Jø Nesbø - Hodejegerne Part 84
TV-bildet imploderte da jeg trykket på fjernkontrollens off-knapp med venstre tommel. Jeg ville vanligvis gjort det med høyre, men den armen var opptatt. Og selv om den var i ferd med å sovne av mangel på blodomløp, ville jeg ikke for alt i verden flytte den. Den ga nemlig støtte til det vakreste hodet jeg visste om. Hodet vred seg mot meg, og hånden hennes skjøv bort dynen for å se meg ordentlig:
«Sov du virkelig i sengen hennes etter at du hadde skutt henne den natten? Ved siden av henne? Hvor bred var det du sa den var?»
«Hundreogén centimeter,» sa jeg. «Ifølge IKEA-katalogen.»
Dianas store, blå øyne stirret på meg med forferdelse. Men – om jeg ikke tok feil – var det en viss beundring der, også. Hun hadde på seg en flortynn neglisjé, en Yves Saint Lauren-sak, som var kjølig når den strøk mot huden min som nå, men brennhet når min kropp presset den mot hennes.
Hun heiste seg opp på armene.
«Hvordan skjøt du henne?»
Jeg lukket øynene og stønnet. «Diana! Dette er vi blitt enige om at vi ikke snakker om.»
«Jo, men jeg er klar for det nå, Roger. Jeg lover.»
«Kjære deg, hør nå …»
«Nei! I morgen kommer politirapporten, og da får jeg vite detaljene uansett. Jeg vil heller høre det fra deg.»
Jeg sukket. «Sikker?»
«Helt sikker.»
«I øyet.»
«Hvilket?»
«Dette.» Jeg satte pekefingeren mot hennes fint formede, venstre øyebryn.
Hun lukket øynene og pustet dypt og langsomt. Inn og så ut. «Hva skjøt du henne med?»
«En liten, svart pistol.»
«Hvor …?»
«Jeg fant den i huset til Ove.» Jeg dro fingeren langs øyebrynet til siden av ansiktet, strøk den langs de høye kinnbeina. «Og der endte den opp også. Uten mine fingeravtrykk, naturligvis.»
«Hvor var dere da du skjøt henne?»
«I gangen.»
Dianas pust gikk alt merkbart fortere. «Sa hun noe? Var hun redd? Skjønte hun hva som skjedde?»
«Jeg vet ikke. Jeg skjøt med én gang jeg kom inn.»
«Hva følte du?»
«Sorg.»
Hun smilte svakt. «Sorg? Virkelig?»
«Ja.»
«Selv om hun prøvde å lure deg i Clas' felle?»
Fingeren min stoppet. Selv ikke nå, en måned etter at det hele var over, likte jeg at hun brukte fornavnet hans. Men hun hadde naturligvis rett. Lottes oppgave hadde vært å bli min elskerinne, det var hun som skulle introdusere meg for Clas Greve og overtale meg til å innkalle ham til jobbintervjuet hos Pathfinder for deretter å kontrollere at jeg innstilte ham. Hvor lang tid hadde hun brukt på å få meg på kroken? Tre sekunder? Og jeg hadde sprellet hjelpeløs mens hun hadde sveivet meg inn. Men så hadde noe forbausende skjedd. Jeg hadde droppet henne. En mann hadde elsket sin kone så høyt at han frivillig hadde gitt avkall på en oppofrende og totalt fordringsløs elskerinne. Veldig forbausende. Og de hadde måttet endre planene.
«Jeg syntes vel synd på henne,» sa jeg. «Jeg tror jeg bare var den siste i rekken av menn som hadde sveket Lotte gjennom livet hennes.»
Jeg kjente Diana rykke litt til da jeg uttalte navnet. Godt.
«Skal vi snakke om noe annet?» foreslo jeg.
«Nei, jeg vil snakke om dette nå.»
«OK. La oss snakke om hvordan Greve forførte deg og overtalte deg til å overta rollen som den som skulle manipulere meg.»
Hun lo lavt. «Greit for meg.»
«Elsket du ham?»
Hun snudde seg mot meg og så lenge på meg.
Jeg gjentok spørsmålet.
Hun sukket og krøp inntil meg. «Jeg var forelsket.»
«Forelsket?»
«Han ville gi meg et barn. Så jeg ble forelsket.»
«Så enkelt?»
«Ja. Men det er ikke enkelt, Roger.»
Hun hadde selvfølgelig rett. Det er ikke enkelt.
«Og du var villig til å ofre alt for å få dette barnet? Selv meg.»
«Ja. Selv deg.»
«Selv om det betydde at jeg måtte bøte med livet?»
Hun dunket tinningen lett mot skulderen min. «Nei, ikke det. Du vet godt at jeg trodde han bare skulle overtale deg til å skrive den innstillingen.»
«Trodde du virkelig på det, Diana?»
Hun svarte ikke.
«Virkelig, Diana?»
«Ja. Jeg tror i hvert fall det. Du må forstå at jeg ville tro det.»
«Nok til at du gikk med på å plassere gummiballen med Dormicum i bilsetet?»
«Ja.»
«Og da du kom ned i garasjen, var det for å kjøre meg til stedet hvor han skulle overtale meg, ikke sant?»
«Dette har vi vært igjennom alt, Roger. Han sa det var den minst risikable måten for alle parter. Jeg burde selvfølgelig skjønt at det var galskap. Og kanskje gjorde jeg det også. Jeg vet ikke hva mer jeg kan fortelle deg.»
