22: Døden
Hei. Mitt navn er Nhu Nhu, og jeg er mahayana-buddhist.
Jeg er 27 år gammel og studerer farmasi ved Universitetet i Oslo.
Familien min kommer fra Vietnam,-
-og som dere hører, er jeg født og oppvokst i Sandnes.
Det er sånn cirka 40 000 buddhister i Norge.
Og det er mange templer og menigheter rundt om i landet.
Og hverdagen min er veldig preget av buddhismen.
Så i dag skal jeg til tempelet og møte Alessandro,-
-som er katolikk.
Det interessante er at vi skal diskutere døden.
I buddhismen er døden i seg selv ikke en lidelse.
Det er en slags fortsettelse mot veien, målet for oppvåkning.
Fullkommenhet.
-Ok, jeg drar nå. -Ha det.
Jeg heter Alessandro. Jeg er 16 år gammel og katolikk.
I dag skal jeg møte Nhu i tempelet.
Jeg har aldri vært i et slikt tempel før.
Det blir interessant å se hvordan de ser på døden.
Hvordan de eventuelt ser på livet etter døden. Jeg gleder meg.
-Alessandro. -Nhu. Velkommen til Jessheim.
Dette er vårt tempel, som vi kaller Lien Hoa Dao Trang.
Kjekt at du ville komme til vår retreat.
Det er en glede.
Dette er tempelet vårt.
-Velkommen inn. -Takk.
Ofte starter vi dagen med å meditere.
Man søker tilflukt.
Man reflekterer.
Spesielt døden er et sentralt tema.
Jeg selv tenker mye på det. Nesten daglig, vil jeg si.
Det er en del av vår praksis.
Det å lære om døden og akseptere den.
Jobbe mot å forberede oss til en reise.
Det er sinnet som går videre.
Det er en form for bevissthet.
Så døden er faktisk ikke en slutt.
Det er en fortsettelse og en kontinuitet.
Man blir gjenfødt i en annen form. Kanskje en annen tilstand.
Det er det man ikke vet. Det er derfor man praktiserer.
Uansett hvilken form jeg får i det neste liv,-
-er målet å praktisere buddhismen på et høyere plan.
Vi katolikker tror jo at både sjelen og slik vi ser ut, går opp til Gud.
Gjennom skjærsilden og videre til paradis.
I katolisismen tror vi også på noe som heter helgener.
Det er forbilder.
Folk som har levd livet på en bestemt måte.
Gjennom barmhjertighet, kjærlighet og godhet.
Vi tror at disse menneskene er i himmelen. I paradis.
Hvordan er det for dere? Hva slags konsekvenser får handlinger?
Hva har det å si for hvordan du dør eller blir reinkarnert?
De blir med oss, handlingene vi gjør. Det er det jeg kaller karma.
Det er verken straff eller belønning.
Det er en konsekvens av det man gjør.
I buddhismen kan man ikke bare be for å bli opplyst.
Buddha har lagt igjen dharma.
Det er buddhistiske tekster. Hans lærdom og visdom.
Sånn at vi kan gå veien selv. Det er essensielt i buddhismen.
Vi tror jo på samsara. Det er den runddansen.
Man blir født, døden, gjenfødt...
Men det går ingen vei. Det er det vi ikke vil.
Vi vil bryte ut av denne sirkelen. Vi vil komme oss bort.
Det er da vi bruker ordet nirvana. Hvordan vi kommer oss dit.
-Da lever man evig, eller? -Nei.
-Da oppnår man en tilstand. -En tilstand?
Det er utenfor vår forståelse, da? Har jeg forstått det riktig?
Noen veldig lærde munker har fortalt-
-at det er en tilstand av evigvarende lykke, harmoni og barmhjertighet.
Et helt annet mentalt plan.
Nesten som med oss og paradis.
Vi greier ikke helt forstå hvordan den følelsen er.
Om det er en følelse i det hele tatt.
Vi vet bare at det er kjærlighet og godhet.
Sånn som dere vet at det er en konstant opplysthet og lykke.
Jeg ser definitivt noen likheter der, mellom buddhismen og katolisismen.
Føler du at du får noen bekreftelse på at det du gjør, er riktig?
At om du dør nå, kan du føle deg trygg på å komme til himmelen?
Jeg føler meg ganske trygg på det, ja.
Jeg tror at uansett om jeg hadde praktisert eller ikke,-
-hadde jeg kommet til himmelen.
Spørsmålet er hvordan jeg vil leve livet her.
Det viktigste er å være en god person.
Og elske dem du har rundt deg.
Det er nesten slik vi gjør det i buddhismen.
Jeg håper hverdagen min preges mest mulig av buddhistiske ritualer.
Sånn at jeg selv i neste liv møter buddhismen igjen.
Det er ingen garanti. Jeg vet ikke hva jeg blir i neste liv.
Så det er det vi jobber mot. Den forberedelsen til døden.
Forberedelsen til den neste reisen.
Det preger hverdagen min veldig mye.
Jeg tenker på døden, men ikke på en pessimistisk måte.
Mer sånn at man blir takknemlig.
Man har ikke lyst til å kaste bort dagen.
For hvis jeg får vite at jeg dør i morgen,-
-vil jeg ikke være sur på den ene kassadamen som var frekk.
Jeg kommer til å tilgi alt.
Det handler om å møte døden med aksept.
Og å finne fred i det.