Jø Nesbø - Snømannen Part 8 (1)
Kapittel 23
Dag 19. Mosaikk
Klokka var sju om morgenen og skyene kamuflerte et loddent daggry da Harry kom inn i gangen i sjuende etasje i gården på Frogner. Tresko hadde latt døra til leiligheten stå på klem, og da Harry kom inn, satt Tresko med føttene plassert på det grønne salongbordet, ræva i sofaen og fjernkontrollen i venstre hånd. Bildene som spant baklengs over TV-skjermen oppløste seg i digital mosaikk.
«Ikke øl, altså?» gjentok Tresko og løftet sin egen halvtømte flaske. «Det er lørdag.»
Harry syntes han kunne se bakteriegassen i lufta. Begge askebegrene var fulle av sigarettstumper.
«Nei takk,» sa Harry og slo seg ned. «Nå?»
«Nå har jeg bare hatt denne natta,» sa Tresko og stoppet DVD-spilleren. «Vanligvis bruker jeg et par dager.»
«Denne personen er ikke en proff pokerspiller,» sa Harry.
«Si ikke det,» sa Tresko og pattet på flasken. «Han bløffer bedre enn mange kortspillere. Her er altså stedet hvor du stiller ham det planlagte spørsmålet som du regnet med at han ville lyve på, ikke sant?»
Treschow trykket på play-knappen og Harry så seg selv i TV-studioet. Han hadde på seg en litt for trang nålstripete dressjakke, et svensk merke. En svart T-skjorte som var en gave fra Rakel. Diesel olabukser og Dr. Martens-støvler. Han satt i en merkelig ukomfortabel stilling, som om stolen hadde spiker i ryggen. Spørsmålet klang hult gjennom TV-høyttalerne: «Inviterer du henne på en ekstratime på hotellrommet?»
«Nei, jeg gjør nok ikke det,» begynte Støp, men frøs fast da Tresko trykket ned pauseknappen.
«Og der veit du altså at han juger?» spurte Tresko.
«Jepp,» sa Harry. «Han pulte ei venninne av Rakel. Damer pleier ikke å skryte på seg. Hva ser du?»
«Hadde jeg rukket å kjøre det over på PC-en, kunne jeg forstørra opp øya, men jeg behøver ikke. Du kan se pupillene har utvidet seg.» Tresko rettet en pekefinger med nedtygget negl mot skjermen. «Det er det mest klassiske tegnet på stress. Og se neseborene, kan du se at de har utvida seg ørlite grann? Vi gjør det når vi blir stressa og hjernen trenger mer oksygen. Men det betyr ikke at han juger, det er mange som blir stressa selv om de snakker sant. Eller som ikke blir stressa av å juge. Du kan for eksempel se at han holder henda i ro.»
Harry la merke til at Treskos stemme hadde gjennomgått en forandring, skurringen var borte og den var blitt myk, nesten behagelig. Harry så på skjermen, på Støps hender som lå stille i fanget hans, den venstre over den høyre.
«Det finnes dessverre ingen faste tegn,» sa Tresko. «Alle pokerspillere er forskjellige, så det man må bruke er forskjellene. Finne hva som er annerledes hos en person når han juger og når han svarer sant. Det er som triangulering, man trenger to faste punkter der ute.»
«En løgn og et sant svar. Høres enkelt ut.»
«Det med 'høres' er riktig. Hvis vi antar at han svarer sant når han forteller om oppstarten av bladet sitt og hvorfor han forakter politikere, har vi det andre punktet.» Tresko spolte og spilte av. «Se.»
Harry så. Men tydeligvis ikke det han skulle se. Han ristet på hodet.
«Hendene,» sa Tresko. «Se på hendene.»
Harry så på Støps brune håndbaker som hvilte på armlenene.
«De er fortsatt rolige,» sa Harry.
«Ja, men han skjuler dem ikke,» sa Tresko. «Det er klassisk hos dårlige pokerspillere at når de har svake kort, skjuler de korta ekstra godt i hånda. Og når de bløffer, legger de gjerne en liksom tenksom hånd over munnen som er for å skjule ansiktsuttrykk. Vi kaller dem gjemmere. Andre overdriver bløffen ved å sette seg opp i stolen eller bøye skuldrene bakover så de skal virke større enn de er. Vi kaller dem bløffere. Støp er en gjemmer.»
Harry lente seg framover. «Har du …?»
«Ja, det har jeg,» sa Tresko. «Og det er gjennomført hele veien. Han tar henda ned fra armlenene og skjuler den høyre – jeg tipper han er høyrehendt – når han juger.»
«Hva gjør han når jeg spør om han lager snømenn?» Harry gjorde ikke noe forsøk på å skjule iveren.
«Han juger,» sa Tresko.
«Hvilken bit? Det om å lage snømenn eller det om å lage dem på sin egen terrasse?»
Tresko utstøtte et kort grynt som Harry skjønte skulle være en latter.
«Det er ikke eksakt vitenskap, det her,» sa Tresko. «Som sagt er han ingen dårlig kortspiller. I de første sekunda etter at du har stilt spørsmålet, har han henda på armlenene som om han har tenkt å fortelle sannheten. Samtidig utvides nesebora litt som om han blir stressa. Men så tenker han seg om, skjuler henda og kommer med en løgn.»
«Akkurat,» sa Harry. «Og det betyr at han har noe å skjule, ikke sant?»
Tresko presset leppene sammen for å vise at dette var en kinkig en. «Det kan også bety at han velger å fortelle en løgn som han veit vil bli avslørt. For å skjule at han godt kunne fortalt sannheten.»
«Hva mener du?»
«Når proffe kortspillere har fått gode kort, hender det at de i stedet for å lokke potten høyere, satser høyt på direkten samtidig som de gir små signaler om at de bløffer. Akkurat nok til å få uerfarne spillere til å tro at de har avslørt en bløff og får dem til å bli med på satsinga. Det er i grunnen det dette ser ut som. En bløffet bløff.»
Harry nikket langsomt. «Du mener at han vil at jeg skal tro han har noe å skjule?»
Tresko så på den tomme ølflasken, så på kjøleskapet, gjorde et halvhjertet forsøk på å få den veldige kroppen opp av sofaen og sukket.
«Dette er som sagt ikke eksakt vitenskap,» sa han. «Gidder du …?»
Harry reiste seg og gikk bort til kjøleskapet. Bannet inni seg. Da han hadde ringt Oda i Bosse-redaksjonen, hadde han visst at de ville ta imot tilbudet hans om å stille opp. Og han hadde også visst at han uhindret ville kunne stille Støp direkte spørsmål, slik var programformen. Og at kamera skjøt dem som svarte enten med nærbilde eller med såkalte halvskudd, det vil si øvre halvdel av kroppen. Alt hadde vært perfekt for Treskos analyse. Og likevel hadde de altså mislykkes. Dette hadde vært det siste halmstrået, det siste stedet å lete hvor det var lys. Resten var mørke. Og kanskje ti år med famling og håpet på flaksen, på tilfeldigheten, på tabben.
Harry stirret på de sirlig oppmarsjerte radene av Ringnes ølflasker i kjøleskapet, en komisk kontrast til kaoset i leiligheten ellers. Han nølte. Så grep han to flasker. De var så kalde at de sved mot håndflatene. Kjøleskapsdøra gled igjen.
«Det eneste stedet jeg med sikkerhet kan si at Støp lyver,» sa Tresko fra sofaen, «er når han svarer at det ikke er galskap eller arvelige sykdommer i familien.»
Harry rakk å sette foten på innsiden av kjøleskapsdøra. Lyset fra sprekken ble reflektert i det gardinløse, svarte vinduet.
«Gjenta,» sa han.
Tresko gjentok.
Tjuefem sekunder seinere var Harry halvveis ned trappa og Tresko halvveis ned i ølflaska Harry hadde hivd til ham.
«Jo, det var en ting til, Harry,» mumlet Tresko til seg selv. «Bosse spurte deg om det var en spesiell du gikk og ventet på, og du svarte nei.» Han rapet. «Ikke begynn med poker, Harry.»
Harry ringte fra bilen.
Det svarte i den andre enden før han fikk presentert seg: «Hei, Harry.»
Tanken på at Mathias Lund-Helgesen enten kjente igjen nummeret hans eller hadde lagt ham inn i telefonlisten med navn, fikk Harry til å grøsse. Han kunne høre Rakel og Olegs stemmer i bakgrunnen. Helg. Familie.
«Jeg har et spørsmål om Marienlystklinikken. Finnes det fortsatt pasientjournaler derfra?»
«Det tviler jeg på,» sa Mathias. «Jeg tror det er regler som sier at sånt skal slettes hvis det ikke er noen som overtar bedriften. Men om det er viktig, skal jeg selvfølgelig sjekke.»
«Takk.»
Harry kjørte forbi T-banestoppet på Vinderen. Et glimt av et spøkelse flagret forbi. En biljakt, en kollisjon, en død kollega, et rykte om at det var Harry som hadde kjørt og at han burde vært promilletestet. Det var lenge siden. Vann under brua. Arr under huden. Versicolor på sjelen.
Mathias ringte tilbake etter et kvarter.
«Jeg snakket med Gregersen, han som var leder for Marienlystklinikken. Alt ble slettet, er jeg redd. Men jeg tror at noen, blant annet Idar, tok med seg sine pasientdata.»
«Og du?»
«Jeg visste at jeg ikke skulle over i privat praksis, så jeg tok ikke med noe.»
«Husker du navnene på noen av Idars pasienter, tror du?»
«Noen, kanskje. Ikke mange. Dette er lenge siden, Harry.»
«Jeg veit det. Takk i alle fall.»
Harry la på og fulgte skiltet mot Rikshospitalet. Samlingen med bygninger dekket den lave åsen foran ham.
Gerda Nelvik var en barmfager og blid dame midt i førtiårene og den eneste på avdelingen for farskapssaker på Rettsmedisinsk institutt på Rikshospitalet denne lørdagen. Hun tok imot Harry og sluset ham inn. Det var ikke mye som avslørte at dette var et sted hvor man jaktet på samfunnets verste forbrytere. De lyse, hjemmekoselig pyntede lokalene vitnet mer om at staben nesten utelukkende besto av kvinner.
Harry hadde vært her før og kjente til rutinene for DNA-tester. Bak vinduene til laboratoriene ville han på en hverdag ha sett kvinner iført hvite frakker, luer og engangshansker, bøyd over oppløsninger og maskiner, i full gang med mystiske prosesser som de kalte hårprep, blodprep og amplifisering som i siste instans skulle bli en kort rapport med en konklusjon i form av tallverdier på femten ulike markører.
De passerte et rom med hyller hvor det lå brune brevpakker merket med politikamre rundt om i landet. Harry visste at de inneholdt klesplagg, hårstrå, møbeltrekk, blod og annet organisk materiale som var sendt inn for analyse. Alt for å fravriste materialet tallkoden som representerte utvalgte punkter på det mystiske girlanderet som var DNA, og som identifiserte eieren med nittini komma et stort antall nitalls prosent sikkerhet.
Gerda Nelviks kontor var ikke større enn at det akkurat rommet hyllene med ringpermer og en pult med en PC, papirstabler og et stort bilde av to smilende gutter med hvert sitt snowboard. «Sønnene dine?» spurte Harry og satte seg.
«Jeg tror det,» smilte hun.
«Hva?»
«Intern vits. Du sa noe om noen som har bestilt analyser?»
«Ja. Jeg er interessert i å vite om alle DNA-analyser som er bestilt fra et spesielt sted. Fra tolv år tilbake og framover. Og på hvem de er bestilt.»
«Ja vel. Hvem er det?»
«Marienlystklinikken.»
«Marienlystklinikken? Er du sikker?»
«Hvorfor ikke?»
Hun trakk på skuldrene. «I farskapssaker er det som regel domstolene eller en advokat som bestiller. Eller privatpersoner direkte.»
«Dette er ikke farskapssaker, men tilfeller hvor man vil fastslå eventuelle slektsforhold på grunn av faren for arvelige sykdommer.»
«Aha,» sa Gerda. «Da har vi dem i databasen.»
«Er det sånn at du kan sjekke den her og nå?»
«Det spørs om du har tid til å vente …» Gerda så på klokka. «… i tretti sekunder.»
Harry nikket.
Gerda tastet inn på PC-en sin mens hun dikterte seg selv. «M-a-r-i-e-n-l-y-s-t-k-l-i-n-i-k-k-e-n.»
Hun lente seg tilbake i stolen og lot maskinen jobbe.
«Trist med sånt høstvær, ikke sant?» sa hun.
«Jo,» sa Harry fraværende og lyttet til knitringen i harddisken som om den kunne avsløre om svaret var det han håpet på.
«Man blir deprimert av det mørket,» sa hun. «Håper det snart kommer snø. Da blir det lysere, liksom.»
«Mm,» sa Harry.
Knitringen stoppet.
«Ser man det,» sa hun og så på skjermen.
Harry pustet dypt inn.
«Marienlystklinikken har vært kunde her, ja. Men ikke de siste sju årene.»
Harry prøvde å tenke etter. Når kunne det være at Idar Vetlesen hadde sluttet der?
Gerda rynket pannen. «Men før det har de bestilt mange, ser jeg.»
Hun nølte. Harry ventet på at hun skulle si det. Og så sa hun det: «Uvanlig mange for å være et legesenter, vil jeg si.»
Harry kjente det. Det var denne veien de skulle, denne ledet ut av labyrinten. Eller rettere sagt; inn i labyrinten. Inn til mørkets hjerte.
«Har dere navnene og personalia på dem som er testet?»
Gerda ristet på hodet. «Vanligvis har vi det, men her har legesenteret villet at de skulle være anonyme, tydeligvis.»
Faen! Harry lukket øynene og tenkte.
«Men dere har fortsatt svarene på testene? Om vedkommende er far eller ikke, mener jeg.»
«Ja da,» sa Gerda.
«Og hva sier de?»
«Det kan jeg ikke svare på her og nå, da må jeg inn på hver enkelt og det tar mer tid.»
«OK. Men er det slik at dere har oppbevart DNA-profilen på dem dere har analysert?»
«Ja.»
«Og analysen er like omfattende som i kriminalsaker?»
«Mer omfattende. For å fastslå farskap med sikkerhet trenger vi flere markører siden halvparten av arvestoffet er fra moren.»
«Så det du sier er at jeg kan innhente cellemateriale fra en bestemt person, sende det hit og få dere til å sjekke om det er identisk med noen dere har sjekket for Marienlystklinikken?»
«Svaret er ja,» sa Gerda i et tonefall som antydet at hun godt kunne tenke seg en forklaring.
«Godt,» sa Harry. «Mine medarbeidere kommer til å sende inn cellemateriale fra en del personer som er ektemenn og barn av kvinner som er forsvunnet de siste årene. Sjekk om det har vært sendt inn før. Jeg skal sørge for at det autoriseres at dette får høyeste prioritet.»
Det var som det tentes et lys i Gerdas øyne. «Nå vet jeg hvor jeg har sett deg! På 'Bosse'. Gjelder dette denne …»
Selv om det bare var de to der inne, senket hun stemmen, som om navnet de hadde gitt monsteret var et banneord, en obskønitet, en besvergelse som ikke måtte sies høyt.
Harry ringte Katrine, ba henne møte ham på kaffebaren Java ved St. Hanshaugen. Han parkerte foran en gammel bygårdsport med skilt som truet med borttauing til tross for at porten knapt var bred nok for en gressklipper. Ullevålsveien var full av mennesker som hastet opp og ned for å få gjort nødvendige lørdagsinnkjøp. En iskald nordavind feide ned fra St. Hanshaugen på vei til Vår Frelsers gravlund for å dra svarte hatter av et dukknakket gravfølge.
Harry kjøpte en dobbel espresso og en cortado, begge i to-go-pappkrus og satte seg i en av stolene på fortauet. I dammen i parken på den andre siden av veien drev en ensom, kritthvit svane stille rundt med hals formet som et spørsmålstegn. Harry så på den og tenkte på navnet på revefellen. Vinden blåste gåsehud på vannflaten.
«Er cortadoen fortsatt varm?»
Katrine sto foran ham med utstrakt hånd.
Harry rakte henne pappkruset, og de gikk mot hans parkerte bil.
«Fint du kunne jobbe på en lørdag formiddag,» sa han.
«Fint du kunne jobbe på en lørdag formiddag,» sa hun.
«Jeg er singel,» sa han. «Lørdag formiddag er uten verdi for sånne som oss. Du, derimot, burde jo ha et liv.»
En eldre mann sto og så olmt på bilen deres da de kom fram.
«Jeg har bestilt kranbil,» sa han.
«Ja, jeg hører de er populære,» sa Harry og låste opp døra. «Eneste problemet er visst å finne parkering til dem.»
De satte seg inn, og en rynkete knoke kakket på vinduet. Harry sveivet ned.
«Bilen er på vei,» sa den gamle. «Du har å holde deg her og vente.»
«Har jeg?» sa Harry og holdt opp ID-kortet sitt.
Mannen overså kortet og kikket surt på klokka.
«Porten din er for smal til at du kan påberope deg innkjørsel,» sa Harry. «Jeg sender over en mann fra trafikkavdelingen for å skru ned det ulovlige skiltet ditt. Jeg er redd det blir en feit bot også.»
«Hva?»
«Vi er fra politiet.»
Den gamle mannen nappet til seg ID-kortet og så mistroisk på Harry, på kortet og så på Harry igjen.
«Det er greit for denne gang, du får kjøre,» mumlet mannen surt og ga kortet tilbake.
«Det er ikke greit,» sa Harry. «Jeg ringer trafikkavdelingen nå.»
Den gamle stirret rasende på ham.
Harry dreide om tenningsnøkkelen og lot motoren ruse før han snudde seg mot den gamle igjen: «Og du har å holde deg her.»
De kunne se hans måpende ansiktsuttrykk i sladrespeilet da de kjørte.
Katrine lo høyt. «Du er jo slem! Det der var en gammel mann.»
Harry kikket sidelengs på henne. Hun hadde et merkelig ansiktsuttrykk, som om det gjorde vondt å le. Paradoksalt nok virket det som episoden på Fenris Bar hadde gjort henne mer avslappet overfor ham. Kanskje det var en greie vakre kvinner hadde, at en avvisning avtvang deres respekt, gjorde at de stolte mer på deg.
Harry smilte. Mon tro hvordan hun i så tilfelle hadde reagert om hun hadde visst at Harry i morges hadde våknet med en ereksjon og restene av en drøm hvor han hadde tatt henne mens hun satt skrevende i vasken på toalettet på Fenris Bar. Knullet henne så det knaket i rør, skvulpet i klosetter og durte og blinket i lysrør mens han kjente det iskalde porselenet mot ballene hver gang han støtte til. Speilet bak henne hadde vibrert så hans egne ansiktstrekk hadde flytt ut mens de slo hofter, rygger og lår mot kraner, varmluftblåsere og såpeholdere. Først da han stoppet, hadde han sett at det ikke var hans, men en annens ansikt der i speilet.
«Hva tenker du på?» spurte hun.
«Forplantning,» sa Harry.
«Å?»
Harry rakte henne en pakke som hun åpnet. Øverst lå et ark med overskriften Instruksjon for munnhuleprøve ved DNA-testing.
«Dette handler på en eller annen måte om farskap,» sa Harry. «Jeg veit bare ikke helt hvordan eller hvorfor ennå.»
«Og vi skal?» sa Katrine og løftet opp en liten pakke med q-tips.
«Til Sollihøgda,» sa Harry. «For å hente cellemateriale fra tvillingene.»
På jordene rundt gården var snøen på vikende front. Våt og grå ruget den på landskapet den fortsatt okkuperte.
Rolf Ottersen tok imot dem på trappa og bød på kaffe. Mens de hengte fra seg ytterklærne, fortalte Harry hva han ønsket. Rolf Ottersen spurte ikke hvorfor, nikket bare.
Tvillingene satt i stua og strikket.
«Hva skal det bli?» sa Katrine.
«Skjerf,» sa tvillingene i kor. «Tante lærer oss.»
De nikket til Ane Pedersen som satt i gyngestolen, strikket og smilte et «takk for sist» til Katrine.
«Jeg vil bare ha litt spytt og slim fra dere,» sa Katrine lystig og hevet en q-tip. «Gap opp.»
Tvillingene kniste og la fra seg strikketøyet.
Harry fulgte etter Rolf Ottersen til kjøkkenet hvor det var satt over en stor kjele og det luktet kokekaffe.
«Så dere tok feil,» sa Rolf. «Med den legen.»
«Kanskje,» sa Harry. «Eller kanskje han har noe med saken å gjøre likevel. Er det i orden om jeg tar en kikk på låven igjen?»
Rolf Ottersen gjorde en gest som sa vær så god.
«Men Ane har ryddet opp der,» sa han. «Det er ikke stort å se.»
Det var ganske riktig ryddet. Harry husket at hønseblodet hadde ligget tjukt og mørkt på gulvet da Holm tok prøver av det, men nå var gulvet skurt. Gulvbordene var rosa der blodet hadde trengt inn i treverket. Harry stilte seg ved hoggestabben og så mot døra. Prøvde å forestille seg Sylvia som sto der og slaktet høner idet Snømannen kom inn døra. Var hun blitt overrasket? Hun hadde slaktet to høner. Nei, tre. Hvorfor tenkte han at det var to? To pluss én. Hvorfor pluss én? Han lukket øynene.
To av hønene hadde ligget ved hoggestabben, blodet deres hadde strømmet ut der sagmuggen lå. Det var slik høner skulle slaktes. Men den tredje hadde ligget et stykke ut på gulvet og hadde sølt til gulvbordene. Amatørmessig. Og blodet hadde levret seg på kuttflaten på den tredje hønehalsen. Akkurat som på halsen til Sylvias hodeskalle. Han husket hvordan Bjørn Holm hadde forklart det. Og visste at tanken ikke var ny, at den hadde ligget der lenge sammen med alle de andre halvtenkte, halvtygde, halvdrømte. At den tredje høna var drept på samme måte, med en glødetrådbrenner.
Han gikk bort til stedet der gulvbordene hadde sugd til seg blod, satte seg på huk.
Hvis Snømannen hadde drept den siste høna, hvorfor hadde han brukt glødetrådbrenneren og ikke øksa? Enkelt. Fordi øksa hadde forsvunnet i mørket i skauen et sted. Ergo hadde det skjedd etter drapet. Han hadde gått hele veien tilbake hit og slaktet en høne. Men hvorfor? Et slags voodooritual? Et plutselig innfall? Tull, denne drapsmaskinen holdt seg til planen, fulgte mønsteret.
Det var en grunn.
Hvorfor?
«Hvorfor?» spurte Katrine.
Harry hadde ikke hørt henne komme. Hun sto i døra til låven, lyset fra den enslige pæra falt på ansiktet hennes og hun holdt opp to små plastposer med q-tips. Harry grøsset av å se henne stå slik igjen, i en døråpning med hendene rettet mot ham. Akkurat som hos Becker. Men det var noe mer, en annen gjenkjennelse også.
«Som jeg sa,» mumlet Harry og så på de rosa avsetningene. «Jeg tror dette handler om slektskap. Og om å dekke til ting.»
«Hvem?» spurte hun og gikk mot ham. Hælene på de høye støvlettene slo mot gulvbordene. «Hvem er det du har i kikkerten?»
Hun satte seg på huk ved siden av ham. Den oppvarmede, maskuline parfymen hennes steg fort i den kalde luften, strøk forbi ham.
«Som jeg sa, jeg aner ikke.»
«Dette er ikke systematisk jobbing, dette er en idé du har fått. Du har en teori,» slo hun enkelt fast og strøk høyre pekefingertupp mot sagmuggen.
Harry nølte. «Det er ikke engang en teori.»
«Kom igjen, få høre.»
Harry trakk pusten. «Arve Støp.»
«Hva med ham?»
«Ifølge Arve Støp brukte han Idar Vetlesen som lege for tennisalbuen sin. Men ifølge Borghild førte ikke Vetlesen noen journal på Støp. Jeg har spurt meg selv hva det kan komme av.»
Katrine trakk på skuldrene. «Kanskje det var mer enn en albue. Kanskje Støp var redd for at det skulle kunne dokumenteres at han fikset på utseendet sitt.»
«Hvis Idar Vetlesen hadde gått med på å droppe journal for alle pasientene som var redde for det, hadde han ikke hatt et eneste navn i arkivet sitt. Så jeg tenkte at det måtte være noe annet, noe som virkelig ikke tålte dagens lys.»
«Som hva da?»
«Støp jugde på 'Bosse'. Han sa at det ikke er arvelige sykdommer eller galskap i familien hans.»
«Og det er det?»
«La oss anta det for teoriens skyld.»
«Teorien som knapt er noen teori?»
Harry nikket. «Idar Vetlesen var Norges mest hemmelige ekspert på Fahrs sykdom. Ikke engang Borghild, hans egen assistent, visste om det. Så hvordan i all verden fant Sylvia Ottersen og Birte Becker fram til ham?»
«Hvordan?»
«La oss anta at Vetlesens spesiale ikke var arvelige sykdommer, men diskresjon. Han har jo selv sagt at det er det hele hans forretning hviler på. Og det er derfor en pasient og venn kommer til ham og sier at han har Fahrs sykdom, en diagnose han har fått et annet sted, hos en virkelig spesialist. Men denne spesialisten har ikke Vetlesens spisskompetanse på diskresjon, og dette er noe som virkelig må holdes hemmelig. Pasienten insisterer, betaler kanskje ekstra for det. For dette er en som virkelig kan betale.»
«Arve Støp?»
«Ja.»
«Men han har alt fått diagnosen på et sted hvor det kan lekkes.»
«Det er ikke først og fremst det Støp er redd for. Han er redd for at det skal oppdages at han tar med sitt avkom dit. Avkom som han vil at skal sjekkes for om de har fått den arvelige sykdommen. Og dette må behandles i dypeste hemmelighet fordi det er ingen som veit at de er hans barn. Tvert om. Noen tror de er deres egne. Slik Filip Becker trodde han var far til Jonas. Og …» Harry nikker i retning våningshuset.
«Rolf Ottersen?» hvisker Katrine åndeløst. «Tvillingene? Mener du …» Hun hevet plastposene. «At dette er genmateriale fra Arve Støp?»
«Kan være.»
Katrine så på ham. «De forsvunne kvinnene … de andre barna …»
«Om DNA-testen viser at Støp er faren til Jonas og tvillingene, begynner vi å ta prøver av barna til de andre forsvunne kvinnene på mandag.»
«Du mener … at Arve Støp har pult seg rundt om i Norge? Satt barn på diverse kvinner og så tatt livet av dem etter at de har født?»
Harry trakk på skuldrene.
«Hvorfor det?» spurte hun.
«Hvis jeg har rett, snakker vi selvfølgelig om galskap, og da blir dette bare spekulasjoner. Det finnes ofte en ganske klar logikk bak galskap. Har du hørt om berhausselen?»
Katrine ristet på hodet.
«Vi snakker her om en kald og rasjonell morder av en far,» sa Harry. «Etter at hunnen har født selungen deres og den er berget gjennom den første kritiske tiden, vil faren prøve å drepe moren. Fordi han veit at hun ikke vil pare seg med ham igjen. Og han vil hindre at hun skal få andre unger som vil bli konkurrenter til hans eget avkom.»
Katrine så ut som hun hadde problemer med å ta det inn.
«Det er galskap, ja,» sa hun. «Men jeg vet ikke hva som er mest sinnssykt; å tenke som en sel eller å tenke seg at noen tenker som en sel.»
«Som jeg sa …» Harry reiste seg og det knirket hørbart i knærne. «Det er knapt en teori.»
«Du lyver,» sa hun og så opp på ham. «Du er alt sikker på at Arve Støp er faren.»
Harry smilte skjevt.
«Du er like gal som meg,» sa hun.
Harry så lenge på henne. «Kom. Rettsmedisinsk venter på q-tipsene dine.»
«På en lørdag?» Katrine dro hånden over sagmuggen, strøk under det hun hadde tegnet og reiste seg. «Har de ikke noe liv?»
Etter å ha avlevert plastposene på Rettsmedisinsk og fått løfte om svar i løpet av kvelden eller i morgen tidlig, kjørte Harry Katrine hjem til Seilduksgata.
«Det er mørkt i vinduene dine,» sa Harry. «Alene?»
«Kjekk jente som meg?» smilte hun og tok i dørhåndtaket. «Aldri alene.»
«Mm. Hvorfor ville du ikke at jeg skulle fortelle kollegene dine på politikammeret i Bergen at du var der?»
«Hva?»
«Tenkte de ville synes det var stas å høre at du jobbet med en stor drapssak i hovedstaden.»
Hun trakk på skuldrene og åpnet døra. «Bergensere tenker ikke på Oslo som hovedstad. God natt.»
«God natt.»
Harry styrte bilen opp til Sannergata.
Han var ikke sikker, men han mente at han hadde sett Katrine stivne til. Nå var det fint lite man kunne være sikker på. Ikke engang lyden av et knepp man tror er en revolverhane, men viser seg å være en jentunge som knekker en tørr grein i ren forskrekkelse. Men han kunne ikke late som lenger, kunne ikke late som han ikke visste. Katrine hadde rettet tjenesterevolveren sin mot ryggen til Filip Becker den kvelden. Og da Harry hadde trådt inn i skuddlinjen, hadde han hørt lyden, den lyden han trodde han hadde hørt da Salma knekket en grein i bakgården. Det var det oljete klikket av en revolverhane som falt ned igjen. Som betydde at den alt hadde vært hevet, at Katrine hadde presset avtrekkeren mer enn to tredjedeler av veien, at skuddet kunne gått av når som helst. At hun hadde ment å skyte Becker.
Nei, han kunne ikke late som. Fordi lyset hadde falt på ansiktet hennes der i låvedøra. Og han hadde kjent henne igjen. Og som han hadde svart henne; det hadde med slekt å gjøre.
Politioverbetjent Knut Müller-Nilsen elsket Julie Christie. Så høyt at han aldri hadde tort å fortelle sin kone den fulle og hele sannhet. Men ettersom han mistenkte henne for å ha et tilsvarende utenomekteskapelig forhold til Omar Sharif, følte han ingen dårlig samvittighet ved å sitte ved siden av henne og sluke Julie Christie med blikket. Eneste skår i gleden var at hans Julie i dette øyeblikk var i het omfavnelse med nevnte Omar. Og da telefonen på stuebordet ringte og han tok den, trykket hans kone på pauseknappen slik at bildet av dette deilige, men likevel uutholdelige øyeblikket fra deres favoritt-DVD Doctor Zhivago frøs fast foran dem.
«Nei, god kveld, Hole,» sa Müller-Nilsen etter at førstebetjenten hadde presentert seg. «Ja, dere har vel nok å henge fingrene i nå, tenker jeg.»
«Har du et minutt,» spurte den ru, men myke stemmen i den andre enden.
Müller-Nilsen så på Julies røde, bevende lepper og oppadvendte, slørete blikk. «Vi tar den tiden vi trenger, Hole.»
«Du viste meg et bilde av Gert Rafto da jeg var på kontoret ditt. Det var noe jeg dro kjensel på der.»
«Ja vel?»
«Og så var det noe du sa om datteren hans. At hun jo hadde greid seg bra. Det var det at du brukte dette innforståtte 'jo'. Som om det var noe jeg visste fra før.»
«Ja, men hun klarer seg da bra, gjør hun ikke?» sa Müller-Nilsen.
«Det spørs hvordan man ser det,» sa Harry.
Kapittel 24
Dag 19. Toowoomba
Det summet forventningsfullt under lysekronene i Sonja Henie-salen på Plaza Hotel. Arve Støp sto i døråpningen hvor han hadde tatt imot gjestene. Kjevene var møre av smiling, og håndhilsingen hadde gitt ham føling med tennisalbuen igjen. En ung kvinne fra eventbyrået som hadde ansvaret for den tekniske gjennomføringen, gled opp på siden av ham og smilte at gjestene nå var plassert rundt bordene. Hennes svarte, nøytrale antrekk og headset med en nesten usynlig mikrofon fikk ham til å tenke på en kvinnelig agent i Mission Impossible.
«Vi går inn,» sa hun og rettet på smokingsløyfen hans med en vennlig, nesten øm bevegelse.
Hun hadde giftering. Hoftene hennes svingte foran ham mot salen. Hadde de hoftene født barn? De svarte buksene satt stramt over den veltrente rumpa, og Arve Støp så for seg den samme rumpa, uten bukser, foran seg i senga i leiligheten på Aker Brygge. Men hun virket for profesjonell. Det ville bli for mye mas. For mye tung overtalelse. Han møtte blikket hennes i det store speilet ved siden av døra, skjønte at han var avslørt og smilte bredt og beklagende. Hun lo samtidig som en lett, uprofesjonell rødme skjøt opp i kinnene hennes. Mission Impossible? Neppe. Men ikke i kveld.
Ved åttemannsbordet hans reiste alle seg da han kom. Borddamen hans var hans egen viseredaktør. Et kjedelig, men nødvendig valg. Hun var gift, hadde barn og det herjede ansiktet til en kvinne som tilbringer tolv til fjorten timer på jobb hver dag. Stakkars unger. Og stakkars ham den dagen hun fant ut at livet besto av mer enn Liberal. Bordet utbrakte en skål for ham mens Støps blikk sveipet over salen. Det glitret i paljetter, smykker og leende øyne under lysekronene. Og kjolene. Stroppløse, skulderløse, ryggesløse, skamløse.
Så braket det løs. De mektige tonene av «Also Sprach Zarathustra» tonet ut av høyttalerne. På møtet med eventbyrået hadde Arve Støp påpekt at det ikke akkurat var noen original åpning, at det var pompøst og fikk ham til å tenke på menneskehetens tilblivelse. Og fikk til svar at det var nettopp meningen.
Ut på den store scenen, innhyllet i røyk og lys, steg en TV-kjendis som hadde krevet – og fått – et sekssifret beløp for å være konferansier.
«Mine damer og herrer!» ropte han inn i en stor, trådløs mikrofon med en form som fikk Støp til å tenke på en veldig, erigert penis.
«Velkommen!» Kjendisens kjente lepper berørte nesten det svarte pikkhodet. «Velkommen til noe som jeg lover skal bli en helt spesiell aften!»
Arve Støp så allerede fram til at den var over.
Harry stirret på bildene i bokhylla på kontoret, på Dead Policemen's Society. Han prøvde å tenke, men tankene spant rundt i hodet hans uten å få feste, uten å lage et helhetlig bilde. Han hadde hele tiden følt at det var noen som hadde kommet seg på innsiden, noen som hadde visst hva han ville foreta seg til enhver tid. Men ikke at det skulle være slik. Det var så ufattelig enkelt. Og samtidig ubegripelig komplisert.
Knut Müller-Nilsen hadde fortalt at Katrine hadde vært ansett som en av deres mest lovende etterforskere på Volds- og personavsnittet ved Bergen politikammer, en kommende stjerne. Aldri noen problemer. Jo, det var jo dette ene tilfellet selvfølgelig, det som førte til at hun hadde søkt seg over til Sedelighet. Et vitne fra en gammel, henlagt sak hadde ringt og klaget på at Katrine Bratt stadig oppsøkte ham med nye spørsmål, at hun ikke ville gi seg selv om han hadde sagt klart fra at han alt hadde forklart seg for politiet. Det kom da for en dag at Katrine hadde etterforsket denne saken i lengre tid på egen hånd uten å informere ledelsen. Ettersom hun hadde etterforsket i sin egen fritid, ville det normalt ikke vært noe problem, men akkurat denne saken hadde man naturligvis ikke noe ønske om at Katrine Bratt skulle rote i. Dette hadde hun fått klar beskjed om. Hun hadde reagert ved å påpeke flere feil ved den tidligere etterforskningen, men uten å vinne gehør og hadde i frustrasjon søkt om overflytting til Sedelighet.
«Den saken var nok en besettelse for henne,» var det siste Müller-Nilsen hadde sagt. «Det var så vidt jeg husker i den perioden mannen hennes forlot henne.»
Harry reiste seg, gikk ut i korridoren og bort til Katrines kontordør. Den var, slik kontorinstruksen sa, låst. Han fortsatte bortover korridoren til kopieringsrommet. På nederste hylle ved siden av pakkene med skrivepapir dro han fram papirkutteren, en stor, tung jernplate med en fastmontert kniv. Den veldige maskinen var ikke blitt brukt på det han kunne huske, men nå bar han den med begge hender gjennom korridoren tilbake til Katrine Bratts dør.
Han løftet papirkutteren over hodet og siktet. Lot armene falle.
Papirkutteren traff dørhåndtaket, som skjøv låskassen rett inn i karmen som sprakk med et kort smell.
Harry rakk så vidt å få føttene unna før papirkutteren landet på gulvet med et dumpt sukk. Døra spyttet trefliser og svingte opp da han sparket til den. Han tok med seg papirkutteren og skrittet inn.
Katrine Bratts kontor var identisk med det han i sin tid hadde delt med betjent Jack Halvorsen. Ryddig, nakent, uten bilder eller andre personlige eiendeler. Skrivebordet hadde en enkel lås øverst som gikk til alle skuffene. Etter to omganger med papirkutteren var både den øverste skuffen og låsen knust. Harry lette fort, skyflet papirer til side og rotet gjennom plastmapper, hullemaskiner og annen kontorrekvisita til han fant en knivslire. Han dro ut kniven. Oversiden hadde rifler. Definitivt ikke en speiderkniv. Harry dro eggen over bunken av ark den lå på og kniven sank dypt og friksjonsløst ned i papirmassen.
I skuffen under lå to uåpnede esker med patroner til tjenesterevolveren. Det eneste Harry fant av personlige eiendeler, var to ringer. Den ene var besatt med steiner som glitret hissig i lyset fra skrivebordslampen. Han hadde sett den før. Harry lukket øynene og prøvde å visualisere hvor. En stor, glorete ring. Mye av alt. Las Vegas. Katrine ville aldri gått med en slik ring. Og i samme øyeblikk visste han hvor han hadde sett den. Han kjente pulsen slå; tungt, men jevnt. Han hadde sett den på et soverom. På soverommet til Becker.
I Sonja Henie-salen var middagen over og bordene ryddet bort. Arve Støp sto lent mot veggen bakerst i lokalet mens han så mot scenen hvor gjestene hadde stimlet sammen og stirret henført mot bandet på scenen. Det lød mektig. Det lød dyrt. Det lød stormannsgalskap. Arve Støp hadde hatt sine tvil, men eventbyrået hadde til slutt overbevist ham om at en investering i opplevelse er kjøp av de ansattes lojalitet, stolthet og begeistring for sin arbeidsplass. Og at ved å kjøpe en bit av en internasjonal suksess, aksentuerte han bladets egen suksess og bygget merkevaren Liberal, et produkt annonsørene ville assosieres med.
Vokalisten førte fingeren opp til ørepluggen idet han angrep den høyeste tonen i den internasjonale hiten deres fra åttitallet.
