Jø Nesbø - Hodejegerne Part 86
Da jeg dro ned til Lotte for å bli morder senere den kvelden, hadde jeg instruert Diana og visste at hun kom til å greie oppgaven. Jeg så for meg hvordan hun hadde tatt imot Greve da han kom, det blendende, løgnaktige smilet, konjakken allerede i glasset som hun hadde rakt ham, skålt for seieren, framtiden, det ennå ikke unnfangede barnet. Som hun insisterte på at skulle unnfanges så fort som mulig, i natt, nå!
Jeg rykket til da Diana kløp meg i den ene brystvorten. «Hva tenker du sånn på?»
Jeg dro dynen opp. «Den natten. At Greve kom hit. At han lå sammen med deg her jeg ligger nå.»
«Hva så? Du lå sammen med et lik den natten.»
Jeg hadde unngått å spørre om det, men nå greide jeg ikke lenger: «Hadde dere sex?»
Hun lo lavt. «Du holdt deg ganske lenge, kjære.»
«Hadde dere?»
«La meg si det slik; de dråpene med Dormicum som var igjen i gummiballen og som jeg fikk klemt ned i velkomstdrinken hans, virket fortere enn jeg hadde trodd. Da jeg hadde dollet meg opp og kom inn hit, sov han allerede som et barn. Neste morgen derimot …»
«Jeg trekker spørsmålet tilbake,» sa jeg fort.
Diana strøk hånden nedover magen min og lo igjen. «Neste morgen var han veldig våken. Ikke på grunn av meg, men på grunn av en telefon som hadde vekket ham.»
«Advarselen fra meg.»
«Ja. Han fikk i hvert fall på seg klærne og dro med én gang.»
«Hvor hadde han pistolen?»
«I jakkelomma.»
«Sjekket han pistolen før han stakk?»
«Jeg vet ikke. Han ville ikke ha merket forskjell likevel, vekten var omtrent den samme. Jeg byttet jo bare ut de tre øverste patronene i magasinet.»
«Ja, men løspatronene jeg ga deg har en rød B på enden.»
«Hvis han sjekket, trodde han vel det sto for 'bak'.»
Latter fra to mennesker fylte soverommet. Jeg nøt lyden. Om alt gikk bra og lakmustesten på papirstrimlene stemte, skulle rommet om ikke lenge fylles av latter fra tre. Og fortrenge den andre lyden, ekkoet jeg fremdeles kunne våkne til på nattestid. Smellene da Greve trakk av, ilden fra pistolmunningen, brøkdelen av et sekund da jeg tenkte at Diana likevel ikke hadde skiftet ut patronene, at hun hadde byttet lag igjen. Og så; ekkoet, klirringen av tomhylsene som landet på parketten som fra før var bestrødd med gamle tomhylser, skarpe og løse, gamle og nye, så mange at politiet ikke ville kunne skille dem fra hverandre uansett om de hadde hatt mistanke om at filmopptaket fortalte en løgnaktig historie.
«Var du redd?» spurte hun.
«Redd?»
«Ja, du fortalte meg aldri hvordan det føltes. Og du synes jo ikke på bildene ...»
«Bild…» Jeg skjøv meg litt unna så jeg fikk sett på ansiktet hennes: «Mener du at du har vært inne på nettet og sett på filmopptaket?»
Hun svarte ikke. Og jeg tenkte at det fremdeles var mye jeg ikke visste om denne kvinnen. At det kanskje var mysterier der for et helt liv.
«Ja,» sa jeg. «Jeg var redd.»
«For hva da? Du visste at pistolen hans ikke hadde …»
«Det var bare de tre øverste patronene som ikke var skarpe. Jeg måtte sørge for at han avfyrte dem alle slik at politiet ikke fant ubrukte løspatroner i magasinet og skjønte opplegget, ikke sant? Men han kunne ha rukket å avfyre noen av de skarpe også. Og han kunne ha skiftet magasin før han kom. Og han kunne jo også ha hatt med seg en medskyldig som jeg ikke visste om.»
Det ble stille. Før hun lavt spurte: «Så det var ikke noe annet du var redd for?»
Jeg visste at hun tenkte det jeg tenkte.
«Jo,» sa jeg og snudde meg mot henne. «Jeg var redd for én ting til.»
Pusten hennes gikk fort og varm mot ansiktet mitt.
