Jø Nesbø - Hodejegerne Part 68
Kapittel 19
Overlagt drap
Du går i din egen gate. Du står i kveldsmørket under en treklynge og ser opp mot ditt eget hus, på lysene i vinduet, på en bevegelse ved gardinene som kanskje er din hustru. En nabo på aftentur med sin engelske setter går forbi og ser på deg, ser en fremmed i en gate hvor de fleste kjenner hverandre. Mannen er mistenksom, og setteren knurrer lavt, de lukter begge at du hater bikkjer. For dyr, som mennesker, holder sammen mot inntrengere og uvedkommende her oppe i lia hvor de har forskanset seg, høyt hevet over byens forvirring og kaotiske sammenblanding av interesser og agendaer. Her oppe vil de bare at ting skal fortsette som de er, for ting er bra, det går godt, kortene bør ikke deles ut på nytt. Nei, la essene og kongene få være på de hender de er, usikkerhet er skadelig for investeringsviljen, faste rammebetingelser sikrer produktivitet som igjen tjener fellesskapet. Man må skape noe før man kan fordele.
Det er merkelig å tenke på at det politisk mest konservative mennesket jeg noensinne har møtt, var en sjåfør som kjørte mennesker som tjente fire ganger så mye som ham selv og tiltalte ham med den nedlatenhet som bare den mest pinlig korrekte høflighet kan uttrykke.
Far sa en gang at om jeg ble sosialist, var jeg ikke lenger velkommen i hans hus, og at det samme gjaldt for min mor. Han var riktignok ikke edru da han sa det, men desto større grunn til å anta at han mente det helt bokstavelig. Han mente at kastesystemet i India hadde mye for seg, at vi etter Guds vilje var født inn i vår stand og at det var vår fordømte plikt å tilbringe vårt elendige liv der. Eller som klokkeren svarer når presten Sigismund foreslår at de skal si du til hverandre: «Klokker er klokker. Og prest er prest.»
Mitt, sjåførsønnens opprør, var derfor blitt utdannelse, en rikmannsdatter, dresser fra Ferner Jacobsen og hus på Voksenkollen. Det hadde slått feil. Far hadde nemlig den frekkhet å tilgi meg, hadde til og med vært så utspekulert at han spilte stolt. Og jeg visste, da jeg hulket som et barn i begravelsen, at det ikke var i sorg over min mor, men i raseri mot min far.
Setteren og naboen (merkelig, jeg husket ikke lenger hva han het) ble oppslukt av mørket og jeg krysset veien. Det hadde ikke stått noen fremmede biler i gata, og da jeg presset ansiktet mot garasjeruta, så jeg at den også var tom.
Jeg snek meg hurtig inn i hagens rå, nesten stofflige svarthet og stilte meg under epletrærne der jeg visste det var umulig å se noen fra stua.
Men jeg kunne se henne.
Diana gikk frem og tilbake på gulvet. De utålmodige bevegelsene kombinert med Prada-telefonen som var presset mot øret hennes, fikk meg til å anta at hun prøvde å ringe noen som ikke svarte. Hun hadde på seg olabukser. Ingen kunne bære et par olabukser som Diana. Til tross for den hvite ullgenseren gikk hun med den ledige armen over brystet som om hun frøs. Store hus bygget på trettitallet bruker tid på å varmes opp ved brå temperaturfall, uansett hvor mange ovner du setter opp.
Jeg ventet til jeg var helt sikker på at hun var alene. Kjente etter at pistolen satt i linningen. Pustet dypt inn. Dette ville bli det vanskeligste jeg noen gang hadde gjort. Men jeg visste jeg ville greie det. Den nye ville greie det. Det var kanskje derfor gråten kom, fordi utfallet var gitt allerede. Jeg lot tårene komme. De rant som varme kjærtegn nedover kinnene mens jeg konsentrerte meg om å være stille, ikke trekke lufta ukontrollert, ikke hulke. Etter fem minutter var jeg tom og tørket kinnene. Så gikk jeg fort opp til inngangsdøra og låste meg inn så stille jeg kunne. Innenfor, i gangen, ble jeg stående og lytte. Det var som huset holdt pusten, det eneste som brøt stillheten var smellene fra skrittene hennes mot parkettgulvet oppe i stua. Og snart skulle de også stoppe.
Klokka var ti på kvelden, og bak døra som sto på klem, skimtet jeg et blekt ansikt og et par brune øyne.
«Kan jeg få sove her?» spurte jeg.
Lotte svarte ikke. Hun pleide ikke å gjøre det. Men hun stirret som om jeg skulle være et spøkelse. Hun pleide ikke å stirre eller se forskrekket ut heller.
Jeg smilte skjevt og trakk hånda over den glatte skallen.
«Jeg har kvittet meg med …» Jeg lette etter ordet, «… alt.»
Hun blunket to ganger. Så åpnet hun døra, og jeg smatt inn.
