Jø Nesbø - Hodejegerne Part 5
Jeg visste hva Ferdinand var ute etter, og det var greit. Han ville finne ut hvilken edge det var jeg hadde, hva som gjorde at jeg var den beste og han – foreløpig – ikke var det. Og jeg ga ham det han trengte for å greie det. Fordi det er slik reglene er, man deler kunnskap. Og fordi han aldri ville bli bedre enn meg, fordi han for evig og alltid ville stille med skjorter som stinket citrus og lure på om noen hadde en modell, en metode, en hemmelighet som var bedre enn hans.
«Underkastelse,» svarte jeg. «Tilståelse. Sannhet. Den bygger på veldig enkle prinsipper.»
«Som hva?»
«Som at du begynner med å spørre ut den mistenkte om familien.»
«Pøh,» sa Ferdinand. «Det gjør jeg òg. Det får dem til å føle seg trygge når de kan snakke om noe de kjenner til, noe nært. Pluss at det åpner dem opp.»
«Nettopp. Men det gjør deg også i stand til å kartlegge deres svake punkter. Deres akilleshæl. Som du vil få bruk for senere i avhøret.»
«Æsj, for en terminologi!»
«Senere i avhøret, når dere skal snakke om det som er vondt, det som har skjedd, drapet han er mistenkt for, det som får ham til å føle seg ensom og forlatt av alle, som får ham til å ville gjemme seg, sørger du for å ha plassert en tørkerull på bordet akkurat så langt unna den mistenkte at han ikke når den.»
«Hvorfor det?»
«Fordi avhøret er kommet til sitt naturlige crescendo og tiden er kommet for at du skal trykke på følelsesknappen. Du skal spørre hva barna hans vil tenke når de får høre at far er en drapsmann. Og så, når tårene veller opp i øynene hans, skal du rekke ham tørkerullen. Du skal være den som skjønner, den som vil hjelpe, den han kan betro seg til om alt som er vondt. Om det dumme, dumme drapet som bare skjedde, nærmest av seg selv.»
«Drap? Jeg skjønner søren ikke hva du mener, jeg altså. Vi rekrutterer folk, gjør vi ikke? Vi prøver ikke å få dem dømt for mord.»
«Jeg gjør det,» sa jeg og grep jakka som hang over kontorstolen. «Og det er derfor jeg er byens beste hodejeger. Forresten setter jeg deg opp på intervjuet med Lander og kunden i morgen klokka tolv.»
«Meg?»
Jeg gikk ut gjennom døra og bortover korridoren med Ferdinand trippende etter mens vi passerte de tjuefem andre kontorene som utgjorde Alfa, et mellomstort rekrutteringsselskap som hadde overlevd i femten år, og leverte årsresultater mellom femten og tjue millioner, som etter en altfor beskjeden bonusutbetaling til de beste av oss, gikk i lomma på eieren i Stockholm.
«Piece of cake. Opplysningene ligger på filen. OK?»
«OK,» sa Ferdinand. «På én betingelse.»
«Betingelse? Det er jeg som gjør deg en tjeneste.»
«Vernissasjen din kone skal ha på galleriet i kveld …»
«Hva med den?»
«Kan jeg komme?»
«Er du invitert?»
«Det er akkurat det. Er jeg?»
«Neppe.»
Ferdinand bråstoppet og forsvant ut av synsfeltet. Jeg fortsatte og visste at han sto der med hengende armer og så etter meg mens han tenkte at han heller ikke denne gang skulle få skåle i musserende vin med Oslos jet-settere, nattdronninger, kjendiser og pengefolk, ikke få ta del i den smule glamour som omga Dianas vernissasjer, ikke få knytte kontakter med potensielle kandidater til stilling, seng eller annet syndig samkvem. Stakkar.
«Roger?» Det var jentungen bak resepsjonsdisken. «To telefoner. Den ene …»
«Ikke nå, Oda,» sa jeg uten å stoppe. «Jeg blir ute tre kvarter. Ikke ta beskjeder.»
«Men …»
«De ringer tilbake hvis det er viktig.»
Pen jente, men hun trengte fortsatt litt opplæring, Oda. Eller var det Ida?
