentet rett ut av manualen for samtaler med psykotiske personer. Alternativet var: Hva tror du jeg kan hjelpe deg med?
Fremdeles ikke noe svar.
«I dette rommet er du helt trygg. Det er ingen her som vil deg noe vondt. Jeg vil ikke skade deg. Du er helt trygg her inne.»
Det faste budskapet skulle ifølge manualen roe ned den psykotiske personen. Fordi en psykose først og fremst handler om en bunnløs redsel. Kjersti Rødsmoen følte seg som en flyvertinne som går igjennom sikkerhetsrutinene før take off. Mekanisk og rutinemessig. Selv på flyruter som går over den tørreste ørken demonstrerer man bruk av redningsvest. Fordi budskapet sier det man vil høre: du må gjerne være redd, men vi passer på deg.
Det var på tide å sjekke realitetsforståelsen.
«Vet du hvilken dag det er i dag?»
Taushet.
«Se på klokka på veggen der. Kan du fortelle meg hva den er?»
Hun fikk bare et stirrende, jaget blikk til svar.
Kjersti Rødsmoen ventet. Og ventet. Langviseren på klokka flyttet seg i dirrende hanemarsj.
Det var håpløst.
«Jeg går nå,» sa Kjersti og reiste seg. «Noen kommer og henter deg. Du er helt trygg.»
Hun gikk mot døra.
«Jeg må snakke med Harry.» Stemmen var dyp, nesten maskulin.
Kjersti stoppet og snudde seg. «Hvem er Harry?»
«Harry Hole. Det haster.»
Kjersti prøvde å få blikkontakt, men kvinnen stirret fremdeles inn i sin egen hundremeterskog.
«Du må nesten fortelle meg hvem Harry Hole er, Katrine.»
«Førstebetjent ved Voldsavsnittet i Oslo. Og bruk etternavnet hvis du må gjenta navnet mitt, Kjersti.»
«Bratt?»
«Rafto.»
«Ja vel. Men kan du ikke fortelle meg hva det er du vil snakke med Harry Hole om, så kan jeg videreformidle det du …»
«Du skjønner ikke. De kommer alle til å dø.»
Kjersti sank langsomt ned i stolen igjen. «Jeg skjønner. Og hvorfor tror du de kommer til å dø, Katrine?»
Og endelig fikk hun blikkontakt. Og det Kjersti Rødsmoen så, fikk henne til å tenke på et av de røde kortene i Monopolspillet på hytta: Deres hus og hoteller brenner.
«Dere skjønner ingenting,» sa den lave, maskuline stemmen. «Det er ikke meg.»
Klokka to stoppet Harry på veien nedenfor tømmervillaen til Rakel i Holmenkollveien. Det hadde sluttet å snø, og han tenkte at det ikke var vits i å lage avslørende hjulspor opp til gårdsplassen. Snøen skrek lavt og langtrukkent under støvlene og det skarpe dagslyset blinket i de solbrillesvarte vinduene da han nærmet seg.
Han gikk opp på trappa foran inngangsdøra, åpnet fronten på fuglekassa, la Rakels klokke på innsiden og lukket igjen. Han hadde snudd seg for å gå idet døra bak ham ble revet opp.
«Harry!»
Harry snudde seg, svelget og prøvde å smile. Foran ham sto en naken mann med bare et håndkle rundt livet.
«Mathias,» sa han tafatt og stirret på den andres overkropp. «Du skremte meg nesten. Trodde du jobbet på denne tiden av døgnet?»
«Beklager,» lo Mathias og la armene hurtig i kors. «Jobbet sent i natt. Avspasering. Jeg var på vei til dusjen og hørte noen romstere ved døra. Jeg regnet med at det var Oleg, nøkkelen hans er litt treg, skjønner du.»
Treg, tenkte Harry. Det må bety at Oleg har overtatt nøkkelen som han en gang hadde eid. Og at Mathias har fått Olegs. Kvinnesinnet.
«Kan jeg hjelpe deg, Harry?» Harry la merke til at de korslagte armene var plassert unaturlig høyt på brystet, som om han prøvde å skjule noe.
«Niks,» sa Harry lett. «Jeg bare kjørte forbi og hadde med noe til Oleg.»
«Hvorfor ringte du ikke på?»
Harry svelget. «Jeg skjønte plutselig at han ikke hadde kommet hjem fra skolen ennå.»
«Å? Hvordan da?»
Harry nikket til Mathias som for å gi sin tilslutning til at dette jo var et betimelig spørsmål. Det var ikke fnugg av mistenksomhet å se i Mathias' åpne, vennlige ansikt, bare et oppriktig ønske om å få oppklart noe han ikke helt forsto.
«Snøen,» sa Harry.
«Snøen?»
«Ja. Det sluttet å snø for to timer siden, og det er ingen spor på trappa.»
«Fy pokker, Harry,» utbrøt Mathias entusiastisk. «Det der kaller jeg deduksjon i dagliglivet. Ingen tvil om at du er etterforsker.»
Harry lo anstrengt med. De korslagte armene til Mathias hadde sunket litt ned, og nå så Harry det Rakel må ha ment med Mathias' kroppslige særegenhet. Der man regnet med å se to brystvorter, fortsatte bare huden, hvit og uforstyrret.
«Det er arvelig,» sa Mathias som tydeligvis hadde fulgt Harrys blikk. «Faren min hadde heller ikke. Sjeldent, men helt ufarlig. Og hva skal vi menn egentlig med det?»
«Nei, hva skal vi med det?» sa Harry og kjente at han var blitt varm i øreflippene.
«Vil du at jeg skal gi den tingen til Oleg?»
Harry flyttet blikket. Det landet automatisk på fuglekassa før det flyktet videre.
«Jeg tar det en annen gang,» sa Harry og skar en grimase som han håpet virket tilforlatelig. «Dusj du nå.»
«Okei.»
«Ha det.»
Det første Harry gjorde da han satte seg inn i bilen igjen, var å slå begge hendene i rattet og banne høyt. Han hadde oppført seg som en tolvårig nasker tatt på fersken. Jugd Mathias rett opp i trynet. Jugd og krøpet og vært en dårlig fyr.
Han ruset motoren og slapp brått clutchen for å straffe bilen. Han orket ikke tenke på dette nå. Måtte tenke på noe annet. Men han klarte ikke, og tankene raste gjennom hodet i en uorganisert assosiasjonsrekke mens han styrte ned mot byen. Han tenkte på imperfeksjon, på røde, flate brystvorter som så ut som blodflekker på naken hud. På blodflekker på ubehandlet tre. Og av en eller annen grunn dukket soppmannens ord opp: «Alternativet var å male veggen rød.»
Soppmannen hadde blødd. Harry lukket øynene halvt og så for seg såret. Det må ha vært et dypt sår for at han skulle ha sølt så mye blod at … at alternativet var å male veggen rød.
Harry bråbremset. Han hørte et bilhorn, kikket i speilet og så en Hiace komme skliende på nysnøen før dekkene fikk tak og den sladdet opp på siden av ham og forbi.
Harry sparket opp bildøra, hoppet ut og så at han befant seg ved Gressbanen. Han trakk inn luft og slo i stykker tankebygget, demonterte det for å se om det var mulig å sette det sammen igjen. Bygget det opp igjen, raskt og uten å tvinge bitene sammen. For de føyet seg sammen av seg selv. Pulsen akselererte. Hvis dette holdt vann, snudde det opp ned på alt. Og det stemte, stemte med at Snømannen hadde planlagt hvordan man skulle komme seg på innsiden og bare hadde spasert inn fra gata og tatt seg til rette. Og likene – det ville forklare hvor likene var blitt av også. Skjelvende tente Harry en sigarett og begynte å prøve å rekonstruere det han hadde sett i et glimt. Hønefjæra som hadde vært svartsvidd i kanten.
Harry trodde ikke på inspirasjon, guddommelig klarsyn eller telepati. Men han trodde på flaks. Ikke den flaksen man var født med, men den systematiske flaksen man gjorde seg fortjent til gjennom hardt arbeid og å spinne seg et så finmasket nett at tilfeldighetene før eller siden gikk i din favør. Men dette var ikke den type flaks. Dette var bare flaks. Utypisk flaks. Om han hadde rett da. Harry så ned og oppdaget at han vasset i snø. At han faktisk – og bokstavelig – befant seg på jordet.
Han gikk tilbake til bilen, tok fram mobiltelefonen og slo nummeret til Bjørn Holm.
«Ja, Harry?» svarte en søvnig og nesten ugjenkjennelig, nasal stemme.
«Du høres fyllesjuk ut,» sa Harry med mistenksomhet.
«Skulle ønske,» snufset Holm. «Sylte forkjøla. Fryser under to dyner. Verker i hel…»
«Hør,» avbrøt Harry. «Husker du at jeg ba deg ta temperaturen på de hønene for å finne hvor lenge siden det var Sylvia hadde stått på låven og slaktet dem?»
«Ja?»
«Og du sa etterpå at den ene var varmere enn de to andre.»
Bjørn Holm snufset. «Ja. Skarre foreslo at den hadde hatt feber. Og teoretisk sett er jo det fullt mulig.»
«Jeg tror den var varmere fordi den ble slaktet etter at Sylvia ble drept, altså minst en time seinere.»
«Å? åkke av da?»
«Av Snømannen.»
Harry hørte Holm dra snørra hardt og lenge før han svarte: «Du mener hu tok øksa til Sylvia, gikk tilbake og …»
«Nei, den lå igjen i skauen. Jeg burde ha reagert da jeg så det, men jeg hadde jo ikke hørt om løkkebrenner da vi satt der på låven og kikka på hønelikene.»
«Å var det du så?»
«En avkuttet hønefjær som var svart i kanten. Jeg tror nemlig Snømannen brukte løkkebrenneren.»
«Ja vel,» sa Holm. «Men åffer i all verden skulle hu slakte ei høne?»
«For å male hele veggen rød.»
«Hæ?»
«Jeg har en idé,» sa Harry.
«Faen,» mumlet Bjørn Holm. «Je regner med at denne ideen betyr at je må stå opp.»
«Vel …,» begynte Harry.
Det var som om snøværet bare hadde trukket pusten, for klokka tre begynte det igjen å blåse tjukke, lodne snøfiller ned på Østlandet. Det lå en grå glasur av sørpe på E16 som slynget seg opp fra Bærum.
På veiens høyeste punkt, Sollihøgda, svingte Harry og Holm av og spant innover skogsveien.
Fem minutter senere sto Rolf Ottersen foran dem i døra. Bak ham, inne i stua, så Harry Ane Pedersen sitte i sofaen.
«Vi vil bare ta en kikk til på låvegulvet,» sa Harry.
Rolf Ottersen dyttet brillene tilbake på nesen. Bjørn Holm hostet dypt og surklende.
«Vær så god,» sa Ottersen.
Da Holm og Harry gikk mot låven, kunne Harry kjenne at den tynne mannen fortsatt sto i døra og betraktet dem.
Hoggestabben sto på samme sted, men det var ingen spor etter høner, verken levende eller døde. Lent opp til veggen sto en spade med spisst blad. Til å grave i jord, ikke til å spa snø. Harry gikk bort til verktøytavla. Omrisset av øksa som skulle hengt der ga Harry assosiasjoner til krittegninger av lik som ikke lenger befinner seg på åstedet.
«Jeg tror altså at Snømannen kom hit og slaktet den tredje høna for å sprute høneblodet på gulvbordene. Snømannen kunne ikke snu bordene og alternativet var å male dem røde.»
«Du sa det i bilen også, men je fatter fremdeles itte en døyt.»
«Hvis man skal gjemme røde flekker, kan man enten fjerne dem, eller male alt rødt. Jeg tror Snømannen prøvde å gjemme noe. Et spor.»
«Å slags spor?»
«Noe rødt som er umulig å fjerne fordi det trekker inn i ubehandlet treverk.»
«Blod? Hu prøvde å gjemme blod med mer blod? Er det ideen din?»
Harry tok en kost og feide bort sagmuggen rundt hoggestabben. Satte seg på huk og kjente presset av Katrines revolver som han hadde under beltet. Han så bortover gulvet. Det hadde fremdeles et rosa skinn.
«Har du med bildene vi tok her?» spurte Harry. «Begynn med å sjekke stedet der det var mest blod. Det var et stykke fra hoggestabben, omtrent her.»
Holm fant fram bildene fra veska si.
«Vi veit at det som lå øverst var hønseblod,» sa Harry. «Men forestill deg at det første blodet som havnet her fikk tid til å trekke inn i treet og mette det slik at det ikke blandet seg med det nye blodet som ble pøst oppå en god stund seinere. Det jeg lurer på er om du fortsatt kan få ut prøver av det første blodet, altså det som trakk inn i treverket?»
Bjørn Holm blunket vantro. «Å faen skal jeg svara til det?»
«Vel,» sa Harry. «Det eneste svaret jeg godtar er ja.»
Holm responderte med en langtrukken hostekule.
Harry ruslet bort til våningshuset. Han banket på, og Rolf Ottersen kom ut.
«Kollegaen min blir her en stund,» sa Harry. «Kanskje han kan komme inn her og varme seg innimellom?»
«Selvfølgelig,» sa Ottersen motvillig. «Hva er det dere graver etter nå?»
«Jeg skulle til å spørre deg om det samme,» sa Harry. «Jeg så det var jord på spaden din der inne.»
«Å, den. Gjerdestolper.»
Harry så bortover det snødekte jordet som strakte seg mot den tette, mørke skogen. Lurte på hva det var Ottersen ville gjerde inne. Eller ute. For han hadde sett det; det var frykt i Rolf Ottersens øyne.
Harry nikket mot stua. «Besøk av …» Han ble avbrutt av mobiltelefonen som ringte.
Det var Skarre.
«Vi har funnet en ny,» sa han.
Harry stirret mot skogen og kjente de store snøfillene smelte mot kinn og panne.
«En ny hva da?» spurte han lavt selv om han alt hadde hørt det på Skarres stemme.
«En ny snømann.»
Psykolog Kjersti Rødsmoen fikk tak i politioverbetjent Knut Müller-Nilsen idet han og Espen Lepsvik fra KRIPOS var i ferd med å forlate kontoret.
«Katrine Bratt har snakket,» sa hun. «Og jeg tror dere skal komme til sykehuset og høre hva hun har å fortelle.»
Kapittel 32
Dag 21. Kummene
Skarre tråkket foran Harry i sporene i snøen som ledet inn mellom trærne. Et tidlig ettermiddagsmørke varslet vinteren som sto for døra. Over dem blinket Tryvannstårnet, og under dem blinket Oslo. Harry hadde kjørt direkte fra Sollihøgda og parkert på den store, tomme parkeringsplassen hvor russen som en lemenflokk hver vår samlet seg for tvangsmessig gjennomføring av artens voksenritualer; dans rundt bålet, alkoholbedøvelse, omskjæring og puling. Harrys russetid hadde vært uten russebil. Bare to skrålende kamerater, Bruce Springsteen og «Independence Day» på ghettoblasteren på toppen av tyskerbunkersen på Nordstrand.
«Det var en turgjenger som oppdaget den,» sa Skarre.
«Og fant det nødvendig å melde fra til politiet om en snømann i skogen?»
«Han hadde med seg bikkje. Den var den som … ja … du får se selv.»
De kom ut i åpent lende. En ung mann rettet seg opp da han fikk øye på Skarre og Harry og kom mot dem.
«Thomas Helle, Savnetgruppa,» sa han. «Vi er glad du er her, Hole.»
Harry kikket forbauset på den unge politimannen, men så at han virkelig mente det.
Harry så folkene fra åstedsgruppa på toppen av kollen foran seg. Skarre bøyde seg under og Harry skrittet over den oransje sperreteipen. En sti markerte hvor de skulle gå for ikke å ødelegge tekniske spor som ikke alt var ødelagt. Åstedsfolkene ble oppmerksomme på Harry og Skarre og taust trakk de til side mens de så oppmerksomt på de nyankomne. Som om de hadde ventet på dette; å vise fram. Å få reaksjonene.
«Fy faen,» sa Skarre og tok et skritt bakover.
Harry kjente at han ble kald i hodet, som om alt blodet forlot hjernen og etterlot en nummen, død følelse av ingenting.
Det var ikke detaljene, for ved første øyekast så det ikke ut som den nakne kvinnen var ille tilredt. Ikke som Sylvia Ottersen eller Gert Rafto. Det som skremte vettet av ham var det konstruerte, det oppstilte, det overlagte, kaldblodige i selve arrangementet. Liket satt på toppen av to store baller av snø som var rullet inntil en trestamme og satt oppå hverandre, som en påbegynt snømann. Liket balanserte mot stammen, men om det skled sidelengs ville det bli fanget opp av en ståltråd som var festet i den tykke greina rett over hodet hennes. Den surrede ståltråden endte i en stiv løkke rundt likets hals, bøyd til slik at den ikke berørte skuldrene eller halsen, som en lasso frosset fast idet den faller perfekt ned over byttet. Armene var surret sammen bak på ryggen. Kvinnens øyne og munn var lukket og ga ansiktet et fredelig uttrykk, nesten som hun sov.
Man kunne nesten tro at liket var stelt pent med. Helt til man oppdaget stingene mot den bleke, nakne huden. Kantene av hud under den nesten usynlige sytråden var kun adskilt av en fin, jevn fuge med svart blod. Den ene borden av sting gikk tvers over magen, like under brystene. Den andre rundt halsen. Perfekt arbeid, tenkte Harry. Ikke et tomt spikerhull, ikke en skjev list.
«Ser ut som sånn abstrakt kunstdritt,» sa Skarre. «Hva er det de kaller det?»
«Installasjon,» sa en stemme bak dem.
Harry la hodet på skakke. De hadde rett. Men det var noe som brøt med det inntrykket av den perfekte kirurgien.
«Han har kuttet henne opp i biter,» sa han med en stemme som om noen holdt ham i et kvelertak. «Og satt henne sammen igjen.»
«Han?» sa Skarre.
«Kanskje for å lette transporten,» sa Helle. «Jeg tror jeg vet hvem hun er. Hun ble meldt savnet av ektemannen i går. Han er på vei hit nå.»
«Hvorfor tror du det er henne?»
«Ektemannen fant en kjole med brennmerker.» Helle pekte på liket. «Omtrent der stingene er.»
Harry konsentrerte seg om å puste. Han så hva det var som brøt nå. Det var den ufullstendige snømannen. Og de knudrete knutene og urene vinklene på den tvinnede ståltråden. De virket røft, tilfeldig, søkende. Som det var en skisse, en øvelse. Et første utkast til et ennå uferdig verk. Og hvorfor hadde han surret fast armene hennes på ryggen, hun må ha vært død lenge før hun kom hit? Var det en del av skissen? Han kremtet: «Hvorfor har ikke jeg fått vite dette før?»
«Jeg meldte fra til sjefen min som meldte fra til Kriminalsjefen,» sa Helle. «Den eneste beskjeden vi fikk var at det skulle holdes tett om dette inntil videre. Jeg går ut fra at det hadde noe med …» Han kastet et raskt blikk på folkene fra åstedsgruppa. «… denne anonyme, ettersøkte personen å gjøre.»
«Katrine Bratt?» spurte Skarre.
«Det navnet hørte jeg ikke,» sa en stemme bak dem.
De snudde seg. Kriminalsjefen sto i snøen, bredbeint og med hendene i lommene på en trenchcoat. Hans kalde, blå øyne betraktet liket. «Det der burde jo vært på Høstutstillingen.»
De yngre betjentene stirret storøyet på Kriminalsjefen som uanfektet snudde seg mot Harry: «Et par ord, førstebetjent?»
De gikk bort til sperrebåndene.
«En helvetes kattepine,» sa Kriminalsjefen. Han sto vendt mot Harry, men blikket vandret ned mot lysteppet under dem. «Vi har hatt et møte. Det er derfor jeg måtte snakke med deg nå under fire øyne.»
«Hvem har hatt møte?»
«Det er ikke så viktig, Harry. Det viktige er at vi har tatt en beslutning.»
