Han stanset. Øynene hans ble fylt av tårer når han snakket om Profeten. Han var en troende, og selv om han var både hissig og utålmodig, forsøkte han å leve livet sitt i tråd med muslimsk lov.
— Og det femte budet? spurte gutten.
— For to dager siden sa du at jeg aldri har drømt om å reise. Det femte budet for alle muslimer dreier seg om en reise. Vi plikter å dra, i hvert fall én gang i livet, til den hellige byen Mekka, som ligger mye lenger borte enn pyramidene. Men da jeg var ung, sparte jeg heller de få slantene jeg fikk for å kunne kjøpe denne butikken. Jeg tenkte at jeg skulle bli rik en dag, slik at jeg kunne dra til Mekka.
Penger tjente jeg også etter hvert, men jeg våget ikke å la noen andre ta seg av glassene. De er jo så skjøre. Samtidig så jeg mange mennesker gå forbi butikken min på vei til Mekka. Noen av pilegrimene var rike, men de fleste var mye fattigere enn meg.
- Alle dro og kom tilfredse tilbake, fortsatte han. - Og på dørene til husene sine hengte de opp bevisene på pilegrimsferden. En av dem, en skomaker som levde av å reparere sko og støvler, fortalte at han hadde vandret gjennom ørkenen i et år, og at det hadde gjort ham mindre sliten enn å gå to kvartaler i Tanger for å kjøpe skinn.
- Hvorfor drar du ikke til Mekka nå? spurte gutten.
- Fordi det er Mekka som holder meg levende. Det er det som får meg til å holde ut disse dagene her i butikken, den ene mer lik den andre, alle disse tause glassene som står i hyllene, frokosten og middagen i den tarvelige restauranten. Jeg er redd for å virkeliggjøre drømmen min, og så ikke ha flere grunner til å fortsette å leve.
- Du drømmer om sauer og pyramider, fortsatte han. — Du er annerledes enn meg, for du ønsker å gjøre drømmene dine til virkelighet. Jeg vil bare drømme om Mekka. Tusenvis av ganger har jeg forestilt meg reisen gjennom ørkenen, plassen med den hellige steinen, de syv gangene jeg må gå rundt den før jeg berører den.
Jeg har sett for meg menneskene som går ved siden av meg, foran meg, tenkt meg samtalene og bønnene vi er sammen om.
Men jeg er redd for å bli skuffet, og derfor foretrekker jeg å drømme.
Samme dag ga kjøpmannen gutten lov til å sette opp hyllen.
Ikke alle kan se drømmene på samme måte.
***
Enda to måneder gikk, og utstillingshyllen trakk mange kunder til butikken.
Gutten regnet ut at hvis han arbeidet i seks måneder til, ville han kunne dra tilbake til Spania og kjøpe seksti sauer, og seksti sauer til.
På under et år ville han ha fordoblet saueflokken, og dessuten kunne han handle med araberne, for nå snakket han språket deres.
Han hadde ikke brukt Urim og Tumim etter den morgenen på markedsplassen, for Egypt ble ikke annet enn en drøm, like fjern for ham som byen Mekka var for kjøpmannen.
Men nå var gutten tilfreds med arbeidet, og det gikk ikke en dag uten at han gledet seg til å seile ut fra Tarifa som en seierherre.
«Husk at du alltid må vite hva du vil,» hadde den gamle kongen sagt.
Gutten visste det, og det var det han arbeidet for.
Kanskje skatten hans hadde vært å komme hit til dette fremmede landet, møte en kjeltring og fordoble saueflokken sin uten å ha brukt en øre.
Han var stolt av seg selv. Han hadde lært viktige ting, som å handle med glass, som et språk uten ord, som tegnene. En ettermiddag traff han en mann øverst ope i gaten som klaget over at det ikke var mulig å finne et skikkelig sted der man kunne få seg noe å drikke etter å ha gått den bratte bakken. Gutten, som kjente tegnenes språk, ba om å få noen ord med glasshandleren.
— La oss selge te til de som kommer oppover bakken her, sa han.
— Det er mange som selger te heromkring, svarte kjøpmannen.
- Vi kan selge te i glass. På den måten vil folk både få te og anledning til å kjøpe glasset de drikker av. Skjønnheten er det som først og fremst forfører menneskene.
Kjøpmannen ble sittende og se på gutten. Han svarte ikke. Men samme ettermiddag, etter å ha stengt butikken og bedt bønnene sine, satte han seg ut på trammen sammen med gutten og inviterte ham til å røke narguile — denne merkelige vannpipen som araberne brukte.
- Hva er det du arbeider for? spurte den gamle glasshandleren.
— Det har jeg jo fortalt deg. Jeg trenger penger så jeg kan kjøpe sauene tilbake.
Den gamle mannen la mer kull under vannpipen og tok et dypt drag.
— Jeg har hatt denne butikken i tredve år. Jeg vet forskjellen på godt og dårlig glass, og jeg vet alt som er verdt å vite om produksjon, størrelse, bruksområder og omsetning. Hvis du serverer te I glass, vil forretningen vokse. Og da vil jeg måtte forandre min måte å leve på.
— Er ikke det bra?
- Jeg har vennet meg til livet mitt. Før du kom, følte jeg at jeg hadde kastet bort mye tid her på det samme stedet, mens alle vennene mine flyttet, gikk nedenom eller hadde fremgang. Det gjorde meg deprimert. Nå vet jeg at jeg tok feil: butikken er akkurat så stor som jeg alltid har ønsket at den skal være. Jeg vil ikke ha forandringer. Jeg er altfor vant med meg selv.
Gutten visste ikke riktig hva han skulle si. Den gamle fortsatte:
— Du har vært en velsignelse for meg. Og i dag innser jeg én ting: Enhver velsignelse som ikke er velkommen, vil forvandle seg til en forbannelse. Jeg ønsker ikke mer av livet. Og du tvinger meg til å se rikdommer og horisonter jeg aldri har sett før. Nå som jeg har sett dem, vil jeg føle meg tristere enn jeg følte meg før. For jeg vet at jeg kan få alt, men det vil jeg ikke ha.
«Enda godt at jeg ikke sa noe til bakeren,» tenkte gutten.
De fortsatte å dampe på vannpipen mens solen gikk ned. De snakket arabisk sammen, og gutten følte seg tilfreds med seg selv. Det var en gang da han trodde at sauene kunne lære ham alt om verden. Men arabisk kunne de ikke lære ham.
«Så er det vel også andre ting her i verden som sauene ikke kan lære meg,» tenkte gutten mens han betraktet kjøpmannen. «De ønsker ikke annet enn å fylle magen med mat og vann. Det er vel heller sånn at de ikke lærer bort, men at jeg lærer.»
— Maktub, sa kjøpmannen til slutt.
— Hva betyr det?
— Du må være født araber for å forstå det, svarte han: — Men det betyr noe sånt som «det står skrevet.»
Og mens han slukket vannpipen, sa han at gutten kunne begynne å selge te i glassene. Iblant er det umulig å stanse livets elv.
***
Menneskene kom pustende og pesende oppover den bratte bakken. Og der, øverst oppe, lå en butikk med vakre gjenstander av glass og krystall.
De gikk inn, og ble servert forfriskende peppermyntete i utsøkte glass.
— Dette har min kone aldri tenkt på, sa en og kjøpte noen glass. De skulle få besøk samme kveld, og gjestene ville bli imponert av de pene glassene. En annen sa at te alltid smaker best når den serveres i glass, for da kommer aromaen bedre fram. En tredje sa til og med at det var tradisjon i Østen å drikke te av glass på grunn av dets magiske krefter.
Nyheten spredte seg raskt, og mange gikk opp den bratte gaten for å besøke butikken som gjorde noe nytt i en så gammel geskjeft. Det ble åpnet andre butikker der de serverte te i glass, men de lå ikke på toppen av en bratt bakke og var derfor alltid folketomme.
Kjøpmannen måtte ansette to medhjelpere til. Og etter hvert importerte han — i tillegg til glass — store mengder med te som hver dag ble drukket av menn og kvinner som tørstet etter nye opplevelser.
Og slik gikk seks måneder.
***
Gutten våknet før soloppgang. Elleve måneder og ni dager hadde gått siden han første gang satte foten på det afrikanske kontinentet.
Han kledde seg på arabisk vis i en hvit kittel som han hadde kjøpt spesielt med tanke på denne dagen.
Så festet han hodetørklet med et bånd av kamelhår, stakk føttene ned i de nye sandalene og gikk ned uten å lage en lyd.
Byen sov fortsatt. Han smurte seg et stykke brød og drakk et glass varm te. Deretter satte han seg ut på trammen og tente vannpipen.
Han røkte i taushet, uten å tenke på noe som helst, og alt han hørte var det evige suset av vinden som brakte med seg ørkenens dufter.
Da han hadde røkt ferdig, stakk han hendene i lommene på kittelen og ble sittende noen minutter og tenke på hva han hadde der.
Det var en stor bunke penger, nok til å kjøpe hundre og tyve sauer, en returbillett og et brev som ga ham rett til å drive handel mellom Spania og det landet han nå befant seg i.
Han ventet tålmodig til den gamle våknet og åpnet butikken. Så gikk de ut for å drikke te sammen.
— Jeg reiser i dag, sa gutten. — Jeg har penger nok til å kjøpe sauene mine. Du har penger nok til å reise til Mekka.
Den gamle var taus.
— Jeg vil be om din velsignelse, fortsatte gutten. — Du har hjulpet meg.
Den gamle mannen traktet teen, fortsatt i taushet. Til slutt snudde han seg mot gutten.
- Jeg er stolt av deg, sa han. — Du har gitt butikken min sjel. Men du vet godt at jeg ikke drar til Mekka. Som du også vet at du ikke vil dra tilbake for å kjøpe sauer.
— Hvem har fortalt deg det? spurte gutten forbauset.
— Maktub, var alt den gamle glasshandleren sa.
Så ga han gutten sin velsignelse.
***
Gutten gikk opp til rommet sitt og pakket alt han eide. Det ble tre fulle reisevesker. På vei ut fikk han øye på den gamle gjetervesken i et hjørne. Den var slitt og krøllete, og det var lenge siden han hadde skjenket den en tanke. Inni lå fortsatt boken og kappen. Idet han tok ut kappen, som han tenkte han kunne gi til en eller annen guttunge han traff ute på gaten, trillet de to steinene ut på gulvet. Urim og Tumim.
Gutten kom til å tenke på den gamle kongen, og det slo ham at det var evigheter siden sist. I ett år hadde han arbeidet uten stans, med ett mål for øye, og det var å legge seg opp penger slik at han slapp å vende tilbake til Spania med bøyd hode.
«Gi aldri opp drømmene dine,» hadde den gamle kongen sagt. «Følg tegnene.»
Gutten plukket Urim og Tumim opp fra gulvet, og på ny fikk han den underlige fornemmelsen av at kongen var hos ham. Et helt år hadde han slitt og strevet, og tegnene fortalte ham at oppbruddets time var kommet.
«Jeg er på vei hjem for å bli den samme som jeg var før,» tenkte gutten. «Bortsett fra at jeg nå kan arabisk, og det er noe sauene ikke har lært meg.»
Men sauene hadde tross alt lært ham noe som var mye viktigere: at det fantes et språk i verden som alle forstod, et språk som gutten hadde brukt i hele denne tiden for å få butikken til å blomstre. Det var entusiasmens språk, språket som tilhørte det du gjør av lyst og kjærlighet underveis til det du drømmer om eller tror på. Tanger var ikke lenger en fremmed by og han følte at han kunne erobre verden på samme måte som han hadde erobret denne byen.
«Når det er noe du ønsker,» vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt,» hadde den gamle kongen sagt.
Men han hadde ikke sagt et ord om kjeltringer, om endeløse ørkener, om mennesker som kjenner sine drømmer, men ikke ønsker å gjøre dem til virkelighet. Den gamle kongen hadde ikke fortalt at pyramidene bare var en haug med steiner, og at alle og enhver kunne bygge en i sin egen bakgård. Og han hadde glemt å si at når du har penger nok til å kjøpe en større saueflokk enn den du hadde, så burde du også kjøpe den.