Jø Nesbø - Snømannen Part 12 (1)
Oleg gikk fort gjennom den mørke kjellergangen uten å se til høyre eller venstre, hvor han visste at saltutslagene tegnet hvite spøkelser på murveggene. Han prøvde å konsentrere seg om det han skulle gjøre og ikke tenke på noe annet. Ikke la de feil tankene slippe til. Det var det Harry hadde sagt. At det gikk an å overvinne de eneste monstrene som fantes, de som var inni hodet ditt. Men at du måtte trene på det. Du måtte gå til dem og slåss med dem så ofte du kunne. Små kamper som du kunne vinne, dra hjem, plastre sårene dine og komme tilbake. Han hadde gjort det, han hadde vært alene i kjelleren flere ganger. Han hadde jo måttet det for at skøytene skulle ligge kaldt.
Han grep hagestolen, dro den etter seg for at lyden skulle overdøve stillheten. Han sjekket at kjellerdøra faktisk var låst. Så dyttet han stolen oppunder og kjente på dørhåndtaket at det ikke lot seg rikke. Sånn. Han stivnet til. Var det en lyd? Han så opp på den lille glassgluggen i kjellerdøra. Han greide ikke å stoppe tankene lenger, nå kom de. Noen sto rett utenfor. Han ville løpe opp igjen, men tvang seg til å bli stående. Sloss mot tankene med andre tanker. Jeg er på innsiden, tenkte han. Jeg er like trygg her som der oppe. Han trakk pusten, kjente hjertet slå som en løpsk basstromme i brystet. Så lente han seg fram og så i glassgluggen. Han så speilbildet av sitt eget ansikt. Men over det så han et annet ansikt, et forvridd ansikt som ikke var hans. Og han så hender, monsterhender som ble løftet. Oleg rygget forskrekket bakover. Støtte mot noe og kjente hender lukke seg rundt ansiktet og munnen. Han greide ikke å skrike. For han ville skrike. Han ville skrike at dette var ikke i tankene, dette var monsteret, monsteret var her, monsteret var på innsiden. Og de skulle alle dø.
«Han er inne i huset,» sa Harry.
De andre betjentene så uforstående på ham, mens Harry trykket på repeatknappen på telefonen. «Jeg trodde det var noe japansk musikk, men det var en uro av metall. En slik som Jonas har på rommet sitt. Og som Oleg også har. Mathias har vært der hele tiden. Han sa det jo rett ut …»
«Hva mener du?» våget betjenten i baksetet seg å spørre.
«Han sa at han var hjemme. Og det er jo Holmenkollveien nå. Han sa til og med at han var på vei ned til Oleg og Rakel. Jeg burde ha skjønt det, Holmenkollen er jo opp i forhold til Torshov. Han var i annen etasje i Holmenkollveien. På vei ned. Vi må få dem ut av huset nå. Svar for faen!»
«Kanskje hun ikke er i nærheten av …»
«Det er fire telefoner i huset. Han har kuttet forbindelsen. Jeg må komme meg dit nå.»
«Vi sender en annen patruljebil,» sa føreren.
«Nei!» sa Harry. «Det er for seint likevel, han har dem. Og den eneste sjansen vi har, er den siste brikken. Meg.»
«Deg?»
«Ja. At jeg inngår i planen hans.»
«Ikke inngår mener du?»
«Nei. Inngår. At han venter på meg.»
De to andre politimennene vekslet blikk mens de hørte den brekende lyden av en motorsykkel som sneglet seg fram mellom de parkerte bilene bak dem.
«Og det tror du han gjør?»
«Ja,» sa Harry, kikket i sidespeilet og fikk øye på motorsykkelen. Og tenkte at det var det eneste svaret han kunne gi. For det var det eneste svaret som ga noe håp.
Oleg kjempet imot alt han kunne, men stivnet til i monsterets jerngrep da han kjente det kalde stålet mot strupen.
«Dette er en skalpell, Oleg.» Monsteret hadde Mathias' stemme. «Vi bruker den til å skjære opp mennesker. Og du vil ikke tro hvor lett det er.»
Så ba monsteret ham gape opp, dyttet en skitten klut inn i kjeften hans og sa at han skulle legge seg på magen med armene på ryggen. Da Oleg ikke straks lystret, ble stålet skjøvet inn under øret hans, og han kjente det varme blodet løpe som en ilning over skulderen og nedover langs siden på innsiden av T-skjorta. Han la seg på magen på det iskalde sementgulvet, og monsteret satte seg oppå. En rød eske falt ned ved siden av ansiktet hans. Han leste på den. Det var plaststrips, sånne tynne plastbelter som var på ledninger og leketøysemballasje, som var så irriterende fordi de bare kunne strammes, ikke slakkes og ikke lot seg slite av enda så tynne de var. Han kjente den skarpe plasten skjære seg inn i huden rundt håndleddene og anklene.
Så ble han løftet opp og sluppet igjen, falt og rakk ikke å vente på smertene før han landet mykt og knasende. Han stirret opp. Han lå på ryggen i fryseren, han kunne kjenne ispartiklene som hadde løsnet fra sidene svi mot huden på underarmene og i ansiktet. Over ham sto monsteret med hodet litt på skakke.
«Farvel,» sa han. «Vi sees på den andre siden om ikke lenge.»
Lokket smalt igjen og det ble stummende mørkt. Oleg kunne høre nøkkelen bli vridd om i låsen og raske skritt som fjernet seg. Han prøvde å løfte tungen, prøvde å få den på baksiden av kluten, måtte få den ut. Måtte puste. Måtte ha luft.
Rakel hadde sluttet å puste. Hun sto i døråpningen til soverommet og visste at det hun så på var galskap. En galskap som fikk huden til å krympe, munnen til å gape, øynene til å bule.
Senga og de andre møblene var skjøvet inntil veggene, og parketten hadde en nesten usynlig overflate av vann som bare ble brutt hver gang en ny dråpe falt på det. Men Rakel enset ikke, det eneste hun så var den enorme snømannen som tronet midt i rommet.
Flosshatten på hodet med den glisende munnen nådde nesten opp til taket.
Da hun endelig trakk pusten igjen og oksygenet rushet til hjernen, kjente hun lukten av våt ull og vått treverk og hørte lyden av smeltevann som dryppet. Det sto en bølge av kulde ut fra snøen, men det var ikke den som ga henne gåsehud. Det var kroppsvarmen fra han som sto rett bak henne.
«Er den ikke vakker?» sa Mathias. «Jeg har laget den bare til deg.»
«Mathias …»
«Hysj.» Han la en arm liksom beskyttende rundt halsen hennes. Hun så ned. Hånden holdt en skalpell. «Ikke la oss snakke, kjære. Det er så mye som skal gjøres og så lite tid.»
«Hvorfor? Hvorfor?»
«Dette er vår dag, Rakel. Resten av livet er så ufattelig kort, så la oss feire, ikke forklare. Vennligst legg armene på ryggen.»
Rakel gjorde som han sa. Hun hadde ikke hørt Oleg komme opp fra kjelleren. Kanskje han fortsatt var i kjelleren, kanskje han kunne komme seg ut, om hun bare oppholdt Mathias. «Jeg vil vite,» sa hun og hørte gråten nappe i stemmebåndene.
«Fordi du er en hore.»
Hun kjente noe tynt og hardt strammes rundt håndleddene. Kjente hans varme pust mot nakken. Leppene. Og så tungen. Hun bet tennene sammen, visste at om hun skrek, kunne han stoppe og hun ville at han skulle fortsette, bruke tid. Tungen jobbet seg rundt og opp til øret hennes. Bet lett.
«Og horungen din ligger i fryseren,» hvisket han.
«Oleg?» sa hun og kjente at hun mistet kontrollen.
«Slapp av, kjære, han vil ikke dø av kulde.»
«Vil … vil han ikke?»
«Lenge før kroppen blir så nedkjølt, vil horungen ha dødd av mangel på oksygen. Det er enkel matematikk.»
«Matema…»
«Jeg regnet det ut for lenge siden. Jeg har regnet ut alt.»
En motorsykkel på høyt turtall sladdet oppover de svingete bakkene i Holmenkollen i mørket. Lyden gjallet mellom husene, og de som observerte motorsykkelen tenkte at det var galskap på snøføre, at føreren burde vært fratatt motorsykkelsertifikatet. Men føreren hadde ikke noe slikt sertifikat.
Harry ga gass opp oppkjørselen til det svarte tømmerhuset, men spant på nysnøen i den krappe svingen og kjente sykkelen miste fart. Han prøvde ikke å rette opp sladden, men sparket fra og kom seg av sykkelen som trillet utfor skråningen, braste gjennom noen lave grankvister før den stoppet mot en stamme, veltet over på siden og spant snø ut fra bakhjulet før den utåndet.
Da var Harry allerede halvveis til trappa.
Det var ingen spor i snøen, verken til eller fra huset. Han dro opp revolveren idet han bykset opp trinnene til døra.
Den var ulåst. Som lovet.
Han gled inn i gangen og det første han så var at døra til kjellertrappa sto på vidt gap.
Harry stoppet og lyttet. Det var en lyd, en slags tromming. Det hørtes ut som den kom fra kjøkkenet. Harry nølte. Så bestemte han seg for kjelleren.
Sidelengs med revolveren foran seg gikk han ned trappa. I bunnen av trappa stoppet han for å gi øynene tid til å venne seg til halvmørket mens han lyttet. Han hadde en fornemmelse av at hele rommet holdt pusten. Han fikk øye på hagestolen under dørhåndtaket. Oleg. Blikket gled videre. Han hadde bestemt seg for å gå opp igjen da blikket falt på den mørke flekken på murgulvet foran fryseren. Vann? Han gikk et skritt nærmere. Det måtte komme fra under fryseren. Han tvang vekk tankene fra dit de ville og dro i lokket. Låst. Nøkkelen sto i, men Rakel pleide ikke å låse fryseren. Bildene fra Finnøy poppet opp nå, men han skyndte seg, vred nøkkelen rundt og løftet lokket.
Harry rakk å se det glimte i metall der nede i mørket før en sviende smerte i ansiktet fikk ham til å kaste seg bakover. En kniv? Han hadde falt på ryggen mellom to skittentøykurver og en skikkelse, rask og smidig, var allerede ute av fryseren og sto over ham.
«Politi!» ropte Harry og svingte opp revolveren. «Stå stille!»
Skikkelsen stoppet med hånden hevet over hodet. «H… Harry?»
«Oleg?»
Harry senket revolveren og så hva det var gutten holdt i hånden. En lengdeløpsskøyte.
«J… jeg trodde det var Mathias som kom tilbake,» hvisket han.
Harry kom seg på beina. «Er Mathias her nå?»
«Jeg vet ikke. Han sa at vi snart skulle sees, så jeg trodde …»
«Hvor kom den skøyta fra?» Harry kjente den metalliske smaken av blod i munnen og fingrene hans fant kuttet på kinnet hvor blodet strømmet friskt.
«Den lå i fryseren.» Han smilte skjevt. «Det ble så mye mas av å ha dem ute på trappa, så jeg har dem under ertene så ikke mamma ser det. Vi spiser jo aldri erter.»
Han fulgte etter Harry som alt var på vei opp trappa.
«Heldigvis var de nyslipte, så jeg fikk kuttet over stripsene. Låsen var umulig, men jeg fikk hogget et par hull i bunnplata så jeg fikk luft. Og så knuste jeg pæra så lyset ikke skulle komme på hvis han åpnet.»
«Og kroppsvarmen din smelta is som rant ut av høla,» sa Harry.
De kom opp i gangen, og Harry trakk med seg Oleg bort til inngangsdøra, åpnet og pekte.
«Ser du lysa hos naboen? Løp bort dit og bli hos dem til jeg kommer og henter deg. OK?»
«Nei!» sa Oleg bestemt. «Mamma …»
«Hør! Det beste du kan gjøre for mamma akkurat nå er å komme deg vekk herfra.»
«Jeg vil finne henne!»
Harry grep skuldrene til Oleg og klemte til så smertetårene steg opp guttens øyne.
«Når jeg sier løp, så løper du, din jævla idiot.»
Han sa det lavt, men med et slikt innestengt raseri at Oleg blunket forvirret og en tåre glapp over øyevippene og falt ned på kinnet. Så snudde gutten på hælen og stormet ut døra og var oppslukt av mørket og snødrevet.
Harry grep walkietalkien og trykket inn talk-knappen: «Harry her, er dere langt unna?»
«Vi er ved Gressbanen, over.» Harry kjente igjen stemmen til Gunnar Hagen.
«Jeg er inne,» sa Harry. «Kjør opp foran huset, men ikke gå inn før jeg sier fra, over.»
«Mottatt.»
«Over og ut.»
Harry gikk mot lyden som fortsatt kom fra kjøkkenet. På dørterskelen ble han stående og se på den tynne stripen av vann som hang fra taket. Den var farget grå av oppløst gips og trommet febrilsk mot kjøkkenbordet.
Harry tok oppgangen til annen etasje i fire lange steg. Listet seg bort til soveromsdøra. Svelget. Så på dørhåndtaket. Utenfra kunne han høre den fjerne lyden av politisirener nærme seg. En dråpe blod fra kuttet traff parkettgulvet med et bløtt smatt.
Han kunne kjenne det nå, som et trykk mot tinningen, at det var her det sluttet. Og at det var en form for logikk i det. Hvor mange ganger hadde han ikke stått slik foran denne døra, i grålysningen etter en natt da han hadde lovet å være hos henne, stått der med den dårlige samvittigheten og visst at hun lå der inne og sov. Forsiktig trykket ned dette dørhåndtaket som han visste hadde en liten knirk akkurat midt i. Og hun ville våkne, se på ham med det søvnslørete blikket, prøve å straffe ham med det, helt til han gled under dynen og inntil kroppen hennes, kjente den stive motstanden forlate den. Og hun ville grynte fornøyd, men ikke for fornøyd. Og så ville han stryke henne mer, kysse og bite henne, være tjener til hun satt oppå ham og ikke lenger var søvnig dronning, men malte og jamret, kåt og forurettet på én gang.
Han grep rundt dørhåndtaket, merket hvordan hånden gjenkjente den flate, kantete formen. Han trykket ned, uendelig forsiktig. Ventet på det velkjente knirket. Men det kom ikke. Noe var annerledes. Motstanden i håndtaket. Hadde noen strammet fjærene? Han slapp håndtaket forsiktig. Bøyde seg ned mot nøkkelhullet og prøvde å kikke inn. Svart. Noen hadde puttet noe i nøkkelhullet.
«Rakel!» ropte han. «Er du der?»
Ikke noe svar. Han la øret mot døra. Syntes han kunne høre en krafsende lyd, men var ikke sikker. Han tok i håndtaket igjen. Nølte. Ombestemte seg, slapp og gikk fort inn på baderommet ved siden av soverommet. Dyttet opp det lille vinduet, presset kroppen gjennom og lente seg ut. Det strømmet lys ut mellom de svarte jernsprinklene på soveromsvinduet. Han spente hælene fast på innsiden av karmen, spente leggmusklene og strakte seg ut av baderomsgluggen og langs ytterveggen. Fingrene prøvde forgjeves å finne tak mellom de rue tømmerstokkene mens snøen festet seg på ansiktet hans og smeltet sammen med blodet som rant fra kinnet. Momentet ble større, karmen presset så hardt mot leggbeinet at det kjentes som det skulle knekke tvers av. Hendene krøp langs veggen som febrilske, fembeinte edderkopper. Magemusklene verket. Men det var for langt, det ville ikke gå. Han stirret ned på bakken under seg, visste at under det tynne laget med snø var det asfalt.
Han kjente noe kaldt mot fingertuppene.
Den ytterste jernsprinkelen.
Fikk to fingre rundt jernet. Tre. Så den andre hånden. Lot de verkende leggene slippe karmen, pendlet og skyndte seg å sette støvelsålene mot veggen for å avlaste armene. Endelig kunne han se inn i soverommet. Og han så. Hjernen kjempet med å ta det inn samtidig som den visste med en gang hva den så: Det ferdige kunstverket han alt hadde sett skissen til.
Rakels øyne var vidåpne og svarte. Hun var iført en kjole. Dyprød. Som Campari. Hun var «Cochenille». Hodet hennes var strukket opp mot taket, som om hun sto ved et gjerde og prøvde å se over, og fra denne stillingen stirret hun ned og ut på ham. Skuldrene hennes var trukket bakover og armene skjult. Harry gikk ut fra at underarmene hennes var surret sammen bak på ryggen. Kinnene hennes bulte som om hun hadde en sokk eller klut i munnen. Hun satt overskrevs på skuldrene av en enorm snømann. De nakne leggene hennes var slynget rundt snømannens bryst og hektet i hverandre, og han kunne se leggmusklene dirre i krampe. Hun måtte ikke falle. Kunne ikke. For rundt halsen var det ikke en grå, død ståltråd som på Eli Kvale, men en glødende, hvit sirkel, som en absurd imitasjon av en gammel tannkremreklame som lovet en ring av selvtillit, hell i kjærlighet og et langt og lykkelig liv. Fra det sorte plasthåndtaket på glødetrådbrenneren gikk en snor opp til en krok i taket rett over Rakels hode. Derfra fortsatte snoren bort til den andre enden av rommet, til døra. Til dørhåndtaket. Snoren var ikke tykk, men lang nok til at det likevel hadde gitt merkbart mer motstand da Harry hadde begynt å trykke ned dørhåndtaket. Hadde han åpnet døra, ja, hadde han bare trykket dørhåndtaket helt ned, ville det hvitglødende metallet skåret seg rett inn under haken hennes.
Rakel stirret tilbake på Harry uten å blunke. Musklene spilte i ansiktet hennes, vekslet mellom raseri og naken redsel. Løkka var for trang til at hun kunne få hodet uskadd ut av den, i stedet presset hun hodet ned så det skulle komme i kontakt med den dødbringende sirkelen som hang nesten vertikalt rundt nakken.
Hun så på Harry, ned mot gulvet og opp igjen på Harry. Og Harry forsto.
Grå klumper av snø lå allerede i vannet som dekket gulvet. Snømannen smeltet. Fort.
Harry tok spenntak og rykket alt han kunne i sprinklene. De rikket seg ikke, ga ikke engang fra seg en oppmuntrende knirkelyd. Jernet var tynt, men festet på innsiden av tømmeret.
Skikkelsen der inne svaiet.
«Hold ut!» ropte Harry. «Jeg kommer snart inn!»
Løgn. Han ville ikke greie å bende av de sprinklene med et kubein engang. Og han hadde ikke tid til å begynne å sage dem over. Faen ta faren hennes, den sinnssyke gærningen! Armene hadde begynt å verke. Han hørte den skjærende sirenen på den første politibilen som svingte opp gårdsplassen. Han snudde seg. Det var en av Deltagruppas spesialbiler, et stort, pansret beist av en landrover. En mann kledd i grønn kamuflasjejakke hoppet ut av passasjersetet, tok dekning bak bilen og løftet en walkietalkie. Det spraket i Harrys.
«Hei!» ropte Harry.
Mannen så seg forvirret rundt.
«Her oppe, sjef.»
Gunnar Hagen rettet seg opp bak bilen idet en patruljebil svingte opp foran huset med blålyset på.
«Skal vi storme huset?» ropte Hagen.
«Nei!» skrek Harry. «Han har rigget henne til der inne. Bare …»
«Bare?»
Harry løftet blikket, stirret. Ikke ned mot byen, men opp mot den opplyste Holmenkollbakken lenger opp i åsen.
«Bare hva da, Harry?»
«Bare vent.»
«Vent?»
«Jeg må tenke.»
Harry la pannen mot de kalde sprinklene, armene verket og han bøyde knærne for å få mest mulig av kroppstyngden på beina. Glødetrådbrenneren måtte ha en av-knapp. På plasthåndtaket, antageligvis. De kunne knuse vinduet og stikke inn en lang stang påmontert et speil, så kunne de kanskje … Men hvordan faen kunne de trykke ned en av-på knapp uten at hele greia kom i bevegelse og … og …? Harry tvang bort tanken om det latterlig tynne laget med hud og mykt vev som beskyttet halspulsåren. Prøvde å tenke konstruktivt og overhøre panikken som sto og brølte i øret hans for å få komme inn og overta.
De kunne ta seg inn gjennom døra. Uten å åpne den. Bare sage ut dørplata på innsiden av dørhåndtaket. De trengte en motorsag. Men hvem har det? Bare hele jævla Holmenkollen, de har jo granskau i hagen hele gjengen.
«Få tak i en motorsag hos naboen,» brølte Harry.
Han hørte løpende skritt der nede. Og et bløtt klask inne fra soverommet. Harrys hjerte stoppet og han stirret inn. Hele kroppens venstre side var borte. Den hadde bare sklidd rett av og ned i vannet. Snømannen var i ferd med å kollapse. Han så hele Rakels kropp riste mens hun kjempet for å holde balansen, for å unngå den hvite, tåreformede galgeløkken. De ville aldri rekke tilbake med den motorsagen, langt mindre sage seg gjennom døra.
«Hagen!» Harry hørte det skjærende hysteriet i sin egen stemme. «Patruljebilene har slepetau. Sleng det opp og rygg landroveren inntil veggen.»
Harry hørte opphissede stemmer, landroverens motor som ruste i revers og et bagasjerom som ble åpnet.
«Ta imot!»
Harry slapp sprinkelen med den ene hånden og snudde seg tidsnok til å se taukveilen komme mot seg. Han grep ut i mørket, fikk tak og holdt fast mens resten av tauet kveilet seg ut og falt tungt ned mot bakken igjen.
«Fest enden i hengerfestet.»
Lynraskt firte han ned tau til han kom til sin ende. Det var festet i en stor karabinkrok. Han slo karabinkroken mot krysset av sprinkler i midten av vinduet og den smekket i lås. Fastcuffing.
Et nytt klask inne fra soverommet. Harry så ikke etter. Det hadde ingen hensikt.
«Kjør!» brølte han.
Så grep ham om kanten av takrenna med begge hender, brukte sprinklene som stige og hørte landroverens rusing stige idet han svingte seg opp på taket. Med brystet mot taksteinene og øynene lukket hørte han motoren kobles inn, turtallet falle og knaking i jernsprinklene. Mer knaking. Og mer. Kom igjen! Harry visste at tiden gikk saktere enn han trodde. Og likevel ikke sakte nok. Så – idet han ventet på det forløsende smellet – steg plutselig turtallet til et vilt hvin. Faen! Harry skjønte at dekkene på landroveren spant hjelpeløst i snøen.
En tanke flagret forbi; han kunne be en bønn. Men han visste at Gud hadde bestemt seg, at skjebnen var utsolgt, at denne billetten måtte kjøpes på svartebørs. Men sjelen ville uansett ikke være mye verdt uten henne. Tanken var borte i samme sekund, avbrutt av lyden av gummi mot asfalt, turtallet som sank og knakingen som steg igjen.
De store, tunge dekkene hadde spunnet seg ned til asfalt.
Så kom smellet. Turtallet brølte opp og forstummet helt. Ett sekunds fullkommen stillhet fulgte. Og så et dumpt brak som fortalte at sprinklene hadde truffet taket på bilen der nede.
Harry skjøv seg opp fra taket. Han sto med ryggen mot gårdsplassen ytterst på takrenna og kunne kjenne hvordan den sakte ga etter. Så bøyde han seg fort ned, grep rundt takrenna med begge hender og sparket fra. Strakte kroppen ut og svingte som en pendel rundt takrenna og mot vinduet. Bøyde i hoftene og fikk føttene foran seg. I samme øyeblikk som det gamle, tynne vindusglasset med en sprø lyd ga etter under støvelsålene, slapp Harry taket. Og i noen tiendels sekund ante han ikke hvor han ville lande; nede i gårdsplassen, oppå tanngarden av glass i vinduet eller inne i soveværelset.
Noe smalt, en sikring gikk og det ble svart.
Harry seilte gjennom et rom av ingenting, kjente ingenting, husket ingenting, var ingen.
Og da lyset kom på igjen, tenkte han bare at han ville tilbake dit. Smertene strålet ut i hele kroppen. Han lå på ryggen i iskaldt vann. Men han måtte være død. Han så opp på en engel kledd i blodrødt, så hennes skinnende glorie gløde i mørket. Sakte vendte lydene tilbake. Krafsingen. Pustingen. Så så han det forvridde ansiktet, panikken, munnen som gapet og viste en gul ball, føttene som kravlet oppover snøen. Han ville bare lukke øynene. En lyd, som lav jamring. Våt snø som ga etter.
I ettertid kunne Harry ikke helt gjøre rede for akkurat hva som skjedde, han husket bare den kvalmende lukten da glødetråden brant seg gjennom kroppen.
I samme øyeblikk som snømannen kollapset, reiste han seg. Rakel falt framover. Harry løftet høyre hånd samtidig som han slo venstre arm rundt lårene hennes for å holde henne oppe. Han visste det var for sent. Det freste i kjøtt, neseborene hans ble fylt med en fet, søt lukt og blodet traff ansiktet hans. Han stirret opp. Høyrehånden hans lå mellom den hvitglødende tråden og halsen hennes. Tyngden av halsen trykket hånden hans ned mot den hvitglødende tråden som spiste seg gjennom kjøttet i fingrene som en eggdeler gjennom et bløtkokt egg. Og når den var gjennom, ville den kutte halsen hennes åpen. Smerten kom, forsinket og dump, som en først motvillig, men så insisterende stålhammer mot vekkeklokka. Han kjempet for å holde seg oppreist. Måtte få venstrehånden fri. Blindet av blodet fikk han buksert henne opp på skulderen og strakte den ledige hånden opp over hodet. Kjente huden hennes mot fingertuppene, det tykke håret, glødetråden bite i hans egen hud før hånden fant den harde plasten, håndtaket. Fingrene fant en vippebryter. Dyttet den til høyre. Men slapp den like fort da løkka straks begynte å stramme seg til. Fingrene fant en annen knapp og trykket. Lydene forsvant, lyset flakket og han skjønte at bevisstheten var i ferd med å forlate ham igjen. Puste, tenkte han, alt handlet om oksygen til hjernen. Men knærne begynte likevel å gi etter. Den hvitglødende ringen over ham skiftet farge til rødt. Og så gradvis til svart.
Bak seg hørte han lyden av glass som knuste under flere par støvelhæler.
«Vi har henne,» sa en stemme bak ham.
Harry sank ned på knærne i det blodfargede vannet hvor det fløt snøklumper og ubrukte plaststrips. Hjernen koblet seg av og på, som det var sviktende strømtilførsel der inne.
Noen sa noe bak ham. Han fikk med brokker av det, sugde luft og stønnet fram et «hva?».
«Hun lever,» gjentok stemmen.
Lydene stabiliserte seg. Og synet. Han snudde seg. De to svartkledde mennene hadde satt Rakel på senga og skar over plaststripsene. Harrys mageinnhold kom opp uten forvarsel. To støt, så var han tom. Han stirret ned i spyet som fløt i vannet og kjente en hysterisk trang til å le høyt. For den så ut som noe han hadde spydd opp sammen med alt det andre. Han løftet høyrehånden og så på den blodige stumpen etter langfingeren som bekreftet det. At det var hans egen langfinger som fløt i vannet.
«Oleg …» Det var Rakels stemme.
Harry plukket opp en plaststripp, la den rundt stumpen etter langfingeren og strammet til så hardt han kunne. Gjorde det samme på høyre pekefingeren som var skåret over inn til beinet, men fortsatt hang fast.
Så gikk han bort til senga, skjøv unna betjentene, brettet dyna over Rakel og satte seg ved siden av henne. Øynene som stirret opp på ham var store og svarte av sjokk, og det rant blod fra sår der løkkebrenneren hadde kommet i berøring med huden på begge sider av halsen. Han grep hånden hennes med sin uskadde.
«Oleg,» gjentok hun.
«Han er OK,» sa Harry og besvarte trykket hennes. «Han er hos naboen. Det er over nå.»
Han så at blikket hennes prøvde å fokusere.
«Lover du?» hvisket hun, knapt hørbart.
«Jeg lover.»
«Takk Gud.»
Hun hikstet én gang, skjulte ansiktet i hendene og begynte å gråte.
Harry så ned på den skadde hånden. Enten hadde stripsene stoppet blødningene eller så var han tom.
«Hvor er Mathias?» sa han lavt.
Hodet hennes vippet opp, og hun stirret på ham. «Du lovet jo akkurat at …»
«Hvor gikk han, Rakel?»
«Jeg vet ikke.»
«Sa han ingenting?»
Hånden hennes klemte hans. «Ikke gå nå, Harry. Noen andre kan vel …»
«Hva sa han?»
Han skjønte på rykningen i kroppen hennes at han hadde hevet stemmen.
«Han sa at det var fullendt, at han skulle avslutte det,» sa hun mens tårene igjen steg opp i de mørke øynene. «Og at slutten skulle være en hyllest til livet.»
«En hyllest til livet? Han brukte akkurat de ordene?»
Hun nikket. Harry løsnet hånden hennes fra sin, reiste seg og gikk bort til vinduet. Så ut i kvelden. Det hadde sluttet å snø. Han så opp mot det opplyste monumentet som kunne sees fra nesten overalt i Oslo. Hoppbakken. Som et hvitt komma mot den svarte åsen. Eller et punktum.
Harry gikk tilbake til senga, bøyde seg og kysset henne på pannen.
«Hvor skal du?» hvisket hun.
Harry løftet den blodige hånden og smilte. «Til en lege.»
Han gikk ut av rommet. Holdt på å snuble i trappa. Kom seg ut i det kalde, hvite mørket på gårdsplassen, men kvalmen og svimmelheten ville ikke slippe taket.
Hagen sto ved siden av landroveren og snakket i en mobiltelefon.
Han avbrøt samtalen og nikket da Harry spurte om de kunne kjøre ham.
Harry satte seg inn i baksetet. Han tenkte på at Rakel hadde takket Gud. Hun kunne jo ikke vite at det ikke var Gud som skulle takkes. At kjøperen hadde slått til på tilbudet. Og at nedbetalingen hadde begynt.
«Ned mot byen?» spurte sjåføren.
Harry ristet på hodet og pekte oppover i åsen. Pekefingeren sto merkelig ensom mellom tommelen og ringfingeren.
Kapittel 36
Dag 21. Tårnet
Det tok tre minutter å kjøre fra Rakels hus til Holmenkollbakken. De kjørte tunnelen gjennom hoppet og parkerte på utsiktsplassen mellom suvenirbutikkene. Unnarennet så ut som en hvit, frosset foss som rant mellom tribunene og bredte seg ut til en slette hundre meter under dem.
«Hvordan kan du vite at han er her?» spurte Hagen.
«Fordi han fortalte meg det rett ut,» sa Harry. «Vi satt på en skøytebane og han sa at den dagen hans livsverk var over og han var så syk at han skulle dø, ville han hoppe fra hopptårnet der. Som en hyllest til livet.» Harry pekte mot det opplyste hopptårnet og ovarennet som reiste seg opp mot den svarte himmelen over dem. «Og han visste at jeg ville huske.»
«Forrykt,» hvisket Gunnar Hagen og myste opp mot det mørklagte glassburet som raget på toppen av hopptårnet.
«Kan jeg få låne håndjernene dine?» spurte Harry henvendt til sjåføren.
«Du har jo allerede,» sa Hagen og nikket mot Harrys høyre håndledd hvor han hadde festet den ene av håndjernets to mansjetter. Den andre hang i halvåpen stilling.
«Jeg vil gjerne ha to,» sa Harry og tok imot skinnpungen fra sjåføren. «Kan du hjelpe meg? Jeg mangler et par fingre her …»
Hagen ristet på hodet mens han festet enden av sjåførens håndjern rundt Harrys andre håndledd.
«Jeg liker ikke at du går alene. Det gjør meg redd.»
«Det er trangt om plassen der oppe, og jeg kan snakke med ham.» Harry viste fram Katrines revolver. «Og jeg har denne.»
«Det er den jeg er redd for, Harry.»
Førstebetjent Hole ga sjefen sin et kort blikk før han vred seg rundt og åpnet bildøra med den uskadde venstrehånden.
Betjenten ble med Harry bort til inngangen til Skimuseet, som han måtte gå gjennom for å komme til heisen til tårnet. De hadde tatt med et kubein for å knuse glasset i døra. Men da de nærmet seg, fanget lommelyktlyset glassbitene som lå og funklet på gulvet innover mot billettskranken. En fjern alarm ulte på inn- og utpust et sted der langt inne i museet.
«OK, da veit vi at vår mann har ankommet,» sa Harry og kjente etter at revolveren satt ordentlig under bukselinningen på ryggen. «Plasser to mann ved utgangen på baksiden med en gang neste bil kommer.»
Harry overtok lommelykta, steg inn i de mørklagte lokalene og skyndte seg forbi bildene og plakatene av norske skihelter, norske flagg, norsk skismørning, norske konger og norske kronprinsesser og tekster som i korthet proklamerte at Norge var pokker til nasjon, og Harry husket hvorfor han aldri hadde utstått dette museet.
Heisen lå helt innerst. En trang, innelukket heis. Harry så på heisdøra. Kjente kaldsvetten komme. Det gikk ståltrapper ved siden av.
Åtte trappeavsatser lenger opp angret han. Svimmelheten og kvalmen var kommet tilbake og fikk ham til å brekke seg. Lyden av skrittene mot metall ljomet oppover og nedover tårnets trappeløp, og håndjernene som dinglet fra håndleddene hans spilte jernrørmusikk mot rekkverket. Egentlig burde hjertet pumpe ut adrenalin og sette kroppen i alarmberedskap nå. Kanskje var han for sliten, for utslått. Eller kanskje visste han bare at det alt var over. Handelen sluttet, utfallet gitt.
Harry fortsatte. Satte føttene mot trinnene, orket ikke engang å prøve å være stille, visste at den andre hadde hørt ham for lengst.
Trappa førte rett opp i det mørklagte glassburet. Harry slo av lommelykta og kjente et kaldt luftdrag med en gang hodet hans kom over kanten. Det hadde sluttet å snø og et blekt måneskinn falt inn i rommet. Det var på cirka fire ganger fire meter med glass rundt det hele og et rekkverk i stål som turistene antagelig tviholdt i mens de med skrekkblandet fryd nøt utsikten over Oslo og omegn eller forestilte seg hvordan det måtte være å sette utfor ovarennet på ski. Eller falle fra tårnet, sveve loddrett ned mot husene og knuses mellom trærne langt der nede under dem.
Harry steg opp, vendt mot silhuetten som tegnet seg mot teppet av lys fra byen under dem. Skikkelsen satt på utsiden av rekkverket, i karmen til det store, åpne vinduet hvor luftdraget kom fra.
«Vakkert, ikke sant?» Mathias' stemme lød lett, nesten munter.
«Om det er utsikten du tenker på, så er jeg enig.»
«Det var ikke utsikten, Harry.»
Mathias' ene fot dinglet ut av vinduet, og Harry ble stående ved trappa.
«Var det du eller snømannen som drepte henne, Harry?»
«Hva tror du?»
«Jeg tror det var deg. Du er jo en smart fyr. Jeg regnet med deg. Føles for jævlig, ikke sant? Det er selvfølgelig ikke så lett å se skjønnheten da. Når man akkurat har drept den man elsker høyest.»
«Vel,» sa Harry og tok et skritt nærmere. «Du veit vel egentlig ikke så mye om det?»
«Ikke?» Mathias la hodet bakover mot kanten av karmen og lo. «Den første kvinnen jeg drepte, elsket jeg over alt på jord.»
«Så hvorfor gjorde du det?» Harry kjente smertene hogge i da han la den høyre hånden bak ryggen og på revolveren.
«Fordi moren min var en løgnerske og en hore,» sa Mathias.
Harry svingte hånden fram og hevet revolveren. «Kom ned derfra, Mathias. Med hendene i været.»
Mathias så nysgjerrig på Harry. «Vet du at det er nesten tjue prosent sjanse for at moren din også var det, Harry. Tjue prosent sjanse for at du er en horunge. Hva sier du til det?»
«Du hørte meg, Mathias.»
«La meg gjøre det lettere for deg, Harry. For det første nekter jeg å adlyde. For det andre kan du si at du ikke fikk se hendene mine, så jeg kunne vært bevæpnet. Sånn. Skyt, Harry.»
«Kom ned.»
«Oleg er en horunge, Harry. Og Rakel var en hore. Du burde takke meg for at jeg lot deg drepe henne.»
Harry skiftet pistolen over til venstre hånd. De løse endene på håndjernene slo mot hverandre.
«Tenk deg om, Harry. Om du arresterer meg, kommer jeg til å erklæres sinnssyk, dulles med på psykiatrisk avdeling i noen år før jeg friskmeldes. Skyt meg nå.»
«Du vil dø,» sa Harry og kom nærmere. «Fordi du likevel holder på å dø av sklerodermi.»
Mathias slo en hånd i vinduskarmen. «Godt gjort, Harry. Du sjekket det jeg sa om antistoffet i blodet mitt.»
«Jeg spurte Idar. Og etterpå sjekket jeg hva sklerodermi er. Når man har den sykdommen, er det lett å velge en annen død. For eksempel en spektakulær død som liksom skal krone dette såkalte livsverket ditt.»
«Jeg hører forakten din, Harry. Men en dag kommer du også til å skjønne.»
«Skjønne hva da?»
«At vi var i samme bransje, Harry. At det handlet om sykdomsbekjempelse. Og at de sykdommene du og jeg bekjemper, ikke lar seg utrydde, at alle seirer er midlertidige. Så det er bare kampen som er livsoppgaven vår. Og min slutter her. Vil du ikke skyte meg, Harry?»
Harry møtte Mathias' blikk. Så snudde han revolveren i hånden. Rakte den fram mot Mathias med skjeftet først. «Gjør det selv, din jævel.»
Mathias trakk opp et øyebryn. Harry så nølingen, mistenksomheten. Som litt etter litt vek for et smil.
«Som du vil.» Mathias strakte hånden over stålrekkverket og tok imot våpenet. Kjælte med det svartlakkerte stålet.
«Det var en stor feil av deg, kjære venn,» sa han og rettet revolveren mot Harry. «Du blir et flott punktum, Harry. Garantien for at verket mitt blir husket.»
Harry stirret inn i den svarte munningen mens han så hanen løfte sitt lille, stygge hode. Det var som om alt gikk saktere og rommet hadde begynt å dreie. Mathias siktet. Harry siktet. Og svingte høyrearmen. Håndjernet laget en lav, hvinende lyd i lufta idet Mathias trakk av. Det tørre klikket ble fulgt av et bløtt klask da den åpne metallmansjetten traff håndleddet hans.
