Jø Nesbø - Hodejegerne Part 69
Kapittel 20
Gjenoppstandelse
Jeg våknet og så på klokka. Åtte. Det var på tide å begynne. Jeg hadde det de kaller en stor dag foran meg. Lotte lå på siden med ryggen mot meg, tullet inn i lakenene hun foretrakk fremfor dyne. Jeg gled ut på min side av senga og kledde fort på meg. Det var bikkjekaldt, og jeg var gjennomfrossen. Jeg listet meg ut i gangen, dro på meg jakka, lua og hanskene og gikk ut på kjøkkenet. I en av skuffene fant jeg en plastpose som jeg stappet ned i bukselomma. Så åpnet jeg kjøleskapet og tenkte at det var den første dagen jeg våknet opp som morder. En mann som hadde skutt en kvinne. Det hørtes ut som noe i en avis, en slik sak jeg bladde forbi fordi de sakene alltid bare var vonde og banale. Jeg tok ut en kartong med rosa grapefruktjuice og skulle til å sette den mot kjeften. Men ombestemte meg og hentet et glass ut av overskapet. Man behøver ikke la alt forfalle bare fordi man var blitt morder. Etter å ha drukket ut, skylt glasset og satt juicen på plass, gikk jeg ut i stua og satte meg i sofaen. Den lille, svarte pistolen som lå i jakkelomma stakk meg i magen og jeg tok den ut. Den luktet fremdeles, og jeg visste at den lukta for alltid ville komme til å minne meg om drapet. Henrettelsen. Ett skudd hadde vært nok. På kloss hold, idet hun skulle til å omfavne meg. Jeg hadde skutt inn i den favnen og truffet henne i det venstre øyet. Var det bevisst? Kanskje. Kanskje hadde jeg villet ta fra henne noe, slik hun hadde prøvd å ta fra meg alt. Og den svikefulle løgnersken hadde omfavnet blyet, den fallosformede kulen hadde trengt inn i henne slik jeg en gang hadde gjort. Aldri igjen. Nå var hun død. Tankene kom slik, i korte setninger som konstaterte faktiske ting. Bra, jeg måtte fortsette å tenke slik, holde på kulda, ikke la følelsene slippe til. Jeg hadde fortsatt noe å tape.
Jeg løftet fjernkontrollen og skrudde på TV-en. Det var ikke noe nytt på tekst-TV, redaksjonen var vel ikke på plass så tidlig. Det sto fremdeles at de fire likene ville bli identifisert i løpet av morgendagen, altså i dag, og at én person fremdeles var savnet.
Én person. De hadde forandret det fra «en politimann», hadde de ikke? Betydde det i så fall at de nå visste at den savnede var arrestanten? Kanskje, kanskje ikke, det var ingen ettersøkning.
Jeg bøyde meg over armlenet og grep røret på den gule fasttelefonen hennes, den jeg alltid så for meg like ved Lottes røde lepper når jeg ringte. Tungespissen hennes like ved mitt øre når hun vætet dem. Jeg slo 1881, ba om to numre og avbrøt henne da hun sa at jeg ville få det opplest:
«Jeg vil gjerne høre det fra deg personlig i tilfelle jeg skulle ha noen innvendinger mot taletydeligheten,» sa jeg.
Jeg fikk de to numrene, memorerte dem og ba henne sette meg over til det første. Sentralbordet hos KRIPOS svarte på andre ring.
Jeg presenterte meg som Runar Bratli og sa at jeg var en slektning av Endride og Eskild Monsen, at jeg var blitt bedt av familien om å hente klærne deres. Men ingen hadde altså sagt hvor jeg skulle møte opp og hvem jeg skulle spørre etter.
«Et øyeblikk,» sa sentralborddamen og satte meg på vent.
Jeg lyttet til en overraskende fin panfløyteversjon av «Wonderwall» og tenkte på Runar Bratli. Han var en kandidat jeg en gang hadde latt være å innstille til en lederjobb selv om han hadde vært den klart best kvalifiserte. Og høy. Så høy at han under det siste intervjuet hadde klagd over at han måtte sitte krumbøyd i Ferrarien sin, en investering han med et guttaktig smil hadde innrømt hadde vært et barnslig påfunn, at det sikkert handlet om førtiårskrise og sånn. Og jeg hadde notert: ÅPEN, SELVTILLIT NOK TIL Å EKSPONERE DÅRSKAP. Alt hadde med andre ord vært etter boka. Bare ikke kommentaren han hadde fulgt opp med: «Når jeg stanger hodet i taket på bilen, er det nesten så jeg misunn…»
Han hadde klippet av setningen der, flyttet blikket fra meg og bort på en av kundens representanter og fortsatt med noe om at Ferrarien nå skulle byttes inn i en SUV, en slik som man tør å la kona kjøre. Alle rundt bordet hadde ledd. Jeg også. Og ikke med så mye som en trekning røpet at jeg hadde fullført setningen for ham: «… misunner deg som er så liten.» Og at jeg akkurat hadde strøket ham fra innstillingen. Dessverre eide han ikke noe interessant kunst.
«De ligger på Rettsmedisinsk.» Det var resepsjonsdamens stemme igjen. «Altså på Rikshospitalet i Oslo.»
«Å?» sa jeg og prøvde å ikke overdrive enfoldigheten. «Hvorfor det?»
«Det er fast rutine når det er mistanke om noe kriminelt. Det ser ut som bilen er blitt påkjørt av denne traileren.»
«Jeg skjønner,» sa jeg. «Det var vel derfor de ba meg om å hjelpe dem. Jeg bor i Oslo, skjønner du.»
Damen svarte ikke. Jeg kunne se for meg hennes himlende øyne og lange, nøye malte negler tromme utålmodig mot bordplaten. Men jeg kunne selvfølgelig ta feil. Å være hodejeger betyr ikke nødvendigvis at man er menneskekjenner eller spesielt empatisk. Om man skal til topps i denne bransjen, tror jeg tvert om at det kan være en ulempe.
«Kan du få meldt ifra til rette vedkommende på Rettsmedisinsk at jeg er på vei opp til dem nå?» spurte jeg. «Navnet var altså Runar Bratli.»
Jeg kunne høre henne nøle. Oppgaven hørte åpenbart ikke inn under hennes stillingsbeskrivelser. Stillingsbeskrivelser i det offentlige er som regel makkverk, tro meg, jeg leser dem stadig vekk.
