Jø Nesbø - Snømannen Part 10 (2)
«Ja vel?»
Kriminalsjefen stampet i snøen, og Harry lurte et øyeblikk på om han skulle gjøre ham oppmerksom på at han forurenset et åsted.
«Jeg hadde tenkt å ta det med deg i kveld, Harry. I stille og rolige omgivelser. Men nå med dette nye likfunnet, haster det. Pressen kommer til å være på saken om bare et par timer. Og da har vi ikke den tiden vi håpet, da må vi gå ut med hvem Snømannen er. Hvordan Katrine Bratt har greid å komme seg inn i stillingen hos oss og operert derfra uten at vi har oppdaget det. Ledelsen må selvfølgelig ta ansvaret. Det er det som er ledelse, så det gir seg selv.»
«Hva gjelder egentlig dette, sjef?»
«Oslopolitiets troverdighet. Dritt renner nedover, Harry. Jo høyere opp den starter, desto mer skitner den til hele korpset. At enkeltpersoner på lavere nivå gjør tabber kan tilgis. Men hvis vi mister folks tiltro til at korpset styres med et snev av kompetanse, at det finnes en viss kontroll, så har vi tapt. Jeg regner med at du skjønner hva som står på spill, Harry.»
«Jeg har dårlig tid, sjef.»
Kriminalsjefens blikk kom tilbake fra byvandringen og festet seg på førstebetjenten: «Vet du hva kamikaze betyr?»
Harry skiftet tyngde. «Å være japaner, hjernevaska og styrte flyet sitt inn i amerikanske hangarskip?»
«Det trodde jeg også. Men Gunnar Hagen forteller at japanerne selv aldri brukte det ordet, at det var noe de amerikanske kodeknekkerne mistolket. Kamikaze er navnet på en tyfon som reddet japanerne i et slag mot mongolene en gang på 1200-tallet. Direkte oversatt betyr det 'guddommelig vind'. Ganske malerisk, ikke sant?»
Harry svarte ikke.
«Vi trenger en sånn vind nå,» sa Kriminalsjefen.
Harry nikket langsomt. Han skjønte. «Dere vil at noen skal ta på seg skylden for at Katrine Bratt ble ansatt? Og at hun ikke ble avslørt? Stort sett hele dritten?»
«Å be noen om å ofre seg på den måten føles ikke bra. Spesielt når vedkommendes offer betyr at en selv redder skinnet. Da må en huske på at det handler om noe som er større enn enkeltindividet.» Kriminalsjefen svingte blikket ut over byen igjen. «Maurtua, Harry. Det handler alltid om maurtua. Slitet, lojalitet, den til tider meningsløse forsakelsen, det er maurtua som gjør det verdt det.»
Harry dro en hånd over ansiktet. Svik. Dolking. Feighet. Han prøvde å svelge raseriet. Si til seg selv at Kriminalsjefen hadde rett. Noen måtte ofres og skylden måtte plasseres så lavt i hierarkiet som mulig. Fair nok. Han burde faktisk ha avslørt Katrine Bratt før.
Harry rettet seg opp. På merkelig vis kjentes det som en lettelse. Han hadde lenge hatt på følelsen at det var slik det kom til å ende for ham, så lenge at han i grunnen hadde kommet til å akseptere det. Slik kollegene i Dead Policemen's Society hadde gjort exit; uten fanfarer og æresbevisninger, uten annet enn de innviddes og egen respekt, de få som visste hva det dreide seg om. Maurtua.
«Jeg skjønner,» sa Harry. «Og jeg aksepterer det. Dere får instruere meg om hvilken måte dere vil ha det på. Men jeg mener at vi uansett må utsette den pressekonferansen noen timer til vi veit litt mer.»
Kriminalsjefen ristet på hodet. «Du forstår ikke, Harry.»
«Det er muligens nye momenter i saken.»
«Det er ikke du som skal ta støyten.»
«Vi sjekker om …» Harry holdt inne. «Hva sa du nå, sjef?»
«Det var det opprinnelige forslaget, men Gunnar Hagen ville ikke gå med på det. Så det er han som tar skylden. Han sitter på kontoret og skriver sin oppsigelse nå. Jeg ville bare informere deg om det, så du vet det når pressekonferansen tar til.»
«Hagen?» sa Harry.
«En god soldat,» sa Kriminalsjefen og klappet Harry på skulderen. «Jeg stikker nå. Pressekonferanse er klokka åtte i Storsalen, greit?»
Harry så ryggen til Kriminalsjefen fjerne seg og kjente mobiltelefonen vibrere i jakkelomma. Han så på displayet før han bestemte seg for å svare.
«Love me tender,» sa Bjørn Holm. «Je er på Rettsmedisinsk.»
«Hva har du?»
«Det var menneskeblod i treverket. Labdama her sier at blod dessverre er jævlig overvurdert som DNA-kilde, så hu tviler på om vi finner noe cellemateriale til en DNA-profil. Men hu har sjekka blodtypen, og gjett å vi fant.»
Bjørn Holm gjorde en pause før det syntes å gå opp for ham at Harry ikke hadde tenkt å leke Vil du bli millionær? og fortsatte: «Det er en blodtype som utelukker dom fleste, for å si det slik. To av hundre har den, og i hele kriminalarkivet er det bare hundre og tjuetre stykker. Hvis Katrine Bratt har denne blodtypen, er det et jævlig bra indisium på at hu har blødd i låven til Ottersen.»
«Sjekk med Operasjonssentralen, de har liste med blodtypen på alle politifolkene på Politihuset.»
«Har dom? Faen, da skal je sjekke med en gang.»
«Men ikke bli for skuffa når du finner ut at hun ikke er B minus.»
Harry ventet mens han lyttet til kollegaens stumme forbauselse. Så kom spørsmålet: «Åssen i hule helvete veit du at det var B minus?»
«Hvor fort kan du møte meg på Anatomisk institutt?»
Klokka var blitt seks og ansatte med fast arbeidstid på Sandviken sykehus hadde for lengst gått hjem. Men på Kjersti Rødsmoens kontor brant lyset. Psykiateren så at Knut Müller-Nilsen og Espen Lepsvik var klare med sine notatblokker, før hun kikket ned på sin egen og begynte: «Katrine Rafto forteller at hun elsket sin far svært høyt.» Hun så opp på de to andre. «Hun var bare jentungen da han ble hengt ut i avisene som voldsmann. Katrine var såret, redd og svært forvirret. På skolen ble hun mobbet på grunn av avisskriveriene. Ikke lenge etter ble foreldrene skilt. Da Katrine var nitten år, forsvant faren samtidig som to kvinner ble drept i Bergen. Etterforskningen ble henlagt, men både innenfor og utenfor politiet mente man at hennes far hadde myrdet kvinnene og tatt sitt eget liv da han skjønte at han ikke ville slippe unna. Der og da bestemte Katrine seg for at hun skulle inn i politiet, oppklare drapene og renvaske sin far.»
Kjersti Rødsmoen så opp. Ingen av de to andre noterte, de så bare på henne.
«Så hun søkte seg inn på Politihøyskolen,» fortsatte Rødsmoen. «Og fikk etter utdannelsen ansettelse ved Volds- og personavsnittet i Bergen. Hvor hun straks begynte å gå igjennom farens sak på fritiden. Inntil det ble avslørt og stoppet, og Katrine søkte seg over til sedelighetsavdelingen. Stemmer ikke det?»
«Bekreftes,» sa Müller-Nilsen.
«Det ble passet på at hun ikke nærmet seg farens sak, så hun begynte i stedet å undersøke beslektede saker. Og gjorde en interessant oppdagelse da hun gikk igjennom savnetrapporter for hele landet. Nemlig at i årene etter farens forsvinning var kvinner blitt meldt savnet under omstendigheter som hadde flere likhetstrekk med Onny Hetland og farens forsvinning.» Kjersti Rødsmoen bladde om. «Men for å komme videre trengte Katrine hjelp, og hun visste at hun ikke kom til å få denne hjelpen i Bergen. Derfor bestemte hun seg for å sette en med erfaring fra seriemord på saken. Men det måtte naturligvis skje uten at noen visste at det var hun, Raftos egen datter, som sto bak.»
KRIPOS-mannen, Espen Lepsvik, ristet langsomt på hodet mens Kjersti fortsatte: «Etter grundig forarbeid, falt valget på en førstebetjent Harry Hole ved Voldsavsnittet i Oslo. Hun skrev et brev til ham og undertegnet med den mystiske tittelen Snømannen. For å vekke hans nysgjerrighet og fordi snømenn var blitt nevnt i flere av vitneavhørene i forbindelse med forsvinningene. En snømann var også nevnt i farens notater fra drapet på toppen av Ulriken. Da Voldsavsnittet i Oslo gikk ut med en stillingsannonse og spurte spesielt etter en kvinne, søkte hun og ble innkalt til intervju. Hun fortalte at de tilbød henne jobben omtrent før hun hadde fått satt seg.»
Rødsmoen så opp, men da de to andre ikke sa noe, fortsatte hun: «Fra første dag sørget Katrine for å komme i kontakt med Harry Hole og få bli med på etterforskningen. Med alt det hun allerede visste om både Hole og saken, falt det lett for henne å manipulere ham og styre ham mot Bergen og forsvinningen til Gert Rafto. Og med Holes hjelp fant hun altså endelig faren sin. I et fryseskap på Finnøy.»
Kjersti tok av seg brillene.
«Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at en slik opplevelse legger grunnlaget for en mental reaksjon. Stresset ble naturligvis bare verre av at hun tre ganger trodde drapsmannen var avslørt. Først Idar Vetlesen, så en …» Hun myste langsynt ned i notatene. «Filip Becker. Og til slutt Arve Støp. Bare for å oppdage at det var feil person hver gang. Hun prøvde selv å tvinge en tilståelse ut av Støp, men ga det opp da hun skjønte at heller ikke han var mannen hun lette etter. Hun flyktet fra stedet da hun hørte politiet komme. Hun sier at hun kunne ikke bli tatt før hun var ferdig med jobben sin. Som altså er å avsløre den skyldige. På dette tidspunktet tror jeg vi trygt kan si at hun var dypt inne i psykosen. Hun dro tilbake til Finnøy, hvor hun sier hun regnet med at Hole ville oppspore henne. Og det skulle faktisk vise seg at hun fikk rett. Da han kom dit, avvæpnet hun ham for å få ham til å lytte mens hun skulle instruere ham om hva han skulle gjøre videre i etterforskningen.»
«Avvæpnet?» sa Müller-Nilsen. «Vi vet jo at hun overga seg uten dramatikk.»
«Hun sier at skaden i munnviken ble påført henne av Harry Hole da han overrumplet henne,» sa Kjersti Rødsmoen.
«Skal vi tro en psykotisk person?» sa Lepsvik.
«Hun er ikke lenger psykotisk,» sa Rødsmoen bestemt. «Vi bør ha henne inne til observasjon et par dager til, men deretter bør dere være forberedt på å overta henne. Om dere fortsatt anser henne som mistenkt, selvfølgelig.»
Det siste ble hengende i lufta før Espen Lepsvik lente seg framover bordet: «Vil det si at du tror Katrine Bratt snakker sant?»
«Det faller ikke innenfor mitt fagfelt å ha noen formening om det,» sa Rødsmoen og lukket notatene.
«Og om jeg nå ikke spør deg som fagperson?»
Rødsmoen smilte kort: «Så tror jeg du skal fortsette å tro det du allerede tror om det, førstebetjent.»
Bjørn Holm hadde gått den korte veien fra Rettsmedisinsk til naboen Anatomisk institutt og sto i garasjen og ventet da Harry ankom i bil fra Tryvann. Sammen med Holm sto den grønnkledde preparanten med øreringene, han som hadde trillet på et lik sist Harry var her.
«Lund-Helgesen er itte her i dag,» opplyste Holm.
«Men du kan kanskje vise oss litt rundt,» sa Harry til preparanten.
«Vi har ikke lov å vise …,» begynte den grønnkledde, men ble avbrutt av Harry: «Hva er navnet ditt?»
«Kai Robøle.»
«OK, Robøle,» sa Harry og holdt fram sin politi-ID. «Jeg gir deg lov.»
Robøle trakk på skuldrene og låste dem inn. «Dere var heldige som fant noen her. Det er alltid tomt etter klokka fem.»
«Jeg hadde nærmest inntrykk av at dere jobbet mye overtid,» sa Harry.
Robøle ristet på hodet. «Ikke her i kjelleren sammen med dauingene, gitt. Her liker vi oss best i dagslys.» Han smilte uten at det så ut til å more ham. «Hva er det dere vil se?»
«De ferskeste likene,» sa Harry.
Preparanten låste opp og førte dem gjennom to dører til et flislagt rom med åtte senkede kummer, fire på hver side med en smal gang mellom. Bunnen av kummene var dekket med metalllokk.
«De ligger under der,» sa Robøle. «Fire i hver kum. Kummene er fylt med sprit.»
«Sterkt,» sa Holm lavt.
Det var umulig å si om preparanten misforsto med vilje, men han svarte: «Førti prosent.»
«Tjuefire lik, altså,» sa Harry. «Er det alt?»
«Vi har rundt førti lik, men disse er de nyeste. De pleier å ha dem liggende her i ett år før vi begynner å bruke dem.»
«Hvordan kommer de inn hit?»
«Med bilen til begravelsesbyrået. Noen henter vi selv.»
«Og dere tar dem inn via garasjen?»
«Ja.»
«Og hva skjer så?»
«Hva som skjer? Tja, vi fikserer dem, lager et høl øverst ved låret og sprøyter inn fikserblandingen. Det gjør at de holder seg fine. Så lager vi metallbrikker med nummeret som står i papirene.»
«Hvilke papirer?»
«De som følger liket. De arkiveres oppe på kontoret. Vi fester en metallbrikke til tåa, én i en finger og én i øret. Vi prøver å holde likdelene registrert også etter hvert som de deles opp slik at liket kan kremeres mest mulig samlet når det er tid for det.»
«Sjekker dere likene mot papirene jevnlig?»
«Sjekker?» Han klødde seg i hodet. «Bare når vi skal sende lik. Det er her i Oslo vi får testamentert mest kropper, så vi forsyner universitetene i Tromsø, Trondheim og Bergen når de ikke har nok selv.»
«Så det kan tenkes at det ligger noen her som ikke skulle vært her?»
«Å nei, du. Alle som ligger her har donert sin egen kropp til instituttet gjennom testamente.»
«Det er det jeg lurer på,» sa Harry og satte seg på huk ved en av kummene.
«Hva?»
«Hør nå, Robøle. Jeg skal stille deg et hypotetisk spørsmål. Og så vil jeg at du skal tenke deg nøye om før du svarer. Greit?»
Preparanten nikket kort.
Harry reiste seg opp i full høyde: «Kan det tenkes at noen som har adgang til disse lokalene, kan frakte lik hit på kveldstid via garasjen, sette på det metallbrikker med fiktive numre, legge liket i en av disse kummene og regne det som relativt sannsynlig at det aldri vil bli oppdaget?»
Kai Robøle nølte. Klødde seg litt mer i hodet. Dro en finger langs raden av øreringer.
Harry skiftet tyngde. Munnen til Holm var glidd halvveis opp.
«For så vidt,» sa Robøle. «Er det ingenting i veien for det.»
«Ingenting i veien?»
Robøle ristet på hodet og lo fort. «Nei, for faen. Det er fullt mulig.»
«I så tilfelle vil jeg se disse likene nå.»
Robøle så opp på den høye politimannen. «Her? Nå?»
«Du kan begynne innerst til venstre.»
«Da tror jeg at jeg må ringe noen med autorisasjon.»
«Hvis du vil forsinke drapsetterforskningen vår, så vær så god.»
«Drap?» Robøle knep ett øye sammen.
«Hørt om Snømannen?»
Robøle blunket to ganger. Så snudde han seg, gikk bort til kjettingene som hang fra en motorisert trinse i taket, dro dem ned i kummen med en raslende lyd og hektet de to krokene til metallplaten i kummen. Grep styringskontrolleren og trykket. Trinsen begynte å dure og kveilet inn kjetting. Fra kummen løftet lokket seg langsomt mens Harry og Holm fulgte det med stirrende blikk. Festet til undersiden av lokket var det to horisontale plater under hverandre, delt av en vertikal plate. På platene på hver side av midtdeleren lå et nakent, hvitt lik. De så ut som bleke dukker og inntrykket ble forsterket av de svarte, rektangulære hullene på lårene. Da likene var kommet i hoftehøyde, trykket preparanten på stoppknappen. I stillheten som fulgte kunne de høre dype sukk av dryppende sprit som ga gjenklang i rommets hvite flisflater.
«Nå?» sa Robøle.
«Nei,» sa Harry. «Neste.»
Preparanten gjentok prosedyren. Fire nye lik steg opp fra neste kum.
Harry ristet på hodet.
Da den tredje kvartetten lik kom til syne, rykket Harry til. Kai Robøle, som misforsto politimannens reaksjon som forferdelse, smilte fornøyd.
«Hva er det?» spurte Harry og pekte på den hodeløse kvinnen.
«Sannsynligvis en retur fra et av de andre universitetene,» sa Robøle. «Våre pleier å være hele.»
Harry bøyde seg ned og kjente på liket. Det var kaldt, og konsistensen unaturlig fast på grunn av fikseringen. Han dro en finger langs kuttflaten i halsen. Den var glatt og kjøttet blekt.
«Vi bruker skalpell ytterst og deretter fin sag,» forklarte preparanten.
«Mm.» Harry lente seg over liket, tok tak i kvinnens arm på motsatt side og trakk den brått til seg slik at overkroppen ble dratt over på siden.
«Hva er det du gjør?» utbrøt Robøle.
«Ser du noe på ryggen hennes?» sa Harry til Holm som sto på den andre siden av liket.
Holm nikket. «En tatovering. Ser ut som et flagg.»
«Hvilket?»
«Har itte peiling. Grønt, gult og rødt. Med et pentagram i midten.»
«Etiopia,» sa Harry og slapp taket i kvinnen som datt tilbake på plass. «Denne jenta har ikke donert sin egen kropp, men er blitt donert, for å si det sånn. Dette er Sylvia Ottersen.»
Kai Robøle blunket og blunket som om han håpet noe skulle gå vekk bare han blunket nok.
Harry la en hånd på skulderen hans: «Få tak i en person som har adgang til papirene på likene og gå igjennom alle dere har. Nå. Jeg må stikke.»
«Å skjer?» spurte Holm. «Je henger ærlig talt itte med lenger.»
«Prøv,» sa Harry. «Glem alt du trodde du visste og prøv.»
«Ja vel, men å skjer?»
«Det er to svar på det,» sa Harry. «Det ene er at vi fanger Snømannen.»
«Og det andre?»
«At jeg ikke aner.»
DEL V
Kapittel 33
Onsdag 5. november 1980. Snømannen
Det var den dagen snøen kom. Klokka var elleve på formiddagen da digre snøflak uten forvarsel kom ut av en fargeløs himmel og som en armada fra det ytre rom underla seg jordene, hagene og plenene på Romerike.
Mathias satt alene i morens Toyota Corolla foran en villa i Kolloveien. Han ante ikke hva moren gjorde inne i det huset. Hun hadde sagt at det ikke skulle ta lang tid. Men det hadde alt tatt lang tid. Hun hadde latt tenningsnøkkelen stå i og bilradioen spilte «Under snø» med den nye jentegruppa Dollie. Han sparket opp bildøra og gikk ut. På grunn av snøen var det en kompakt, nesten unaturlig stillhet mellom villaene. Han bøyde seg ned, samlet en håndfull av det hvite, kramme stoffet og klappet det til en snøball.
De hadde kastet snøball på ham i skolegården i dag og kalt ham «Puppe-Mathias», de såkalte klassekameratene i 7A. Han hatet å begynne på ungdomsskolen, hatet å være tretten år. Det hadde begynt allerede etter første gymtimen da de hadde oppdaget at han ikke hadde brystvorter. Ifølge legen kunne det være arvelig, og han var blitt testet for en del andre sykdommer. Moren hadde fortalt Mathias og far at morfar, som døde da mor var liten, ikke hadde hatt brystvorter han heller. Men i et av mormors fotoalbum hadde Mathias funnet et bilde av morfar fra slåttonna hvor han sto i bukser med seler og bar overkropp. Og der hadde han i alle fall hatt brystvorter.
Mathias banket snøballen hardere mellom hendene. Han ville kaste den på noen. Hardt. Så hardt at det gjorde vondt. Men det var ingen å hive på. Han kunne lage en å hive på. Han la den harde snøballen ned i snøen ved siden av garasjen. Begynte å rulle den. Snøkrystallene hektet seg inn i hverandre. Da han hadde trillet snøballen en runde på plenen, nådde den ham allerede til magen og laget spor som blottla det brune gresset under snøen. Han fortsatte å dytte. Da han ikke greide å trille den lenger, begynte han på en ny. Den ble også stor. Han greide så vidt å få den opp på den første. Så laget han et hode, klatret opp på snømannen og plasserte det på toppen. Snømannen sto like ved et av vinduene til huset. Det kom lyder derfra. Han brakk et par greiner av epletreet og stakk i siden på snømannen. Gravde fram singelstein foran trappa, krabbet opp igjen på snømannen og stiplet øyne og et smil på hodet. Så huket han lårene rundt snømannhodet, satt der på snømannskuldrene og så inn gjennom vinduet.
I det opplyste rommet sto en mann med naken overkropp og svingte hoftene fram og tilbake mens han lukket øynene, som om han danset. Fra senga foran ham stakk et par sprikende bein opp. Mathias kunne ikke se, men visste at det var Sara. At det var mamma. At de pulte.
Mathias strammet lårene hardt rundt snøhodet, kjente kulda i skrittet. Han fikk ikke puste, det var som en stålwire var blitt strammet rundt halsen hans.
Mannens hofter slo og slo mot moren. Mathias stirret på brystet til mannen der inne mens den kalde nummenheten spredte seg fra skrittet til magen og videre helt til det nådde hodet. Mannen kjørte pikken sin inn i henne. Slik de gjorde i bladene. Skulle snart mannen sprute sæden sin inn i moren hans. Og mannen hadde ikke brystvorter.
Plutselig stoppet mannen. Øynene hans var åpne nå. Og de stirret rett på Mathias.
Mathias løsnet taket med lårene, lot seg gli ned på baksiden av snømannen, krøket seg sammen og satt der, musestille mens han ventet. Tankene fór rundt i hodet. Han var en smart gutt, intelligent, det hadde han alltid fått høre. Spesiell, men med gode åndsevner, hadde lærerne sagt. Derfor fant alle tankene plassene sine nå, som biter i et puslespill han lenge hadde fundert på. Men bildet som kom fram var likevel ikke til å begripe, ikke til å holde ut. Det kunne ikke være sånn. Det måtte være sånn.
Mathias hørte sin egen stakkåndede pust.
Det var sånn. Han bare visste det. Alt stemte. Morens kulde mot pappa. Samtalene de trodde han ikke hørte, de med pappas fortvilte bønner og trusler om at hun måtte bli, ikke bare for hans skyld, men for Mathias' skyld, herregud, de hadde jo et barn sammen! Og morens bitre latter. Morfar i fotoalbumet og morens løgn. Mathias hadde selvfølgelig ikke trodd det da Stian i klassen hadde sagt at moren til Puppe-Mathias hadde en kjæreste som bodde oppe på moen, at tanta hans hadde sagt det. For Stian var akkurat like dum som de andre plageåndene og skjønte ingenting. Ikke engang to dager seinere da Stian fant katten sin hengt i toppen av flaggstanga på skolen.
Pappa visste det ikke. Mathias kjente med hele kroppen at pappa trodde Mathias var … var hans. Og han måtte ikke få vite at det ikke var sånn. Aldri. Han ville ta sin død av det. Mathias ville heller selv dø. Ja, det var akkurat det han ville. Han ville dø, ville bort, bort fra moren og skolen og Stian og … alt. Han reiste seg, sparket i snømannen og løp mot bilen.
Han skulle ta henne med seg. Hun skulle også dø.
Da moren kom ut og han låste opp bildøra for henne, hadde det gått nesten førti minutter siden hun gikk inn i huset.
«Er det noe galt?» spurte hun.
«Ja,» sa Mathias og flyttet seg i baksetet slik at hun ikke kunne se ham i speilet. «Jeg så ham.»
«Hva mener du?» sa hun, stakk nøkkelen i tenningen og vred om.
«Snømannen …»
«Og hvordan så snømannen ut?» Bilen startet med et brøl og hun slapp clutchen så hardt at han nesten mistet jekken han knuget.
«Pappa venter på oss,» sa hun. «Vi får raske på.»
Hun slo på radioen. Bare en nyhetsoppleser som messet i vei om valget og Ronald Reagan. Likevel skrudde hun opp volumet. De kom over bakketoppen, kjørte ned mot hovedveien og elva. På jordet foran dem stakk gule, stive strå opp gjennom snøen.
«Vi kommer til å dø,» sa Mathias.
«Hva sa du?»
«Vi kommer til å dø.»
Hun skrudde ned radiostemmen. Han gjorde seg klar. Lente seg fram mellom setene, løftet armen.
«Vi kommer til å dø,» hvisket han.
Så slo han.
Slaget traff henne i bakhodet med en knasende lyd. Og moren reagerte ikke stort, stivnet liksom bare til i setet. Så han slo en gang til. Og enda en gang. Bilen hoppet litt til da foten gled av clutchen, men det kom fortsatt ikke en lyd fra henne. Kanskje var snakketingen i hjernen ødelagt, tenkte Mathias. På det fjerde slaget kjente han at det ga etter, at hodet liksom var blitt bløtt. Bilen trillet rett fram og farten var jevn, men han skjønte at hun ikke lenger var ved bevissthet. Morens Toyota Corolla krysset pent og pyntelig hovedveien og fortsatte nedover jordet på den andre siden. Snøen bremset farten, men ikke nok til å stoppe bilen. Så traff den vannet og gled ut i den brede, svarte elva. Ble stående en stund på tvers før strømmen fikk tak og dreide den rundt. Vann piplet inn mellom dørene og karosseriet, gjennom håndtakene og på siden av rutene mens de langsomt fløt nedover. Mathias så ut av vinduet, vinket til en bil på hovedveien, men det virket ikke som de så ham. Vannet steg i bilen. Og plutselig hørte han moren mumle noe. Han så på henne, så på bakhodet som hadde dype søkk under det blodige håret. Hun beveget seg under sikkerhetbeltet. Vannet steg fort nå, det nådde allerede Mathias til knærne. Han kjente panikken komme. Han ville ikke dø. Ikke nå, ikke sånn. Han svingte jekken mot sidevinduet. Glasset knuste og vannet fosset inn over kanten. Han hoppet opp i setet og presset seg ut mellom øvre del av vinduet og vannmassene som var på vei inn. Han kunne kjenne vinduskarmen hake tak i den ene støvelen, strakk vristen og kjente støvelen gli av foten. Så var han fri og begynte å svømme mot land. Han så at en bil hadde stoppet på hovedveien, at to personer hadde gått ut og var på vei gjennom snøen ned til elva.
Mathias var god til å svømme. Han var god til mye. Så hvorfor kunne de ikke like ham? En mann vasset uti og dro ham i land da han nærmet seg bredden. Mathias sank ned i snøen. Ikke fordi han ikke greide å stå, men fordi han instinktivt visste at det var det smarteste. Han lukket øynene og hørte en opphisset stemme like ved øret spørre om det var noen andre i bilen, at de kanskje fortsatt kunne redde dem om det var noen. Mathias ristet langsomt på hodet. Stemmen spurte om han var sikker.
Politiet skulle senere komme til å forklare ulykken med det glatte føret og den druknede kvinnens hodeskader med utforkjøringen og sammenstøtet med vannet. Riktignok hadde ikke bilen selv fått særlige skader, men det var tross alt den eneste plausible forklaringen. Akkurat som sjokk var den eneste mulige forklaringen på guttens svar da de første på stedet flere ganger hadde spurt om det var noen andre i bilen, og han til slutt hadde svart: «Det er bare meg. Jeg er alene.»
«Det er bare meg,» gjentok Mathias seks år senere. «Jeg er alene.»
«Takk,» sa gutten som sto foran ham og satte fra seg matbrettet på kantinebordet som Mathias inntil da hadde hatt for seg selv. Utenfor vinduet trommet regnet sin faste velkomstmarsj til medisinerstudentene i Bergen, en taktfast marsj som skulle fortsette til våren.
«Ny på medisin du også?» spurte gutten og Mathias så kniven hans skjære i den fete wienerschnitzelen.
Han nikket.
«Du har østlandsdialekt,» sa gutten. «Kom ikke inn i Oslo?»
«Ville ikke inn i Oslo,» sa Mathias.
«Hvorfor ikke?»
«Kjenner ingen der.»
«Hvem kjenner du her da?»
«Ingen.»
«Jeg kjenner ikke noen her, jeg heller. Hva heter du?»
«Mathias. Lund-Helgesen. Og du?»
«Idar Vetlesen. Har du vært på Ulriken?»
«Nei.»
Men Mathias hadde vært på Ulriken. Og på Fløyen og på Sandviksfjellet. Han hadde gått i smauene, vært på Fisketorget og Torgalmenningen, sett pingvinene og sjøløvene på Akvariet, drukket øl på Wesselstuen, hørt et nytt, oppskrytt band på Garage og sett Brann tape på Brann Stadion. Alt dette som man skal gjøre sammen med sine medstudenter, hadde Mathias rukket å gjøre. Alene.
Sammen med Idar tok han runden på nytt og lot som det var for første gang.
Mathias oppdaget fort at Idar var en sosial sugefisk, og ved å suge seg fast til sugefisken kom Mathias seg med der det skjedde.
«Hvorfor studerer du medisin?» spurte Idar Mathias på et vorspiel hos en medstudent med tradisjonsrikt bergensnavn. Det var kvelden for medisinerstudentenes årlige høstball, og Idar hadde invitert med to søte bergensjenter som nå satt med svarte kjoler og oppsatte frisyrer og lente seg fram for å høre hva de to snakket om.
«Å gjøre verden til et litt bedre sted,» sa Mathias og tømte ned resten av det lunkne Hansaølet. «Hva med deg?»
«Tjene penger, så klart,» sa Idar og blunket til jentene.
Den ene av dem kom og satte seg ved siden av Mathias.
«Du har blodgivermerke,» sa hun. «Hvilken blodtype er du?»
«B minus. Hva driver du med, da?»
«Vi behøver ikke snakke om det. B minus, er ikke det kjempesjeldent?»
«Jo. Hvordan visste du det?»
«Jeg går på sykepleien.»
«Akkurat,» sa Mathias. «Hvilket år da?»
«Tredje året.»
«Har du tenkt å ta noen spesiali…»
«Vi behøver ikke snakke om det,» sa hun og la en varm, liten hånd på låret hans.
Hun gjentok den samme setningen da hun fem timer senere lå naken under ham i senga hans.
«Det har aldri skjedd meg før,» sa han.
Hun smilte opp mot ham og strøk ham over kinnet. «Så det er ikke meg det er noe i veien med altså?»
«Hva?» stammet han. «Nei.»
Hun lo. «Jeg synes du er søt, jeg. Du er snill og omtenksom. Hva har skjedd med disse, forresten?»
Hun nappet ham i brysthuden.
Mathias kjente noe svart. Noe stygt og svart og deilig.
«Jeg er født sånn,» sa han.
«Er det en sykdom?»
«Det opptrer sammen med Raynauds fenomener og sklerodermi.»
«Hva er det?»
«Et arvelig syndrom som gjør at vevet i kroppen omdannes til bindevev.»
«Er det farlig?» Hun strøk fingrene forsiktig over brystet hans.
Mathias smilte og kjente en gryende ereksjon. «Raynauds fenomener vil bare si at tærne og fingrene blir kalde og hvite. Sklerodermi er verre …»
«Å?»
«Alt bindevevet gjør at huden strammer seg til. Alt glattes ut, rynkene forsvinner.»
«Er ikke det fint, da?»
Han kjente hånden hennes søke seg nedover. «Den stramme huden begynner å hindre mimikken, du får færre ansiktsuttrykk, det er som ansiktet stivner til en maske.»
Den lille, varme hånden hennes grep rundt pikken hans.
«Hendene og etter hvert armene krøkes og du greier ikke rette dem ut. Til slutt står du bare der helt urørlig mens du rett og slett kveles av din egen hud.»
Hun hvisket tungpustet: «Høres ut som en grusom død.»
«Det beste rådet er å ta sitt eget liv før smertene har gjort deg sinnssyk. Har du noe imot å legge deg ved enden av senga? Jeg vil gjerne stå og gjøre det.»
«Det er derfor du studerer medisin, ikke sant?» sa hun. «For å finne ut av det. Å finne en måte å leve med det på.»
«Det eneste jeg ønsker,» sa han, reiste seg og stilte seg ved enden av senga med ereksjonen vippende i lufta. «Er å finne ut når det er på tide å dø.»
