Jø Nesbø - Hodejegerne Part 72
Jeg ville ikke. Kroppen min strittet imot og hjernen min forlangte at jeg skulle avslå og komme meg til helvete bort derfra. For jeg var altså vekket til live. Jeg – det vil si plastposen med hår jeg bar på – var nå en person som igjen var i bevegelse på Clas Greves GPS-mottager. Det var bare et spørsmål om tid før han ville gjenoppta jakten, jeg kunne allerede være lukta av bikkje i lufta, kjenne panikken stå og trippe. Men en annen del av hjernen, den som hadde den nyes stemme, sa at jeg ikke kunne nekte. At det ville vekke mistenksomhet. At det bare ville ta noen sekunder.
«Selvfølgelig,» sa jeg og holdt på å smile før jeg kom på at det ville oppfattes som en upassende reaksjon på å skulle identifisere likene av sine egne slektninger.
Vi gikk tilbake samme vei som jeg hadde kommet.
Portøren nikket flirende til meg da vi gikk gjennom garderoben.
«De bør være forberedt på at avdøde er ille tilredt,» sa Sperre og åpnet en tung metalldør. Vi steg inn i liksalen. Jeg grøsset. Alt ved rommet brakte assosiasjoner til innsiden av et kjøleskap: hvite vegger, tak og gulv, noen få plussgrader og kjøtt som var gått ut på dato.
De fire likene lå på rekke og rad på hver sin metallbenk. Føttene stakk ut under hvite lakener og jeg slo fast at filmkonvensjonen hadde rot i virkeligheten; de hadde faktisk hver sin metallbrikke knyttet fast til stortåen.
«Klar?» sa Sperre.
Jeg nikket.
Han nappet av to lakener, fort og elegant som en tryllekunstner. «Trafikkulykker,» sa politimannen og vippet på hælene. «Det verste. Vanskelig å identifisere, som du ser.» Det foresvevde meg plutselig at Sperre snakket unormalt langsomt. «Det skulle vært fem i bilen, men vi fant bare disse fire kroppene. Sannsynligvis havnet den femte i elva og fløt vekk.»
Jeg stirret, svelget og pustet tungt gjennom nesa. Påtatt, selvfølgelig. For selv nakne så Monsen-tvillingene bedre ut nå enn de hadde gjort i bilvraket. Dessuten luktet det ikke her inne. Ingen gassfylt avføring, ingen duft av blod og bensin eller stanken av et menneskes indre. Det hadde gått opp for meg at synsinntrykk er overvurdert, at lyd og lukt terroriserer sanseapparatet på en mye mer effektiv måte. Som den knasende lyden når bakhodet på en død kvinne, akkurat skutt gjennom øyet, treffer parketten.
«Det er Monsen-tvillingene,» hvisket jeg.
«Ja, så langt har vi greid å resonnere også. Spørsmålet er bare …»
Sperre gjorde en lang – en virkelig lang – kunstpause. Herregud.
«Hvem av dem er Endride og hvem er Eskild?»
Til tross for vintertemperaturen i rommet var jeg våt av svette under klærne. Snakket han så langsomt med vilje? Var det en ny avhørsmetode jeg ikke kjente til?
Blikket mitt gled over de nakne kroppene og fant merket jeg hadde satt. Såret som gikk fra ribbeina og over magen var fremdeles åpent og hadde svarte blodskorper langs kantene.
«Det er Endride,» slo jeg fast og pekte. «Den andre er Eskild.»
«Hm,» sa Sperre fornøyd og noterte. «De må ha kjent tvillingene svært godt. Ikke engang kollegene deres som har vært her, har greid å se forskjell.»
Jeg svarte med et sørgmodig nikk. «Tvillingene og jeg var hverandre veldig nære. Særlig den siste tiden. Kan jeg gå nå?»
«Ja visst,» sa Sperre, men fortsatte å notere på en måte som ikke innbød til at jeg bare kunne forlate ham.
Jeg så på klokka bak hodet hans.
«Eneggede tvillinger,» sa Sperre og skrev og skrev. «Ironisk, eller hva?» Hva i helvete skrev han? Den ene var Endride, den andre Eskild, hvor mange ord var det egentlig bruk for?
Jeg visste jeg burde la være, men jeg greide ikke. «Hva er ironisk?»
Sperre sluttet å skrive og så opp. «Født i samme sekund fra samme egg. Død i samme sekund i samme bil.»
«Det var vel ingen ironi i det.»
«Ikke?»
«Overhodet ingen jeg kan se.»
«Mm. Du har rett. Paradoks er vel ordet jeg leter etter.» Sperre smilte.
Jeg kjente blodet begynne å boble. «Det er ikke noe paradoks heller.»
«Men det er i alle fall rart. Det har en slags kosmisk logikk, synes du ikke?»
Jeg mistet kontrollen, så knokene hvitne da jeg klemte rundt posen og hørte stemmen min dirre: «Ingen ironi, ingen parodi, ingen kosmisk logikk.» Volumet steg. «Bare en tilfeldig symmetri av liv og død som ikke engang er så tilfeldig siden de som mange andre eneggede tvillinger valgte å tilbringe mye tid i umiddelbar nærhet av hverandre. Lynet slo ned, de var sammen. End of story.»
Det siste hadde jeg nesten ropt.
Sperre så på meg med et tenksomt blikk. Han hadde satt pekefinger og tommel mot hver sin munnvik og nå dro han dem nedover haken. Jeg kjente det blikket. Han var en av de få. Han hadde avhørerblikket, blikket som kunne avsløre løgn.
«Nå, Bratli,» sa han. «Er det noe som plager deg?»
«Beklager,» sa jeg, smilte vissent og visste at jeg måtte si noe sant nå, noe som ikke slo ut på løgndetektoren som stirret på meg. «Jeg hadde et oppgjør med min kone i går kveld, og nå denne ulykken. Jeg er litt ute av meg. Beklager så mye. Jeg skal komme meg ut herfra nå.»
Jeg snudde på hælen og gikk.
Sperre sa noe, kanskje en avskjedshilsen, men det ble overdøvet av metalldøra som slo igjen bak meg og sendte en drønnende basstone gjennom rommet.
