Jø Nesbø - Hodejegerne Part 26
Jeg hentet en av kunstbøkene til Diana og leste om Rubens og det lille som sto der om «Jakten på det kalydonske villsvin» og studerte bildet nøye. Så la jeg boken fra meg og prøvde å tenke igjennom morgendagens operasjon i Oscars gate trinn for trinn.
En leilighet i en bygård betydde naturligvis at man risikerte å treffe naboer i oppgangen. Potensielle vitner som kunne se meg på nært hold. Men bare i noen sekunder. Og de ville ikke fatte noen mistanke der og da, ville ikke merke seg ansiktet ettersom jeg var i kjeledress og låste meg inn i en leilighet som var under oppussing. Så hva var det jeg var så redd for?
Jeg visste hva jeg var redd for.
Han hadde lest meg som en åpen bok under intervjuet. Men hvor mange av sidene? Kunne det være at han hadde fattet mistanke? Tull. Han hadde kjent igjen en avhørsteknikk han selv hadde lært i militæret, det var alt.
Jeg hentet mobiltelefonen min og ringte Greves nummer for å fortelle ham at Diana var ute, at navnet på en eventuell ekspert som kunne sjekke bildets originalitet fikk vente til han var tilbake fra Rotterdam. Greves telefonsvarerstemme sa: «Please leave a message,» og det gjorde jeg. Ølflaska var tom. Jeg vurderte en whisky, men slo det fra meg, ville ikke våkne opp med kuppelhue i morgen. Én siste øl, greit.
Jeg var halvveis ned i den da det gikk opp for meg hva jeg gjorde. Jeg tok mobiltelefonen ned fra øret og skyndte meg å avbryte anropet. Jeg hadde slått nummeret til Lotte, det som sto under den diskré a-en i kontaktregisteret, en a som hadde fått meg til å dirre de få gangene det hadde dukket opp på displayet som innkommende samtale. Regelen vår hadde vært at jeg ringte. Jeg gikk inn på kontaktregisteret, fant a-en og trykket «slett».
«Vil du virkelig slette?» repliserte telefonen.
Jeg stirret på alternativene. Det feige, svikefulle «nei» og det løgnaktige «ja».
Jeg trykket «ja». Og visste at nummeret hennes var prentet inn i hjernen min på en måte som unndro seg sletting. Hva det betydde, verken visste eller ville jeg vite. Men det ville blekne. Blekne og forsvinne. Det skulle.
Diana kom hjem fem minutter før midnatt.
«Hva har du gjort, elskling?» spurte hun, kom bort til stolen, satte seg på armlenet og ga meg en klem.
«Ikke stort,» sa jeg. «Jeg intervjuet Clas Greve.»
«Hvordan gikk det?»
«Han er perfekt, bortsett fra at han er utlending. Pathfinder har sagt klart fra at de vil ha en nordmann som sjef, de har til og med sagt offentlig at de legger vekt på å være norske i alle ledd. Så det må en overtalelsesjobb til.»
«Men det er jo det du er verdens beste på.» Hun kysset meg på pannen. «Jeg har til og med hørt andre snakke om rekorden din.»
«Hvilken rekord?»
«Mannen som alltid får ansatt den han innstiller, vel.»
«Å, den,» sa jeg og spilte overrasket.
«Du greier det nok denne gangen også.»
«Hvordan var det med Cathrine?»
Diana dro en hånd gjennom det tykke håret mitt. «Fantastisk. Som vanlig. Eller; enda mer fantastisk enn vanlig.»
«Hun kommer til å dø av lykke en dag.»
Diana la ansiktet mot håret mitt og snakket ned i det: «Hun har akkurat fått vite at hun er gravid.»
«Så blir det kanskje ikke så fantastisk for en stund.»
«Tull,» mumlet hun. «Har du drukket?»
«Ørlite grann. Skal vi drikke en skål for Cathrine?»
«Jeg køyer, jeg er stuptrøtt av all lykkepraten. Kommer du?»
Da jeg lå krumbøyd bak henne i soverommet, omsluttet henne og kjente ryggsøylen hennes mot bryst og mage, gikk det plutselig opp for meg noe jeg skjønte jeg måtte ha tenkt helt siden intervjuet med Greve. At nå kunne jeg gjøre henne gravid. At jeg endelig var på land, på sikker grunn, at et barn slett ikke kunne fortrenge min plass nå. For med Rubens ville jeg endelig være den løven, herskeren, Diana snakket om. Den uerstattelige forsørgeren. Det var ikke det at Diana hadde tvilt på det før, men jeg hadde tvilt. Tvilt på at jeg kunne være den redevokteren en kvinne som Diana fortjente. Og at nettopp et barn kunne kurert den velsignede blindheten hennes. Men nå kunne hun gjerne få se, få se hele meg. I hvert fall mer av meg.
