Jø Nesbø - Hodejegerne Part 56
«Du er for liten,» sa jeg.
«Hva behager?»
«Så du fikk Diana til å plante den gummiballen med curacit i bilen? Hun skulle ta livet av meg slik at jeg ikke fikk skrevet den innstillingen hvor jeg kom til å stryke deg?»
Greve rynket pannen. «Curacit? Det er interessant at du er overbevist om at din kone ville vært villig til å begå mord for et barn og noen gylden. Og for alt jeg vet, har du rett. Men det var altså ikke det jeg ba henne om. Gummiballen inneholdt en blanding av Ketalar og Dormicum, en hurtigvirkende anestesi som er såpass sterk at det riktignok ikke er helt ufarlig. Planen var at du skulle bedøves idet du satte deg inn i bilen den morgenen, og at Diana så skulle kjøre bilen med deg til et avtalt sted.»
«Hva slags sted?»
«En hytte jeg hadde leid. Ikke ulik den hvor jeg hadde håpet å finne deg i går kveld, faktisk. Dog med en mer sympatisk og mindre nysgjerrig utleier.»
«Og der skulle jeg …»
«Overtales.»
«Hvordan da?»
«Du vet. Lokkes litt. Småtrues, om nødvendig.»
«Tortur?»
«Tortur har sine underholdende sider, men for det første hater jeg å påføre fysisk smerte på andre enn meg selv. Og for det andre er det etter et visst stadium mindre effektivt enn man skulle tro. Så, nei, ikke mye tortur. Bare akkurat nok til at du hadde fått smaken av det, nok til å vekke den sanseløse frykten for smerte vi alle bærer i oss. Det er nemlig frykten, ikke smerten som gjør deg medgjørlig. Derfor går ikke den målrettede, profesjonelle avhøreren videre fra den lette, assosiative torturen ...» Han gliste. «… i hvert fall ifølge CIAs manualer. Bedre enn FBI-modellen du bruker, eller hva, Roger?»
Jeg kjente det hadde dannet seg svette under halsbandasjen. «Og hva var det du ville oppnå?»
«At du skrev og undertegnet en innstilling slik vi ville ha den. Vi ville til og med frankert og postlagt den for deg.»
«Og om jeg nektet? Mer tortur?»
«Vi er ikke umennesker, Roger. Om du nektet, ville vi bare holdt deg der. Til Alfa hadde overlatt jobben med å skrive innstillingen til noen av dine kolleger. Som antagelig ville blitt din kollega. Ferdinand, er det ikke det han heter?»
«Ferdy,» sa jeg bistert.
«Nettopp. Og han virket jo ganske positiv. Og det samme gjorde styrelederen og informasjonsdirektøren. Stemmer ikke det med ditt inntrykk også, Roger? Er du ikke enig i at det eneste som i grunnen kunne stoppet meg var en negativ innstilling, og da kun en fra selveste Roger Brown? Som du skjønner hadde vi ikke behøvd å skade deg.»
«Du lyver,» sa jeg.
«Gjør jeg?»
«Du hadde ingen planer om å la meg leve. Hvorfor skulle du slippe meg fri etterpå og ta sjansen på at jeg skulle avsløre deg?»
«Jeg kunne gitt deg et godt tilbud. Evig liv mot evig taushet.»
«Forsmådde ektemenn er ikke tilregnelige forretningsfolk, Greve. Og det vet du.»
Greve strøk pistolløpet over haken. «Sant nok. Jo, du har rett. Vi ville nok ha drept deg. Men dette var i hvert fall planen slik jeg fortalte den til Diana. Og hun trodde meg.»
«Fordi hun ville tro det.»
«Østrogen gjør blind, Roger.»
Jeg kom ikke på noe mer å si. Hvorfor i helvete kom ikke …?
«Jeg fant et IKKE FORSTYRR-skilt i samme garderobeskap som jeg fant denne frakken,» sa Greve som om han hadde lest tankene mine. «Jeg tror de henger opp skiltet på utsiden når pasientene bruker bekkenet.»